Helge Thorheim i Karmøylista, tidligere stortingsrepresentant for Frp, spør i debattspaltene våre «Når kommer ordføreropprøret?».
Geir Allan Stava fra SV, og tillitsvalgt i Skolenes landsforbund, er på samme spor og oppfordrer også til kommuneopprør.
Begge viser til budsjettprosessene i kommunene, der det er foreslått smertefulle kutt på de fleste områder. Dette vil ramme barn, gamle, syke, kulturliv og frivillighet – oss alle.
Vi er ikke enig i alt av argumentasjon fra Thorheim og Stava, men vi støtter tanken om et ordfører- eller kommuneopprør.
Og når vi snakker om opprør i Norge, handler det selvsagt ikke om storming av Stortinget, men at landets ordførere bør ta på seg kjeder og allværsjakker og samle seg på Løvebakken i Oslo for å slå en tverrpolitisk alarm om at fordelingen av offentlige penger ikke er som den bør være i rike Norge.
Når alle store kommunale investeringer lånefinansieres, får vi en kommunal gjeldsøkonomi som sliter tungt når rente og prisstigning er høy. Da ser det ut som at kommunedirektører og lokalpolitikere ikke kan gjøre noe riktig. Tilsvarende synes alle kommunepolitikere at de er verdensmestere når økonomien går i motsatt retning og det er nesten gratis å låne penger. Finansieringen av kommunene ligger etter den faktiske situasjonen.
Selvsagt kan man da i større grad kreve at kommunene driver mer nøkternt i gode tider, men når de som bestemmer velges for fire år om gangen, er det nok grenser for hva slags langsiktighet man kan forvente. Og vi ønsker jo ikke politikere som aldri satser eller har ambisjoner om nye skoler, kulturhus, svømmehaller eller moderne sykehjem.
Men når alt slikt finansieres med lån, og rentene betales over driftsbudsjettet, må kommunene i praksis bruke mindre på sosiallærere, kulturskole, sykepleiere og så videre når rentene er høye. Samme utfordringen har vi rundt helseforetakene som i år betaler rundt 3,3 milliarder kroner i renter og avdrag. Pengene tas fra driftsbudsjettet.
Thorheim mener vi bør bruke penger fra oljefondet til investeringer i infrastruktur i Norge. Det er gode, og komplekse, grunner for at oljefondet, altså Statens pensjonsfond utland, ikke investerer i Norge. Likevel skulle vi gjerne sett at en del premissene som er satt for oljefondet nøkternt revurderes; for eksempel for å redusere gjelden nødvendige investeringer tynger offentlig drift med.
Så er det ikke slik at vi mener kommunene ikke skal spare penger, eller for eksempel ikke må endre skolestrukturen når langsiktige befolkningsendringer tilsier det. Vi må bruke pengene våre på fornuftig måte, som sikrer at utslitte og utdaterte skoler kan erstattes av nye, og at elevene får den undervisningen de trenger, med sosiallærere og ekstra hjelp der det er nødvendig.
Det er heller ikke slik at kommunesektoren ikke nyter godt av oljepengene våre. Det er foreslått å bruke 580 milliarder oljekroner i statsbudsjettet for 2026 – og det kommer også kommunene til gode. For å si det slik: Kommunene hadde merket det om de pengene ikke hadde vært der.
Så hva er det ordførerne skal kreve, om de gjør et opprør og setter seg på fly og busser til Oslo? Selvsagt bør de kreve at pengene i neste års statsbudsjett fordeles annerledes, selv om alle forstår at det er mange gode formål som trenger penger. I tillegg bør de kreve en reform der man ser på finansieringen av kommunene på nytt.