Tiril Sandtorp og hennes far, Thomas Andreassen, har rørt store deler av befolkningen med sin deltakelse i Kompani Lauritzen tropp 4. KK møter dem på bakeri i Oslo. Det viser seg at vi har satt oss i hver vår ende av lokalet, og vi finner først fram til hverandre idet jeg ringer Tiril og hører den ikoniske latteren til faren hennes fra andre siden av lokalet.

Tiril hjelper meg å bære havrelattene. Baristaen har laget hjerter av den steamede melken, men hjertefasongen flyter utover idet vi frakter koppene til bordet.

«Hvorfor fikk ikke jeg et hjerte i min kopp?» spør Thomas idet vi setter ned kaffekoppene. Tiril ser på ham en stund før hun sier:

«Det er jo et hjerte i din også, pappa. Det er bare litt deformert.»

Litt sånn har forholdet mellom far og datter vært. For bak alle årene med dårlig kommunikasjon har det vært kjærlighet i bunnen. Den har bare blitt visket ut av kommunikasjonen mellom dem – av alt som ikke ble sagt, og alt som ikke ble hørt.

Men nå er de samlet. De har rippet opp i de gamle sårene, klare for å snakke om alt det som har vært vondt og vanskelig – og hvordan de etter hvert fant tilbake til hverandre.

En distanse

Så lenge Tiril kan huske, har foreldrene vært skilt og bodd en kjøretur på halvannen time unna hverandre. Men selv om det ikke er den lengste avstanden fysisk, var distansen mellom Tiril og Thomas stor. Også når de var sammen.

– Jeg var annenhver helg hos mamma og pappa. Men pappa hadde sitt liv. Jeg følte at jeg ikke passet helt inn der, at han verken så eller hørte meg, forklarer Tiril.

– Fra barndommen husker jeg små episoder. Blant annet at jeg ofte gråt da jeg ble båret over fra mammas armer til pappas. Som liten har man hjemmet sitt ett sted, så det å forlate det for en helg var hardt. Jeg likte ikke å forlate det gode og trygge.

Hun tar en slurk av kaffen sin, så hjertet i kaffekoppen også viskes ut og samler seg med resten av melkeskummet. Så fortsetter hun der hun slapp:

– Pappa var ikke den forelderen som kom på alt av skoleavslutninger og foreldresamtaler. Det var det mamma som gjorde.

Foto: Privat

– Men det var kanskje aller verst i ungdomsårene. Da så jeg situasjonen klarere og satte ord på ting. Jeg husker at jeg ville være minst mulig hos pappa. Det var leit å dra dit, men det var også leit å dra hjem derfra.

Selv om de er ulike og kanskje ikke alltid har hatt den beste kommunikasjonen, har det vært et bånd mellom dem. 

Thomas beskriver datteren som uredd – på den måten lik han selv. Da hun var liten, kunne de ake sammen ned de bratteste bakkene, stå slalåm i de sorte løypene, kjenne det kile i magen. Sammen satte de utfor, uredde.

Men det de ikke klarte, var å kommunisere. Da det kom til å sette ord på ting, var det som om den fryktløse delen av dem forsvant. Det skapte en distanse mellom dem.

– Jeg klarte ikke å sette ord på det. Å forstå seg på egne følelser er vanskelig i så ung alder, forklarer Tiril.

– Men jeg ble fort kjent med følelsen av å være skuffa. Det er en følelse jeg husker godt. Jeg kan ennå huske hvordan det stakk i både magen og hjertet når jeg ikke følte meg sett av pappa.

KOMMUNIKASJON: Å kommunisere med hverandre har vært en utfordring for dem. Foto: Privat

Mellom dem var det stort sett ikke krangling, men mange misforståelser – ord og følelser som ikke ble snakket om.

– Det var vanskelig å forstå nøyaktig hvordan Tiril følte det når vi ikke snakket om det. Men i ettertid har jeg vært lei meg for at jeg ikke klarte å møte henne med forståelse. At jeg heller møtte henne med avvisning.

«Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri», skrev den norske dramatikeren og poeten Henrik Ibsen i sin tid. Kanskje var det noe i det Thomas etter hvert forstod. Men først etter at Tiril åpnet seg opp for ham, klarte han å se situasjonen klart.

Da Tiril var seksten år gammel, skulle hun begynne å øvelseskjøre. Målet var å ta lappen. Men før et mål kan nås, må man øve. Fremskritt må komme. 

Hun kjente ikke mange med lappen som kunne øvelseskjøre med henne. Det førte til at hun og Thomas begynte på et øvelseskjøreprosjekt sammen.

Med Tiril bak rattet og far i passasjersetet tok hun ikke bare styring på kjøringen, men også samtalen. Hun åpnet seg opp om alt hun syntes var vanskelig i relasjonen mellom dem.

– Da vi øvelseskjørte, ble det lettere for meg å ta opp ting, for jeg slapp å møte blikket til pappa. Kanskje fryktet jeg å se ansiktsuttrykkene og reaksjonene hans når jeg skulle ta opp noe så sårt.

Timevis satt de slik, bare de to. Motoren summet jevnt mens landskapet gled forbi og forsvant ut av synet, blikkene deres rettet fremover.

– Det ble to år med mye tid til å snakke sammen og å grave i fortiden. Til å begynne med snakket vi om enkle ting og hadde mest fokus på øvelseskjøringen, men så løsnet samtalen mer og mer, forklarer Thomas.

– Det var veldig tøft å høre hvordan Tiril hadde følt det. Jeg gledet meg ikke akkurat til øvelseskjøringen, for det var mange rake pucker fra henne. Men vi trengte det, og det var veldig fint også. Det ble mange tårevåte stopp på ulike parkeringsplasser.

Der kunne de stoppe opp. Lade bilen, tørke tårene og komme til ro.

– Men pappa, vi hadde det jo også mye gøy da, legger Tiril til, før hun fortsetter å fortelle om kjøreturer fylt av musikk, allsang og ufarlige samtaler.

– Jeg tror det var det som gjorde at det gikk så bra å ta opp alt med pappa. For til å begynne med var det vanskelig å skulle snakke om det jeg i så mange år hadde holdt inne.

– Men jeg skjønte at nå hadde jeg muligheten. For da var det bare oss to samlet i en boks, helt uten forstyrrelser.

Hvordan var det som far å høre at datteren din ikke følte du hadde sett henne slik hun skulle ønske?

– Det var selvfølgelig vanskelig å høre på, mange følelser dukket opp. Refleksen er jo at man vil forsvare seg, forklare at alle har sine utfordringer og sin side av saken. Men man må anerkjenne at man har gjort feil og kunne gjort ting annerledes.

De ser på hverandre og ler litt, før Thomas legger til:

«Vi har akkurat snakket om dette, for vi kommer rett fra psykologtime, skjønner du.»

Bedre relasjonen

Da Tiril fylte atten år og fikk lappen, fikk hun en bil i gave av faren.

– Det var nok et håp fra hans side om at jeg skulle komme oftere på besøk til ham.

– Vi ble flinkere til å holde kontakten og å ringe hverandre.

Foto: Ida Ystmark

Men selv om de fikk løsnet litt opp i ting etter to år med øvelseskjøring, var fortsatt ikke alle brikkene helt på plass.

– For min del manglet jeg fremdeles tillit til pappa. Jeg skulle ønske at ting som for eksempel å gi pappa en klem føltes mer naturlig. Så da jeg kom over at de søkte deltakere til Kompani, tenkte jeg at det var noe relasjonen vår ville ha godt av.

Det er også Thomas enig i.

– Vi skjønte at dette potensielt kunne gi oss tid til å bedre relasjonen på noen uker – en prosess som ellers kunne tatt flere år. Det var en mulighet vi ikke kunne la gå fra oss.

Frykt for å skuffe datteren

Nå ser man dem hver tirsdag og torsdag ikledd militæruniform. Med en deltakelse der det underliggende målet deres er å bedre relasjonen, kommer det nok en gang frem mange følelser.

For Thomas er det spesielt én ting han under deltakelsen fryktet – nemlig å skuffe datteren.

– Jeg var ekstremt redd for å skuffe Tiril. Der inne så jeg at jeg hadde en mulighet til å få tilbake jenta mi. Å emosjonelt kunne komme inn til den innerste sirkelen – og kanskje kunne bli der inne.

– Men så har jeg en del utfordringer fysisk. Blant annet har jeg slitt mye med pusten etter korona. Det ble på mange måter et hinder for meg. Jeg merket fra dag én at det var tungt, og var livredd for at det skulle ødelegge for oss.

FØLELSER: Inne på Kompani Lauritzen tropp 4 dukket det opp mange følelser. Foto: Privat

På Kompani ble øvelsen «Care under fire» utfordrende for dem. I øvelsen skulle de sammen ta seg gjennom en stridsløype for å redde skadde soldater. Øvelsen fokuserer blant annet på hvordan rekruttene takler samhold og mestring under press. Det var både mye støy, vanskelig å høre ordentlig og å se klart gjennom bålrøyken.

– Min første reaksjon var at jeg ble skuffet over at vi gjorde det dårlig, mens pappa lo mer av det og sa:

«Slapp av, det går bra.»

– Senere den dagen reagerte jeg med å bli lei meg. For hele barndommen innebar en følelse av å ikke bli sett eller hørt. Så når vi da gjorde det dårlig i en øvelse der man hverken ser eller hører hverandre, traff det et triggerpunkt.

– Det er den verste øvelsen jeg kunne blitt servert. Samtidig var det akkurat det jeg trengte, for først etter øvelsen klarte jeg å sette ord på de underliggende følelsene til pappa. Ting ble satt i perspektiv, og ordene ble lettere å si.

Thomas tror de begge hadde godt av deltakelsen.

– Det har gitt oss en ny relasjon. Vi har blitt bedre på å sette ord på ting, tørre å snakke sammen og lytte til hverandre.

Som far har det også vært rørende å se rollen datteren tok inne på Kompani.

– Tiril har alltid vært omsorgsfull og flink til å inkludere andre – til tross for at hun ikke alltid har følt seg sett selv. Jeg tror hun ofte kan undervurdere seg selv, men der inne fikk hun bekreftet hvor god hun faktisk er.

Samtidig som deltakelsen har gitt relasjonen deres mye, håper de også at den kan være til hjelp for familier i lignende situasjoner.

– Det er fint å kunne være forbilder, vise at tar man tak, så kan mye løses.