– Jeg pleier ikke å være så klønete som jeg er nå, ler Hans Skotte (81) fra en svart skjerm på Teams. Etter litt fram og tilbake på pc og telefon, får vi til slutt opprettet kontakt der vi begge ser hverandre.

Ønsket var jo egentlig å få møte den utflytta veblungsnesingen ansikt til ansikt, men det lot seg ikke gjøre. Han har sin tilværelse godt plantet i Trondheim og NTNU, etter at han forlot hjembygda som 17-åring.


Hans Skotte er en mann med snert i replikken.
Foto: Evy Kavli

Men vi fikk til det nest beste, for en mer inngående prat måtte vi få til med denne arkitektprofessoren som i begynnelsen av oktober fikk overrakt Kongens fortjenestemedalje – for samfunnsnyttig innsats.

Det var noe som kom meget overraskende på hovedpersonen selv.

– Jeg ante ingenting og trodde jeg skulle møte noen studenter og diskutere en utstilling. Men så kommer jeg inn og ser helt andre folk enn studentene. Jeg får stukket et vinglass i hånda og så begynte det å kauke inne i salen – der satt nesten 90 stykker og ropte Hans, Hans, Hans.


Hans Skotte ble veldig overrasket av kollegaer og studenter som hadde sørget for at han fikk Kongens fortjenestemedalje – for samfunnsnyttig innsats.
Foto: Johanne Færevaag Nome

Han ler og rister på hodet og forteller at det var helt hinsides. Han hadde nettopp sjekka hjertet, så han visste at han ikke ville omkomme av dette.

– Men hva trodde du det var da?

– Nei, jeg hadde ikke peiling. Men jeg trodde det var en eller annen høytidelig markering.

Overraskelsen beskriver han som et tilfelle av hypomani – at du er høy uten kunstig stimuli.

– Men det ble jo noen kunstige stimuli også utover der etter hvert, humrer han og legger til nok en beskrivelse av hendelsen.

– Det var hinsides sansenes evne til å fatte.


Hans Skotte får Kongens fortjenestemedalje utdelt av ordføreren i Trondheim, Kent Ranum.
Foto: Johanne Færevaag Nome
En stolt og rørt Hans Skotte.
Foto: Johanne Færevaag Nome
Hans Skotte har gjennomgått mange intervjuer etter at han mottok prisen. Her blir han intervjuet av NRK under arrangementet 7. oktober.
Foto: Johanne Færevaag Nome

I begrunnelsen for tildelingen av Kongens Fortjenstmedalje beskrives Professor emeritus Hans Narve Skotte, som en pioner innen sosialt bærekraftig arkitektur og planlegging.

– Som arkitekt, planlegger, forsker og underviser har han viet sitt virke til å forbedre livssituasjonen for utsatte grupper, i Norge, på Balkan og i land i det globale sør. Han har inspirert studenter, kolleger og lokalsamfunn verden over, og omtales som en
internasjonalt anerkjent forsker, en menneskekjenner og en utrettelig brobygger mellom fag, kulturer og mennesker.

– Barndommen formet meg som person

Selv så fatter han nesten ikke hva han har bidratt med som gjør at han har fått denne prisen. For å få en oversikt over det hele, må vi starte med begynnelsen – på Veblungsnes – i 1944. Da ble Hans født av foreldre som drev ungdomsherberget på Setnes, det som i dag er Setnes feriesenter. Det tror Hans har formet han som den personen han ble senere i livet.


Blakken Blåmann, Hans og broren Anders under vårpløying i 1950 på Veblungsnes. Setnes Vandrerhjem i bakgrunnen.
Foto: Privat
Hans Skotte i fotballdrakt i 1946.
Foto: Privat Den ukjente historien bak en speiderpikeuniform

– Det gjorde meg veldig vant til å omgås utlendinger og folk som så annerledes ut. Det kan ha vært en årsak til at jeg har vært så mye ute og reist og bodd i utlandet, sier han.

Det andre som han mener har formet han, er at han vokste opp på en gård.

– Jeg ble veldig handy og praktisk anlagt. Det er noe som jeg har fått veldig mye brukt for når jeg har jobba med studenter.

– Men foreldrene dine, er de også født og oppvokst på Veblungsnes?

– Nei, faren min er faktisk født i USA. Han ble morløs da han var halvannet år gammel og vokste opp på Lesjaskog, hos besteforeldrene sine. Det var bestefaren min som etablerte Setnes ungdomsherberge på 30-tallet. Det er tre generasjoner siden, forklarer Hans.

Hans opplevde ikke krigen, men faren snakket om den hele tiden, så han synes det er litt «utpågjort» at han selv tok doktorgraden i gjenoppbygging etter krig, på Balkan.

– Så det er en liten sirkel i det også, sier han.


Avgangsklassen på Veblungsnes i 1961- Roe Ingar Setnes, Per Berg og Hans Skotte.
Foto: Privat Redder vasstokken: – Lå slengt i lia Hadde arkitektdrømmen

Tanken på å bli arkitekt lå latent allerede tidlig hos unge Hans.

– Ja, det tror jeg faktisk. Jeg var rimelig flink til å tegne. Men jeg hadde egentlig tenkt å gå på Handelshøyskolen og jobbe med sånne turistgreier. Jeg var flaska opp med det også. Men det ble Trondheim og arkitektstudiet, etter ett år på kunstskolen.

Hans kom fra en liten skole på Veblungsnes, med fem jenter og fire gutter i klassen, der to av gutta endte opp som professorer på NTNU. Den andre var Trond Digernes.

Hans rakk også å prøve seg som lokalavisjournalist under skoletiden.

– Ja, Trond og Arnstein Digernes og jeg drev Veblungsnes avis i to-tre vintre, tror jeg. Jeg fikk tak i noen kopier for litt siden og holdt på å le meg i hjel da jeg leste den. Den var utrolig lokal og hadde alt sladder du kunne tenke deg.

– Du hadde en musikkarriere òg, hørte jeg?

– Er den derre Conquerors-greia du referer til? Det var jo helt vilt. Jeg og Roe Ingar Setnes og Per Berg vant en amatørkonkurranse og ble senere hyra inn på Grand en påske, og spilte litt i kjelleren på Grand. Men vi hadde vel ikke mer enn to–tre låter vi kunne spille. Når jeg tenker på det i dag, var det så ufattelig primitivt at det gikk nesten ikke an.

– Spilte dere til dans, da, eller?

– Nei, det gikk jo ikke an å danse til det vi holdt på med. Tror ikke vi fikk noen betaling heller. Det er nesten så jeg ikke har lyst til å snakke om det, altså, sier han og ler godt.


The Conquerors Vocal Team synger «Worried man blues» – fra venstre Roe Ingar Setnes, Per Berg og Hans Skotte.
Foto: Privat Per Berg: – Jeg var nok for beskjeden til å bli verdensstjerne En liten oppvigler

I 1965 flyttet Hans til Trondheim, og traff henne som ble hans kone. Som arkitektstudent var Hans en liten oppvigler, ifølge han selv.

– Ja, jeg bråka mye. Jeg var så jævla lei av professorer og brukte store deler av min tid til å prøve å hindre at en professor, som var tiltenkt et professorat, skulle få det. Han fikk det likevel, forteller han lattermild.

Han forsikrer at han ikke var aleine om det. Det var den der «kokende tida», som han kaller det – 1968-generasjonen.

– Det var utrolig spennende, altså. Vi prøvde å få avsatt en professor også. Det endte med at han ble sykmeldt ett år, og så kom han jammen meg tilbake igjen, gitt. Totalt mislykka.

Hans fikk tillitsverv og var også aktiv politiker en periode. Men etter endt studie forbannet han seg på at han aldri skulle tilbake til NTNU.


Hans, kona Sølvi og barna Pernille og Henrik på Veblungsnes i 1980.
Foto: Privat– Teite professorer

– For der var det altså tidvis så innmari traurig. Det var jo et fantastisk studentmiljø, men det var for mange av de vi i dag kan kalle «teite professorer».

– Og nå er du en av dem?

– Nettopp. Men jeg skal fortelle deg at jeg er ganske annerledes anlagt enn de professorene som vi protesterte mot, altså.

Hans vil komme nærmere tilbake til det, men vil først nevne noe han har på hjertet.

– Jeg tenkte at jeg skulle ha fått sendt en NTB-melding i forbindelse med at jeg ble 75, men så ble jeg for sein til det. Jeg rakk ikke 80 heller, men hvis jeg skulle ha skrevet noen ting, så var akkurat det du nevnte der – at jeg skulle ende opp som professor. Det er det mest absurde jeg kunne ha tenkt meg, altså – og det tenkte jeg lenge etter at jeg forlot Åndalsnes. For jeg forlot jo aldri Åndalsnes.

Han søkte seg nemlig tilbake – på en stilling som reguleringsarkitekt i Rauma kommune, mest på grunn av sine foreldre.

– Jeg hadde familie og sånt i Trondheim, så det var et voldsomt grep. Men jeg stilte jo sånne helt avsindige betingelser at det var jo klart jeg ikke fikk den stillingen.

I stedet for å ende opp på Åndalsnes igjen, begynte han i fylkeskommunen i Sør-Trøndelag, på bygg- og eiendomskontoret der.

– Der var det noen veldig flinke og ambisiøse arkitekter, så jeg ble jo en ganske habil arkitekt i kraft av det pushet jeg fikk fra dem, forteller han.

Hans fikk gjennom den jobben gjort en del interessante prosjekt, samtidig som han drev med sin «aktivisme». Som blant annet å bli leder for en boligaksjon i Trondheim, den såkalte Lerkendalsaksjonen.

– NTNU skulle rive alle de 26 firemannsboligene i Lerkendalsområdet hvor jeg bodde i min kones barndomshjem, for å skaffe parkeringsplasser for høgskolens ansatte. Det opprørte ikke bare meg, men alle andre som bodde der også. Så jeg jobba veldig mye med det i ti-tolv år – fra 70- til midt på 80-tallet.

Strevet ble belønnet vel 20 år etter da bydelen ble spart.


Hans Skotte i rutete skjorte på en byggeplass i Gomare, Botswana i 1985.
Foto: Privat Den nest dyreste eiendommen i oktober Dro til Afrika

Hans ble ganske sliten etter å ha jobba med Lerkendalsaksjonen i så mange år, så han tok sjansen da han fikk anledning til å reise til Afrika. Der startet han å jobbe med sykehus og helsebygg. Da han etter to-tre år kom hjem igjen, fikk han fagansvaret for Regionsykehuset i Trondheim og all fylkeskommunal nybygging. Han tok initiativet til det nye St. Olav, men skjønte etter hvert at skulle han fortsette på det prosjektet, ville han bli en gammel mann når det sto ferdig.

– I 1988 var jeg 45 år og tanken på at jeg skulle holde på med på dette arbeidet fram sluttdato i 2014, orket jeg ikke. Da ville jeg med andre ord jobbet med sykehus til jeg daua, ler han.

Så da Hans fikk stipend på NTNU, og samtidig en forespørsel fra UDI om de kunne starte et program for bosniske flyktninger i Norge, hoppet han på det.

– Vi hadde 12 000–15 000 flyktninger her på midten på 90-tallet. Hvis vi hjalp en del av dem til å skaffe seg kompetanse omkring gjenreisning etter krigen, kunne de reise tilbake igjen bedre skolert eller bedre utrusta, til å være med på gjenreisinga. Det var jo det et positivt tiltak.

Dette programmet drev de i vel tre år, og fikk også knyttet det opp mot NTNU.

– Det var det som gjorde at jeg fikk sansen for NTNU. Det var jo en fantastisk gjeng som var der, en helt annen gjeng som var der nå, enn da jeg var student.


Hans Skotte i går jakke i krigsherjede Mostar, Bosnia- Hercegovina i 1995.
Foto: Privat
Hans Skotte underviser bosniske flyktninger i Dubrovnik i 1996.
Foto: PrivatTok doktorgrad

Med den erfaringa han hadde bygd opp på Balkan, fikk han et doktorstipend, og tok doktorgraden.

– Jeg tok den da jeg var 60 år gammel. Det var knyttet til gjenreisninga på Balkan, altså effekten av den internasjonale boligreisinga på gjenreising av økonomi og samfunn.

Med den nye kompetansen ble Hans, sammen med noen kolleger på universitetet, hyrt inn som konsulenter for en norsk organisasjon som jobbet på Sri Lanka i forbindelse med borgerkrigen der.

– Det startet med at vi skulle ha et seminar der, om et boligprogram som var lansert av Verdensbanken. Men så kom tsunamien og vi ble det første seminaret som håndterte utfordringa etter tsunamien. Sri Lanka var jo veldig hardt belasta. Det var forferdelige greier.

Ti år i slummen

Det ble ikke noe bedre forhold, da Hans tok over et program som satset på byøkologisk planlegging i slummen i Kampala i Uganda.

– Jeg tok jeg med meg studentene fra NTNU dit og var der i ti år.

– Men dere bodde vel ikke der?

– Vi bodde der, jo, men ikke i slummen. Vi bodde på et hotell som var helt inntil. Det var jo en del av området, og forferdelig enkelt, for å si det sånn.


Kampala Uganda i 2009 med Mr Badru, lederen for slumområdet Kivulu.
Foto: Privat
Hans Skotte prøvesmaker øl Kampala, Uganda i 2007.
Foto: Privat Kraftfondet: Slik fordeles pengene

Hans husker det som en fantastisk tid, og de fikk gode kontakter inn mot myndighetene, som han har den dag i dag. De fikk også med seg lokale studenter som ble innrullet på NTNU. Det var noe de var opptatt av uansett hvilket land de jobbet i.

–Jeg fikk såpass mye praktisk arbeid utover det å være arkitekt, at jeg på en måte ble onkel til alle arkitektstudentene som ville ut. Og det er jeg faktisk enda. Jeg hadde fire studenter nå for halvannet år siden som jobbet i Sør-Afrika, sier Hans og forteller at mange av hans studenter har gjort det veldig bra internasjonalt.


Hans Skotte godt engasjert under et folkemøte på campus i 2017.
Foto: PrivatIkke en helt vanlig pensjonist

– Men hva er jobben din i dag?

– Nei, nå holder jeg bare forelesning i ny og ne, og så er jeg veldig ofte sensor. Dette er vel det første semesteret jeg ikke har hatt veiledning av masterstudenter.

Hans har fortsatt kontorplass på NTNU og går dit så ofte han har lyst. Men ikke hver dag.

– Jeg har jo det privilegiet at jeg kan vaske klær midt på dagen, vet du.

– Men hva tenker du om pensjonisttilværelsen, skal du fortsette sånn?

– Ja, jeg tenkte det. Jeg mista kona mi for 20 år siden, hun som bidro til at jeg ble arkitekt. Etter det møtte jeg ei som gikk i klassen min på arkitektskolen, og vi har vært sammen i 18 år nå. Hun bor i Oslo så vi er såkalt særbo, forteller han.

Derfor jobber han mye når han er aleine, og styrer tida som han vil.

– Hva betyr prisen for deg nå, liksom?

– Du, vet du hva, jeg er jo innvalgt i Kongelig Norske Vitenskapsselskap for mange år siden også. Der møter jeg jo folk som går med pingvindresser og svære sånne greier med gull og glitter og Sankt Olav, i både den ene og andre graden. Jeg går med mine vanlige dresser og det skaper jo interesse.

– Nå kan jo også du henge på en medalje?

– Ja, det kan jeg jo, men poenget mitt er at disse guttene med gull rundt halsen, får jo det på grunn av sitt vitenskapelig arbeid. Mens jeg har altså fått det for samfunnsnyttig arbeid. Det syns jeg er utrolig ærerikt!

Han påpeker at han er en av de ytterst få arkitektene som har fått den, og ser nå at utmerkelsen dekker mye mer enn det han tidligere hadde trodd.

– Oldefaren min fikk også Kongens fortjenestemedalje. Han Henrik Skotte på Lesjaskog. Han var ordfører. Antakeligvis han fikk det for sin ordførertjeneste eller noe sånt. Det vet jeg ikke.

Veblungsnes Fotballklubb – «Best før krigen, men ofte god etter»
Hans Skotte er ikke en helt vanlig pensjonist. Han går fortsatt til kontoret og vil gjøre det så lenge han har lyst og evner.
Foto: PrivatRauma – et avsluttet kapittel

Hans eide hjemgården på Setnes fram til 2015. Da solgte han alt til Lars Kroken.

– Så Rauma er liksom et avsluttet kapittel for deg nå, da?

– Ja, og vet du hva, det er på en måte interessant for meg å oppleve. Jeg har kjent på det en stund også, at stedet er så sterkt bundet til menneskene, at når menneskene er borte, så mister også stedet sin betydning. Og jeg har mye mindre savn av Setnes nå enn det jeg trodde jeg skulle ha. Det er jo litt trist.

Hans innrømmer at han ikke er innom Setnes når han er på Åndalsnes.

– Nei, for da blir det for konkret, altså, så akkurat det, utsetter jeg. Og så er det mye ting som er gjort der, som jeg ikke bifaller. Men jeg skal ikke la meg irritere eller affisere av det, for det er ikke jeg som styrer nå.

– Så du har ikke noe forhold til naturen og sånne ting, da?

– Jo, jeg har jo vært på mange av fjelltoppene der, så alt det der har jeg jo sterke følelser for. Alt som er knytta til sanseopplevelsene. Men omgivelsene, som sosiale dimensjoner – det er på en måte nå også borte.

Han påpeker også at det kan være skummelt «å flytte hjem» i voksen alder.

– Jeg har jo opplevd det med en del folk som har flytta tilbake igjen til Veblungsnes etter å ha hatt et yrkesliv et annet sted. Det er veldig, veldig sjelden at det er vellykket. Det blir jo veldig skrytt opp når de sier: «Å, nå er jeg tilbake.», men så snakker vi ikke med dem noen år etterpå for å høre hvordan det går.

Det er en av årsakene til at Hans fortsatt bor i Trondheim, og kona bor i Oslo.

– Vi har altså forbindelsene våre, røttene, på en måte, festa opp mot miljøet her, og vennene våre. Det samme med Anne i Oslo. Så nå har vi blitt enige om at helt til noen av oss trenger hjelp, så blir vi på hver vårt sted, så møtes vi når det passer.

– Hva med resten av familien?

– Jeg har en bror som bor i Tønsberg. Min sønn og ett av hans barn bor her i Trondheim. Og så har jeg en datter som bor i Oslo, med to barn. Hun bor en ti minutters gange fra kona mi, så det er veldig heldig. Som jeg har sagt veldig mange ganger så er jeg jævla privilegert. Det er jeg virkelig, altså!

Hans Skotte Vis mer ↓

Utdanning
• Dr.ing. (PhD), NTNU, 2004: Tents in Concrete; What Internationally Funded Housing Does to
Support Recovery in Areas Affected by War, the Case of Bosnia-Hercegovina.
• Sivilarkitekt, NTH, 1973.
Yrkesliv (utvalg)
• Professor emeritus, NTNU, Fakultet for arkitektur og design, 2014–
• Professor/Førsteamanuensis/postdoktor, NTNU, Fakultet for arkitektur og bildekunst,
2004–2014
• Doktorstipendiat/forsker, NTNU, 1998–2004
• Prosjektdirektør, Programme for Reconstruction and Development, NTNU/SINTEF, 1995–
1997
• Seniorarkitekt og avdelingsleder, Sør-Trøndelag fylkeskommune, 1986–1995
• Seniorarkitekt, Ministry of Works & Communication, Botswana, 1984–1986
Verv (utvalg)
• Medlem, International Steering Committee, MSc Integrated Urbanism and Sustainable
Design, Stuttgart/Kairo (2011–2015)
• Medlem, Steering Committee for HPUI, UN-Habitat, Nairobi (2011)
• Medlem, nominasjonskomiteen, Prince Claus Fund, Amsterdam (2011–2019)
• Lekdommer, Sør-Trøndelag tingrett/Frostating lagmannsrett (1976–2016)
• Styremedlem Svartlamoen Boligstiftelse 2017–2021
• Komitémedlem, Rørosseminaret (fra 1988–)
• Medlem i Gamle arkitekters gruppe» (GAG), en pensjonistgruppe tilknyttet Norske
arkitekters landsforbund (NAL).
Hedersbevisninger
• Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), 2017–
• Æresborger av Grapska Gornja, Bosnia & Hercegovina
• NOKUTs nasjonale pris for utdanningskvalitet, 2015 (NTNU Live Studio)

Får nytt liv: – Det gikk veldig fort