VM-feber

Herrelandslaget i fotball fører befolkningen inn i en etterlengtet positivitetsboble. Dette er det nærmeste vi kommer et leirbål å samles rundt.

SAMLER NORGE: Herrelandslaget i fotball. Foran fra venstre : Julian Ryerson, Antonio Nusa , Oscar Bobb, David Møller Wolfe og Patrick Berg. Bak fra venstre: Erling Braut Haaland, Ørjan Nyland, Torbjørn Heggem, Sander Berge, Alexander Sørloth og Kristoffer Ajer. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

Hvis Norge kommer til neste års fotball-VM i Mexico, Canada og USA, vil landet stå på hodet i flere måneder. Selv ikke et ski-VM på hjemmebane er større eller mer samlende enn dette. Forrige gang Norge kvalifiserte seg til et mesterskap utenfor Europa, var til USA-VM i 1994. Deltakelsen skapte en eufori uten like, både i oppkjøringen til mesterskapet og underveis. Hver minste rift i en av spilernes leggmuskler ble samtaletema rundt bordet under formiddagsmaten.

1994 var en helt annen tid. Det var for eksempel ingen norske nyhetskanaler på internett, folk så det samme på fjernsyn — samtidig — og Norge var et land som bare så vidt hadde begynt å vinne noe i internasjonal idrett. Landet var splittet av EU-kampen, som skulle avgjøres i november, men fant sammen under OL på Lillehammer og sto sammen da Egil Drillo Olsens lag, med møtende spiss og høy kantspiller, dro over til sjokkvarmen i USA.

I 2025 overskygger fotballen andre idretter i enda større grad enn på 1990-tallet, da NRKs Sportsrevy fortsatt drev med en slags rettferdig fordeling av innslag mellom fotball, bryting, casting og bordtennis. Norske fotballspillere er proffer i land på de fleste kontinenter og alle kamper strømmes. Det er flere, større og rikere fotballstjerner enn noensinne.

Noen i sistnevnte kategori er norske. Det har bidratt til en utvikling som er veldig positiv, for det trekker til seg barn, som utgjør en stadig større del av tilhengerskaren. Dette gjør noe med stemningen på kampene og det mobiliserer familier. Å fylle Ullevaal stadion til en kamp mot Estland ville vært utenkelig for noen få år siden.

Avstanden til spillerne er, både på grunn av sikkerhetshensyn og rigide regler fra de internasjonale forbundene, blitt større. Mens treneren deres, Ståle Solbakken, hadde studiegjeld da han spilte på landslaget på 1990-tallet, er dette trolig en ukjent ting for dagens spillere. Likevel ser det ut til at de har bevart noe av jordnærheten som kreves for å bli likt og elsket. De er nøye med å takke publikum etter kampene, de spiser kebab  og de hører på Vassendgutane. Mange av dem har dyre biler, men noen kan også kjøre traktor.

«GRANADA»: Det var allsang med Vassendgutane på anlegget på bussen til landslaget. Video: Henrik Simensen / Bjørn Langsem. Reporter: Vegard Krüger

Det er ikke så mange ting som samler Norge lenger, men denne kombinasjonen av finesse og jordnærhet gjør at det er mer enn et lag vi trolig sender over havet til sommeren. De utgjør landets nye leirbål.