Vårt moderne samfunn er bygget på tillit. Tillit til at institusjonene fungerer, at markedet leverer, og at staten trer støttende til når det virkelig gjelder. I en krisesituasjon er kommunikasjon selve navet i denne tilliten. Uten kontakt mellom mennesker, myndigheter og nødetater stopper samfunnet opp.
Digital infrastruktur er derfor ikke bare et teknologisk spørsmål, men et samfunnsspørsmål. Når mobilnettet svikter, svekkes både statens handlekraft og borgernes frihet til å ta informerte beslutninger.
Likevel er dagens system utformet slik at hvert abonnement i utgangspunktet er låst til én operatør.
Det gir effektiv konkurranse i hverdagen, men skaper sårbarhet i krise. Et enkelt utfall i Telenor-nettet kan gjøre hele regioner utilgjengelige, selv om andre nett fungerer.
Ukraina har allerede tatt steget
I dag har enkelte virksomheter som utfører samfunnskritiske oppgaver, tilgang til såkalte prioritetsabonnement. Disse gir økt sikkerhet for at taleanrop kommer gjennom ved høy belastning eller tekniske problemer i mobilnettene. Ordningen er både nødvendig og riktig, men den reiser et viktig spørsmål: Hva med oss sivile?
Løsningen finnes allerede i det norske markedet. Ice har for eksempel bygget et eget mobilnett med 95 prosent befolkningsdekning og har fram til nå hatt en avtale med Telia om tilgang i områder der de ikke har eget nett. Fra 2025 vil Ice samarbeide med Telenor i en ordning som gir kundene Telenor-dekning der Ice ennå ikke har bygd ut. Dette kalles nasjonal gjesteroaming.
Det viser at teknologien og modellen allerede finnes, og spørsmålet er bare hvordan den kan utvides fra et kommersielt tiltak til et beredskapsgrep som omfatter hele samfunnet.
Andre land har allerede tatt steget. I Ukraina kan mobilkunder bruke alle tre operatører i landet uten ekstra kostnad. Denne ordningen gjør at befolkningen beholder dekning flere steder, selv midt i en pågående krig.
Les også: Putin vinner: Ukrainas fremtid forlater landet
Staten bør gripe inn
Spørsmålet er ikke om staten bør gripe inn, men hvordan. En ordning for nasjonal nød-roaming vil kunne kombinere det beste fra to verdener: markedets innovasjonskraft og statens ansvar for beredskap.
For at det skal fungere, må rammene være tydelige. Staten må stille krav til samarbeid, men la operatørene selv utvikle de tekniske løsningene. Kostnadene bør fordeles gjennom en rettferdig kompensasjonsmodell.
Krisekommunikasjon handler ikke bare om myndigheter og nødetater, men også om innbyggere som må varsles, finne hverandre og handle selvstendig når infrastrukturen vakler. Nød-roaming er derfor mer enn et teknisk tiltak. Det er et spørsmål om tillit, trygghet og samfunnets evne til å stå samlet når det gjelder som mest.