PCI-striden, UNN | PCI-saken må handle om pasientene, ikke prestisje og regionkamp

Det er legitimt å mene at døgntilbud på PCI i Bodø ikke skal prioriteres. Men å fremstille dette som en trussel mot hele helsetilbudet i Nord-Norge, slik politisk redaktør Maja Sojtaric nylig gjør i Nordlys, er både faglig og politisk misvisende. Det reduserer en konkret, klinisk problemstilling til et spørsmål om prestisje og regionkamp.

LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag har mange tiårs erfaring med å ivareta pasienter med hjertesykdom, og vårt engasjement i PCI-saken bygger på denne erfaringen, tett kontakt med fagmiljøer og med dem det faktisk gjelder: pasientene.

For dette handler ikke om å velte sykehusstrukturen, men om å sikre raskere behandling til en avgrenset gruppe pasienter som i dag risikerer unødvendig forsinkelse. Det handler om å få PCI raskere, for dem som ikke har nytte av trombolyse, og for dem som ikke tåler det. Dette gjelder opp mot halvparten av pasientene med STEMI-infarkt.

Tid er hjertemuskel

Det er ikke en udiskutabel faglig enighet i denne saken, slik Sojtaric legger til grunn. Hun unnlater å nevne at det finnes solide fagmiljøer i Norge som har vurdert dette annerledes enn UNN. Blant annet viser innspillene fra de fremste hjertespesialistene ved Ahus, en av Norges største hjertemedisinske avdelinger, at det er stor bekymring for dagens struktur og sterke faglige argumenter for å etablere flere PCI-sentre i landet. De påpeker at geografi, tid og kapasitet må vektlegges i en moderne, pasientnær hjertemedisin.

Når PCI gis raskt, innen 90 minutter fra diagnose, reduseres hjertemuskelskade og komplikasjoner, som f.eks hjertesvikt, senere. Det betyr bedre liv, men også mindre behov for helsepersonell, rehabilitering og sykehussenger i årene som følger. I en tid der vi mangler nettopp folk og ressurser, burde det være et tungt argument, også for dem som ellers gjerne roper varsko om helsebudsjettet.

Et spørsmål om rimelig balanse

Sojtaric karikerer saken som et politisk fremstøt fra Bodø-aksjonister og partier i fri dressur. Men hun unnlater å nevne at overlegene og professorene ved Ahus ikke mener det trengs flere PCI-sentre i Norge som en symbolhandling eller regionkamp, men for å gi befolkningen raskere helsehjelp, og for å redusere helseforskjeller.

Sverige har 29 PCI-sentre. Finland har 22. Norge har 9, hvorav to kun på dagtid. Og det i et land med Europas kanskje mest krevende geografi. Det betyr at hvor du bor, avgjør om du får PCI innen anbefalt tid.

Er det urimelig å mene at dette kan forbedres, også uten å velte UNN? For det er et faktum at andre land både klarer å ha en mer pasientnær struktur og å opprettholde faglighet.

Et faglig spørsmål, ikke en krigserklæring

Saken om PCI-tilbudet i Bodø har blitt trukket inn i en langt større strid enn den fortjener. Det handler ikke om å undergrave regionsykehuset i Tromsø, svekke utdanningen ved UiT eller true kreftkirurgien. Ingen har foreslått å flytte ressurser fra Tromsø til Bodø. Ingen har tatt til orde for å prioritere ett sykehus på bekostning av et annet. Tvert imot har både helsepersonell, pasientorganisasjoner som LHL og flere politiske miljøer uttrykt et ønske om å sørge for to sterke fagmiljøer, som kan samarbeide, fordi det trengs. Og fordi det er mulig.

Dette er ikke et nullsumspill. Å bygge opp beredskap ett sted trenger ikke å bety at man ikke opprettholder forsvarlighet et annet sted. Å redusere geografiske forskjeller i tilgang til behandling kan tvert imot styrke hele helsetjenesten, og bidra til bedre ressursbruk over tid. Og det kan faktisk redusere ressursbruk senere i pasientforløpet.

Det finnes uenighet i det faglige miljøet. Men uenighet betyr ikke at det finnes én ubestridt fasit, som Sojtaric gir uttrykk for.

Vi bør finne løsninger som fungerer, uten å gjøre alt til en kamp mellom byer, profesjoner eller prinsipper. Og vi bør sette pasientene i sentrum.

Derfor bør vi tone ned retorikken, og løfte opp innsikten.