Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

Høyre er ikke i krise fordi Erna har sittet for lenge, men fordi partiet under hennes ledelse mistet seg selv. Nå må de velge: å bli stående som systemvoktere for å «litt mer effektivt» enn Ap forvalte et system i forvitring, eller å gjenreise seg som borgerlig prosjekt med egne verdier, ny retning og generasjonell nasjonsbygging.

Jeg lanserer her en konkret strategi for hvordan Høyre kan finne tilbake til sin identitet og vinne tilbake folkets tillit: En ledertrio av Mahmood Farahmand, Peter Frølich og Ola Svenneby.

Med Ine Eriksen Søreide som parlamentarisk leder med hovedfokus på stortingsgruppens dag-til-dag-politikk, kan Farahmand, Frølich og Svenneby konsentrere all drivkraft på en partireformasjon med tre mål:

  1. Utarbeide ny konservativ retningspolitikk
  2. Utvikle kommunikasjonsstrategi og profil
  3. Styrke organisasjonens bredde – utvalg, ordførere, fylkeslokalt nivå

Høyre forstår ikke lenger folket

Problemet er ikke at folk er lei av å se Erna på TV (selv om vi er lei av å se Erna på TV). Det er en tillitskrise i Høyre, men ikke bare som følge av selve Sindre Finnes-saken, ei heller behandlingen av sakens etterdønninger, men i tillegg hvordan partiet nå i valgkampevalueringen viser deres genuine overraskelse over at ikke også folket «var ferdig» med saken, trygt børstet under teppet.

Problemet med Høyre i dag er ikke bare ledelsen, men politikken – og enda viktigere: Høyres manglende evne til å forstå seg selv og sin egen rolle som et parti med behov for å være en prosjektbærer for å forme folkets fremtid.

Ernas prosjekt var en ny borgerlig regjering med bredde fra FrP, KrF og Venstre – og med det folkets mandat til reelle gjennomslag. Utfordringen var at på veien dit ble Høyre presset for langt til venstre, både for å gi plass til FrP, men mest av alt for å sikre Aps høyreside. På veien mistet de seg selv. Målet om gjennomslag ble gradvis erstattet av et mål om makt. De tapte sin egen profil i en årelang balansegang mellom å stå for høyresidepolitikk eller å sementere sine sentrum–venstre-velgere for å beholde makt. Resultatet ble et parti som forsøkte å utøve høyrepolitikk med venstresidens språk.

Balansegangen fungerte godt frem til 2013 fordi folket var nysgjerrig og villig til å teste og erfare hvordan det borgerlig prosjektet ville utspille seg, og velgerne holdt ut til Venstre og KrF ble med for å sikre innflytelse. Vi var tålmodig. Når samarbeidet omsider raknet og FrP tok med seg de konservative verdiene ut av regjering i 2020, har Høyre siden den gang levd uten en langsiktig strategi å presentere folket.

Høyre har mistet sitt prosjekt, samtidig som FrP har brukt flere år på å så kornene de selv nå høster.

Problemet nå er at Høyre ikke vet hvem de skal være. De leverer «Eid, Pride og Havvind» som om det fortsatt var 2013, uten å ane hvor tidsånden har beveget seg. Uten å innse at folk nå faktisk kjenner på ekte utfordringer, misnøye og usikkerhet:

Ute i Europa, ja, men spesielt her hjemme – økonomisk og parlamentarisk, med et AP i sin egen tillitskrise der folk føler seg sveket og løyet til av deres statsledere. Ikke bare om valgløfter, men om økonomiske utsikter for rentepolitikk, inflasjon, strømpriser og penger som sendes utenlands mens ens egen skatt øker og offentlige grunntjenester kuttes. Det er alltid «til neste år» vi skal få det bedre.

Heller enn å utforde Ap på deres utrygge styring ved å presentere sin egen retning, opptrer Høyre fortsatt som om Norge er i 2013 – et land preget av oljepenger, stabilitet og økonomisk optimisme. Den gang var det nok å «ikke være Ap», men akkurat være så mye nesten-Ap at overgangen mellom partiene var lettvint gullfisk-mentalitet.

Den tidens middelklasse hadde tillit til systemet og tro på at fremtiden ville bli bedre. Det var ikke så viktig hvem som styrte. Men 2020-tallets velgere lever i en helt annen virkelighet. Vi er preget av økonomisk press, sosial kaos, økende kriminalitet, identitetsforvirring og en følelse av at nasjonal selvstendighet glipper.

Folk merker det i uroen på gata og i troen på egen fremtid. Likevel snakker Høyre som om alt fortsatt dreier seg om småjusteringer i velferdsforvaltningen.

Les også: Høyres selvevaluering: Innrømmer at partiet fremstod utdatert

Et retningsvalg med ryggrad

Søreides “hyggelige og kompetente profil med et fint smil”, kombinert med Erna-linja på det politiske, er ingen langsiktig løsning. Det er å fortsatt leve i gårsdagens tro om at trynefaktor er valgvinner, nå midt i en politisk oppvåkning hvor folk begynner å kjenne på byråkratiets beslutninger på liv og lommebok.

Folk er nå på første gang på tiår villig til å titte ut av 9-16-bobla for å undersøke hva det er som faktisk skjer rundt om i samfunnet.

Der finner det et Høyre som gradvis har glidd fra å være et verdikonservativt, ideologisk anker i norsk politikk til å bli et teknokratisk “radikal-sentrum-parti”: et politisk forvaltningsapparat som snakker om bærekraft og styringsdyktighet, men aldri om prinsipper og retning.

Økonomisk konservatisme er byttet ut med forvaltningsspråk og slagordpolitikk. Høyre kjemper ikke lenger mot sosialismen, men forsøker å administrerer den «litt bedre» enn Ap.

Høyres krise handler ikke bare om ledelse, men om identitet.

Når skillet mellom Høyre og Arbeiderpartiet i praksis er blitt et spørsmål om forvaltningstempo, har partiet mistet sitt særpreg. Det er nettopp her Farahmand, Svenneby og Frølich kan symbolisere en reorientering tilbake til politikk som handler om verdier og retning, heller enn posisjon og makt.

Sammensetningen er realistisk gjennomførbar, selv uten oppfatningen om tilstrekkelig nødvendig internpolitisk kapital i dag: Presses samtlige av de ulike kandidatene til å forklare hva de faktisk står for politisk, og hvilke verdier de representerer (slik bl.a Svenneby, Astrup og Aasheim har vært åpen om) – noe et reelt retningsvalg er helt avhengig av – vil dynamikken endres:

Media og analysebransjen presses på sin (angivelige) integritet til å utføre åpne målinger hvor alle reelle kandidater er med som alternativ, og påfølgende får Høyres valgkomité et signal om at det er flere navn i bøtta enn gammelmedia har gitt uttrykk for.

Ikke tro at analysebransjens lettvinte undersøkelser, bygget på ‘topp tre journalist-favoritter’ fra en konsulent som gir litt lett etter, er nok til å velge Norges fremtid. For folket holder det ikke å vite hvem media og Høyre-toppene selv peker på. Pizzakveld-samtaler er ikke nok.

Vi må lære om kandidatenes ideologi, verdier og strategi. Vi må vite hvordan de ser for seg Norges fremtid – og hvilket politisk prosjekt de faktisk vil bygge.

Å ikke understøtte denne samtalen offentlig og å ikke sikre et landsmøte som vet hva de på folkets vegne velger at deres styringsparti skal være, er å utsette problemet én til to stortingsvalg til. Høyrebølgen tåler ikke å vente elleve år til.

Les også: FrP klart største parti – like mye foran Ap som Venstre får i oppslutning

Fra forvaltning til nasjonsbygging

Farahmand, Frølich og Svenneby representerer fornyelse. Det er en satsing på fremtiden: et tydelig retningsvalg der politikk og verdier, ikke fjes, står i sentrum – i stedet for at selve politikken skal ligge der.

Som redaktør Helge Lurås påpeker, vil det å åpne døren for profiler som Farahmand, med erfaring fra næringsliv, fem kontingenter i Afghanistan og en tydelig verdikonservativ stemme, vise tegn til å søke tilbake til sine røtter – bort fra Oslo-bobla og embedsmannsfløyen. Farahmand sier det selv: «Høyre må være et parti som kombinerer realisme og verdier, og tør å snakke ærlig om forsvar, innvandring og økonomi – ikke som posisjoner, men som prinsipper.»

Frølich har på sin side i en årrekke vært en av Stortingets mest kunnskapsrike stemmer på justisfeltet, og har markert seg tydelig i spørsmål om kriminalitet, beredskap, politi og rettsstatens prinsipper. Han er blant få i Høyre som åpent har problematisert habilitet, politikerprivilegier og etikk i forvaltningen – og som har hatt mot til å adressere svakheter i systemet, også når det har vært politisk ubehagelig.

I tillegg er han en av partiets fremste til å koble konservative verdier med fremtidstenkning – særlig innen cybersikkerhet, digitalisering og effektivisering av offentlig sektor.

Når det kommer til Svenneby, har han vært så tydelig politisk at folket allerede ser på ham som en potensiell leder, til tross for sine knappe 28 år. At han ikke trenger noen videre presentasjon, sier sitt. Oppsummert representerer Svenneby en generasjon som snakker ideologi, ikke PR-bransjens kulepunkter – og som faktisk har et langsiktig prosjekt å jobbe for.

  • Farahmand: Verdier, nasjonal identitet, forsvar, økonomisk realisme og næringsliv
  • Svenneby: Visjon, organisasjon, kommunikasjon og ideologisk retning
  • Frølich: Lov og orden, tillit, digitalisering og institusjonell integritet

Sammen kan de utgjøre et nytt lag av borgerlige nasjonsbyggere – visjonære og villige til å fornye, heller enn å bare forvalte. De kan danne et Høyre som igjen velges på et mandat om reell reformasjon, ikke bare om å pille på prosenter i budsjettene.

Les også: Mahmoud Farahmand vurderes som nestleder i Høyre

Veien tilbake til Høyres sjel

Deres prosjekt kan gi folket troen på at konservatisme fortsatt handler om mer enn administrasjon: det handler om retning og nasjonal gjenreisning. Partiets ledervalg kan bli en tilbakevandring til Høyres ideologiske kjerne. Til ansvar, frihet og nasjonalt fellesskap. Til et sett essensielle verdier gjenfødt i realpolitisk innpakning.

I stedet for bare å administrere Arbeiderpartiets system litt mer effektivt.

Det «konservative og sikre valget» i å videreføre Erna-linja, som flere av dagens ledelseskandidater representerer, er nettopp den samme motvilligheten til fornyelse som har ført partiet inn i dagens skvis. Det er å avvelge et politisk prosjekt.

I en periode hvor folket mister tillit til systemet, må Høyre bygge for tydelighet, ikke for bredde.

Skal Høyre tilbake til sin tidligere storhetstid, må partiet velge ut fra politikk, verdier og visjon. De må være proaktive og forutse fremtiden, ikke agere utfra hvem dagens stadig eldrende og utdaterte sentrumsvelgere liker som person.

Ledelsen kan velges på et signal om et Høyre som igjen tør å være seg selv: et parti som forstår at nasjonal identitet, samfunnsorden, frihet og ansvarlig offentlig pengebruk ikke er gammeldagse idealer, men forutsetninger for fremtidig stabilitet.