Det har vært så godt som umulig å unngå Benson Boones monsterhit «Beautiful things».
Låta ble Norges mest strømmede låt i fjor, og ble så stor at debutalbumet hans «Fireworks & Rollerblades» også ble vårt mest strømmede album.
Foto: Ruben Grøndahl Utaker / NRK
Mandag kveld var Boone klar for sin største konsert i Norge hittil, på Unity Arena på Fornebu.
En nesten fullsatt sal tok amerikaneren imot med åpne stemmebånd.
Tilbedelse og saltoer
Musikken til Benson Boone befinner seg i den litt diffuse sjangeren som har fått navnet worship pop, altså tilbedelsespop.
Her kombineres moderne popmusikk med gospel og kristne temaer, og på arenanivå hentes det gjerne inspirasjon fra USAs evangeliske megakirker.
Under konserten i Oslo brukte Boone både gospelvokal og dro på med masse energi, inderlighet og følelser i låtene sine.
Foto: Ruben Grøndahl Utaker / NRK
Katalogen hans er akkurat slik også i studioversjon, men med hånda på brystet og mikrofonen i været løftet han det enda et hakk.
Ikke at han stod mest stille.
Baklengssaltoene som Boone er spesielt kjent for var selvsagt til stede, og han åpnet faktisk første låt med å ta en salto før han i det hele tatt tok fatt på syngingen.
Det var energi og stemning fra første sekund, og amerikaneren holdt imponerende nok nivået oppe gjennom to hele timer.
Foto: Ruben Grøndahl Utaker / NRK
Mettet lydbilde
Boone og bandet brukte den mest effektive oppskriften på okei arenalyd: skap en vegg av musikk hvor alt er høyt og intenst. Så er det frontmannens jobb å bruke karisma for å bryte gjennom den.
Trommene lå nesten plagsomt høyt og det dirret i trommehinnene for hver takt.
La oss håpe alle de yngste publikummerne, som var godt nede i barneskolealder, hadde fått utdelt tilstrekkelig med hørselvern.
Foto: Ruben Grøndahl Utaker / NRK
Også gitaren, levert av stødige Sus Vasquez, var så absolutt på topp.
Likevel brøt Boone sin vokal suksessfullt gjennom mye av tiden.
Det var partier hvor det er vanskelig å tyde hva han sang, men andre hvor han dro på med klokkeklar og råsterk vokal.
Disney-stil
På en hjerteformet scene midt i publikum har Boone en amerikansk fotball, og når han gjør åpningsnumrene «I wanna the the one you call» og «Wanted man» minner det hele veldig om Troy Bolton i «High school musical»-filmene.
Og kanskje er Benson Boone samme type figur for dagens tenåringer som Zac Efron var for min generasjon for 15 år siden.
Det er mer som er umiskjennelig Disney-aktig i løpet av kvelden. Boone synger hitlåta «Mystical magical» flyvende fra en lysekrone over publikum, og gir også en veldig typisk «uansett hvem du er og uansett hvor du er fra»-tale som intro til «In the stars».
Foto: Ruben Grøndahl Utaker / NRK
Boones Disney-vibber er nok langt fra tilfeldige. Han har vokst opp i den mormonske kirken og er åpent kristen, og opererer både lyrisk og scenekunstnerisk innenfor ganske så konservative rammer.
Både en fascinasjon med Walt Disneys univers og fysisk stunting, som Boones saltoer, blir ofte knyttet til konservative kristne og mormonske miljøer i USA.
Disse verdiene er også et av artistens trekkplaster. Han er både flørtete og energisk, og spiller utvilsomt på en viss sex appeal, men på en måte som er trygg for både hans yngre publikum og voksne fans.
Som liveartist er det en innforståtthet mellom Boone og publikum: at de grensene han tråkker litt over i utgangspunktet er ganske strenge.
Skapt for arenaer
De trygge rammene (i hvert fall for alle de av oss som ikke danser i en flyvende lysekrone) er ikke showets eneste styrke.
Langt ifra. Selv om han er en relativt ny popstjerne, har Benson Boone både musikalsk stødighet, utholdenhet og en scenekarisma som er skapt for en arenascene, selv om formatet har sine fallgruver.
Foto: Ruben Grøndahl Utaker / NRK
Som nesten alle arenakonserter med behov for så stor lyd og så mye trøkk, faller det to timer lange showet litt på at ting etter hvert begynner å bli ganske likt musikalsk, fordi det er vanskelig å variere trykket uten å ødelegge lydbildet.
Først mot slutten roer Boone det for alvor ned, med et cover av Adeles «Someone like you» og sine egne ballader «Momma song» og «Reminds me of you».
Her fikk han virkelig vist frem at han kan synge bedre enn de aller fleste.
Gjennom kvelden leverte han stort sett imponerende vokalfremvisninger, om så også noen som var litt i overkant, som under en bursdagssang for bassisten.
Lar begeret renne litt over
Det å dra alt litt for langt er på en måte Benson Boone-måten å gjøre ting på.
Han knyttet for eksempel sterke bånd med fansen under showet, som man burde, men også her gikk ting litt over styr.
Boone brukte absurd lang tid på å dra ut motvillige opplysninger om det ikke-eksisterende kjærlighetslivet til en på første rad.
De nevnte baklengssaltoene kommer på rekke og rad, de inderlige talene er litt for lange og fulle av føleri, gitarsoloene er som oftest et halvt minutt for lange, og den amerikanske patriotismen er helt på kanten.
Men selv om det stadig blir litt mye, er det skikkelig deilig å se noen som har møtt opp med et klokkeklart mål om å gi alt han har.
Da kan begeret heller få renne litt over iblant, for det er veldig mye bedre enn at det er halvfullt.
Benson Boone i 2021:
Benson Boone i 2024:
←
Benson Boone på Neon-festivalen i Trondheim, 2024
Foto: Kim Erlandsen / NRK P3
Neon-festivalen, 2024
Foto: Eskil Olaf Vestre / NRK P3
Kjent for å turne på scenen: Benson Boone gjør en backflip
Foto: Kim Erlandsen / NRK P3
Neon-festivalen, 2024
Foto: Eskil Olaf Vestre / NRK P3
Neon-festivalen, 2024
Foto: Eskil Olaf Vestre / NRK P3
→
Publisert
18.11.2025, kl. 01.45