Det er få steder i Danmark hvor innvandringen har endret så mye som den har på Vestegnen. Vestegnen er et område vest for København, som består av flere kommuner i hovedstadsregionen. De mest vanlige kommunene som inkluderes er Hvidovre, Rødovre, Glostrup, Brøndby, Albertslund, Vallensbæk, Ishøj, Herlev og Høje-Taastrup.

Her har andelen ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere økt kraftig.

I en hemmelig rapport fra en tid tilbake, som Berlingske nå kan beskrive, forsøkte stemmer i Vestegnen å advare om konsekvensene. Men advarslene ble ignorert.

Fremveksten av utsatte områder

Når de tidligere ordførerne Vibeke Storm Rasmussen (Albertslund) og Kjeld Hansen (Herlev) ser tilbake, har de selv opplevd at deres byer ble forandret av innvandringen: Slakterbutikker som erstattes av innvandrerkjøpmenn. Moskeer som oppføres i gamle industriområder. En befolkning som har skiftet karakter på litt over 40 år.

I mange skoleklasser er etniske danske barn i mindretall, innvandrerbarn kan ikke snakke dansk når de møter opp til skolestart, og boligområdene har ikke blitt en kulturell smeltedigel, slik man ellers håpet.

I Vejleåparken i Ishøj, et boligområde som opprinnelig var ment som en satellittby for københavnske familier, er etniske dansker nå i mindretall. Nesten 56 prosent av innbyggerne i dag har ikke-vestlig bakgrunn, men det er sannsynligvis enda flere som snakker noe annet enn dansk, anslår en av beboerne, Wagn B. Jensen. Han har bodd i området i 25 år, og anslår at rundt 85 prosent av beboerne er såkalte tospråklige.

Området endte altså opp med å bli noe helt annet enn opprinnelig planlagt, og det samme kan sies om hele Vestegnen. Drømmen om billige arbeiderboliger med tilgang til grøntarealer ble i stedet til store, utsatte boligområder, som i dag hovedsakelig er befolket av innvandrere.

– Vestegnen har historisk sett tiltrukket seg innvandrere. Samtidig har Vestegnen blitt et symbol på den politiske betydningen av innvandring, fordi vestegnbeboerne var blant de første som advarte om konsekvensene av økt tilstrømning fra ikke-vestlige land, sier Jens Peter Frølund Thomsen fra Aarhus Universitet, som har forsket på innvandring til Danmark.

Hemmelige rapporter

De to tidligere ordførerne, Vibeke Storm Rasmussen og Kjeld Hansen, begge fra Socialdemokratiet, var blant de første som advarte om konsekvensene av innvandringen.

Dette skjedde for det som nærmer seg et halvt århundre siden, på begynnelsen av 1980-tallet, Advarslene ble oppfattet som «en uhyre kontroversiell rapport». Rapporten var en forløper til en enda mer spektakulær rapport som ble ferdigstilt året etter.

Øvelsen ble gjentatt på 1990-tallet, da med en direkte appell til det sosialdemokratiske maktapparatet i København.

– Når jeg ser på hvor mange med innvandrerbakgrunn som har kommet siden den gang, er jeg overrasket over at det ikke er gjort mer for å integrere dem, sier den nå 80-årige Storm Rasmussen.

Man kan kanskje heller spørre om hva som egentlig har endret seg, utover at det er blitt mange flere.

Som lærer i Ballerup hadde Storm Rasmussen sett hvordan spesielt barn med innvandrerbakgrunn allerede den gang kjempet for å følge med. De kunne ikke snakke dansk, de kunne ikke sitte stille.

I 1984 ble Storm Rasmussen leder av Socialdemokratiets senere så kjente Innvandringsutvalg. Hun og utvalget beskrev for første gang noen av observasjonene hun hadde gjort i skolen.

For det første hadde innvandrerforeldre liten eller ingen kunnskap om det danske skolesystemet, noe som medførte at barna kom til skolen helt uforberedt. De kunne ikke språket og hadde ikke blitt introdusert for kulturen og tradisjonene de møtte i grunnskolen. I tillegg hadde barna så mange andre oppgaver ved siden av skolen at de ikke delte tid med de etnisk danske barna.

«Barn som hver ettermiddag skal på koranskole eller morsmålsundervisning har en stor arbeidsbyrde som påvirker deres muligheter for kontakt med andre barn i for eksempel fritidsaktiviteter», heter det i rapporten.

Møtet mellom barn med dansk bakgrunn og barn med innvandrerbakgrunn var avgjørende for at integreringen skulle lykkes, fremgikk det videre av rapporten. «Det vil være behov for å sikre at barn fra hjem med en annen kultur enn dansk går i klasser og skoler der dagligdagen er preget av dansk språk, kultur og tankegang.»

Vil det bli debatt?

I septemberutgaven i 1980 av Ny Politik, det sosialdemokratiske tidsskriftet, hevdet Storm Rasmussen følgende:

«Vil det i det hele tatt bli en debatt om innvandrernes problemer? (…) Om noen få år vil innvandrernes barn være et nytt proletariat i landet vårt.»

Vibeke Storm Rasmussen har levd omtrent hele sitt liv i politikken. Først som eneste kvinnelige medlem av bystyret i Albertslund i 1974 og som den første kvinnelige ordføreren i Københavns Amtsråd. En stilling hun hadde fra 1984 til 2005.

Samtidig er hun blitt et symbol på bekymringene rundt de mange tusen innvandrerne som Vestegnen mottok fra 1969. Hun ble blant de første i Sosialdemokratiet som tok hull på den sensitive diskusjonen om innvandrere og flyktninger i Danmark. Hun var også blant de første som åpent sa at antallet var viktige.

– Hele poenget med den diskusjonen var at mange av dem som ankom Danmark var svært forskjellige fra oss. Mange var analfabeter, og kvinnesynet var i hvert fall svært annerledes enn hvordan jeg ser det, sier Storm Rasmussen.

Fra dagene som lærer husker hun jenter som brukte hijab i svært ung alder og som ikke hadde samme frihetsgrader som guttene.

I 1984 ble Storm Rasmussen leder av sosialdemokratenes Flyktning- og innvandrerutvalg, som fikk i oppgave å formulere forslag til partiets offisielle politikk på området.

Ble sparket

Før den endelige rapporten, som landet i mars 1987, utarbeidet utvalget flere notater om utfordringene i samfunnet som økende innvandring kunne medføre.

Et notat fra oktober 1986 inneholdt en prognose fra Ishøj og hovedstaden. I år 2000 ville én av fem innbyggere i Ishøj ikke ha dansk bakgrunn. I København ville det være flere skoleklasser med flere innvandrere enn dansker, forutså utvalget.

En av hennes forgjengere, Per Madsen, var også blant de første som advarte om innvandringens betydning for Ishøj.

– Innvandrerne integrerer seg ikke, fastslo han blant annet til den danske avisen Politiken.

Samme år som Per Madsen ga gjenlyd med sitt opprop fra Ishøj, landet den endelige rapporten fra Storm Rasmussens utvalg.

Rapporten ble oppfattet som så kontroversiell at den ble hemmeligstemplet og sensurert i Sosialdemokratiet. Men den førte til mer. Den førte til at Vibeke Storm Rasmussen måtte trekke seg som leder av flyktning- og innvandringsutvalget.

Tiltak

Men Berlingske kan nå, for første gang, fortelle om rapportens innhold, som utvalget selv omtalte som «slem». Blant forslagene er en rekke initiativer som ville blitt ansett som kontroversielle selv i dag:

  • Innvandrere og flyktninger som ankommer Danmark må gjennomgå et 18-måneders integreringsprogram der de lærer å snakke dansk, blir introdusert for det danske samfunnet og får en forståelse av «konfliktene som kan eksistere mellom deres bakgrunn, kultur og ønsker og det danske samfunnet». Dette bør ikke gjelde innvandrere fra «den vestlige kulturkretsen», heter det i rapporten. Disse reglene gjelder ikke i dag.
  • Strengere regler for familiegjenforening ble foreslått for å unngå «arrangerte ekteskap».
  • Familiegjenforening skulle bare være mulig etter ni års skolegang og tre års utdanning eller fast ansettelse. Siden 1987 har det vært betydelige restriksjoner på dette området. Men forslaget var svært kontroversielt hos sosialdemokratene den gangen.
  • Innvandrere og flyktninger skulle tilbys muligheten for økonomisk støtte hvis de returnerte til hjemlandet sitt. I dag kalles dette repatriering, men de nåværende reglene ble ikke endelig vedtatt før i 1994.
  • Utvalget ønsket å gi «skolemyndighetene» muligheten til å sikre en sammensetning av skoleklasser slik at danske barn og innvandrerbarn gikk på skole sammen.
  • Utvalgt var bekymret for at noen skoler hadde blitt «rene innvandrerskoler», og at dette medførte at danske barn valgte bort disse skolene. Disse mulighetene for å fordele elever mellom skolene finnes ikke i dag.

Men utvalget forutså også det som i dag sorterer under «negativ sosial kontroll», og derfor irriterer det Storm Rasmussens at det fortsatt finnes boligområder med en betydelig overvekt av ikke-vestlige innvandrere.

– Allerede på 1980-tallet advarte vi om konsekvensene da alle levde oppå hverandre. Frykten er at de unge blir kontrollert, at de ikke kommer seg ut av familiemafiaen, og at de faktisk ikke blir en del av samfunnet, sier Storm Rasmussen.

Utvalgets grunnleggende konklusjon var at integreringen hadde mislyktes, spesielt integreringen av muslimer i Danmark.

«Integreringen av innvandrere fra tredjeland og spesielt fra den muslimske kulturverdenen har ikke vært og er ikke tilfredsstillende, noe som ofte fører til konflikter mellom innvandrere og dansker, både på et personlig plan, på arbeidsmarkedet, i boområder og i forhold til utdanningsinstitusjoner og andre institusjoner», står det i rapporten.

Problemene vokste

Storm Rasmussens rapport ble altså gjemt bort, og hun ble kastet ut. Synspunktene var for uappetittlige for de som hadde makten i Socialdemokratiet.

Imens økte antallet og andelen ikke-vestlige innvandrere i årene som fulgte.

I 1996 fikk dette den daværende ordføreren i Herlev, overnevnte Kjeld Hansen, til å be daværende boligminister Ole Løvig Simonsen om hjelp.

– Økningen må stoppes, og vi ønsker å ha muligheten til å si nei til innvandrerfamilier som ønsker å flytte til Herlev, sa Kjeld Hansen, som mente at grensen for hva Herlev-innbyggerne kunne tolerere var nådd.

– Vi kan ikke stille se på mens kommunen kastes ut i sosial, kulturell og økonomisk ubalanse, fortsatte han.

Siden det var lite for Hansen å hente hos sine mer maktfulle kolleger i Socialdemokratiet, tok han skjeen i egen hånd. Han klarte faktisk som ordfører å fordele de ikke-vestlige innvandrere jevnere lokalt. Men likevel har andelen økt kraftig siden den gang.

I dag sier Hansen til Berlingske:

– De som hadde flyttet inn med ambisjoner om å være en del av et velfungerende samfunn med folk i arbeid og utdanning opplevde en slags kollisjon. De opplevde plutselig et miljø der de følte at de like gjerne kunne ha vært i Bangladesh eller på Balkan, sier han.

Hansen mente at den eneste måten å bedre integreringen på var å bremse tilstrømningen.

Liker ikke islam

I ettertid er Kjeld Hansen, nå 74 år, glad for at han sa ifra, selv om han den gang ble kritisert for å være for dramatisk. Men fortsatt er det ting som bekymrer han, som for eksempel at utdannede personer med ikke-vestlig bakgrunn lar hensyn til religion og kultur trumfe unges frie valg.

– Det finnes noen mennesker i samfunnet, langt fra alle, som ikke ønsker å bli integrert. Det er noe vi virkelig må være oppmerksom på, sier Hansen.

Det er vanskelig å måle nøyaktig hvor integrerbare personer med ikke-vestlig bakgrunn er i Europa. Svarene peker i litt forskjellige retninger. Hvis man spør Frølund Thomsen fra Aarhus Universitet mener han at integrering og innvandring vil forbli sentrale samtaleemner i mange generasjoner fremover.

– Innvandring utgjør en varig samfunnsendring, og det er ingenting som tyder på at tilstrømningen vil stoppe, sier Frølund Thomsen.

Han peker også på det mange ser på som en «stein i skoen» når det gjelder innvandring: islam. Denne religionen er den raskest voksende i Europa, påpeker Frølund Thomsen.

– Dette skyldes hovedsakelig kulturkollisjonene mellom etniske dansker og ikke-vestlige innvandrere. For å være helt spesifikk, folk liker rett og slett ikke islam.

Hovedillustrasjon: HRS