Reindrifta har stor kulturell verdi. Næringsmessig kaster den imidlertid lite av seg. Det går med tusen årsverk for å produsere 1500 tonn reinkjøtt. Femten sjøsamer med kystkvote tar opp like mye biomasse i løpet av et år.
For at samfunn skal kunne ivareta tradisjoner, kultur og reindrift må det ha et variert næringsliv med overskudd. Det krever arbeidsplasser, offentlige tjenester og muligheter for attraktive fritidsaktiviteter. Det krever igjen strøm, fiber, veier, kaier, næringsarealer og industri – altså infrastruktur, og infrastruktur krever arealer.
Det er urimelig når Sametinget, med NSR i posisjon, hevder at nødvendig arealbruk til infrastruktur står i veien for reindrifta. Virkeligheten er motsatt. Vekst, trivsel og overskudd i samfunnet er grunnlaget for reindriftas eksistens. Skal reindrifta levere samisk kultur, må den omgis av velfungerende samfunn som tilbyr både private og offentlige tjenester.
Det foregår ei styrt avfolking av Nord-Norge. Kommunene klarer ikke å gi tilbudene som får folk til å trives godt nok. Få flytter hjem etter endt utdanning. Der er få attraktive jobber som matcher bachelor eller mastergraden, i det hele tatt er det få arbeidsplasser tilgjengelig. Barnehage, skole og fritidstilbudene er magre, og trues flere steder med nedleggelse. Nærbutikken stenger. Sydenturen har to- til tredobbel pris. Fødselstallene uteblir.
Folketallet synker og gruppa som blir igjen eldes. Der det var liv og røre for et par generasjoner siden, er bebyggelsen nå fritidsboliger. Steder som hadde industri kjennetegnes av tomme lokaler, forfall og spor av det som en gang var.
Dette er ikke nytt, men gjentatt så mange ganger at det har blitt en normalisert del av den nordnorske virkeligheten. Opp gjennom årene har kampanjer, programmer og tiltak blitt prøvd. Litt lavere skatt, momsfri strøm, studiepermisjon, nedskriving av studielån, litt mer barnetrygd, gratis barnehage og ferge. Det bremser den negative utviklinga litt, men stopper den ikke. Differansen i levekår blir for stor. Denne virkeligheten må brytes med kraftige strukturelle tiltak.
Yara-sjefen klager over at varslet kraftmangel får investorer til å satse andre steder. Mangel på utbygging av kraftproduksjon og overføringsnett gjør at Norge om noen år må importere mye mer elektrisk kraft. Kraftkrevende industri har lenge sett på Norge som landet med rimelig og ren elektrisk kraft. Nå er forventet prisøkning en investeringsmessig risiko. Det gjelder hele landet, men i nord ser potensielle investorer flere utfordringer.
Gjennom sin posisjon i Sametinget obstruerer NSR nærmest enhver mulighet for etablering av arbeidsplasser og solide samfunn. NSR er mot fornybar kraftproduksjon og overføringslinjer, de er mot jernbane i nord, mot gruvedrift, mot å rense petroleumsindustrien, mot etablering av næringsarealer. De kontakter investorer og advarer dem mot å satse i Nord-Norge, de deltar og bidrar til aksjoner og demonstrasjoner, også ulovlige. De fortsetter tapte kamper i rettsvesenet så langt det er mulig å gå. De gjør alt for å forsinke og slite ut de som vil investere i trivsel og velstand i nord.
Sametinget har rett til å konsulteres av staten i saker som berører samiske interesser. Imidlertid har de valgt å holde konsultasjonene hemmelige. Dette er svært kritikkverdig i et demokrati som skal være fundert på åpenhet og tillit. Denne praksisen gjør det svært vanskelig for andre forvaltningsnivåer og interessenter til å bidra konstruktivt i saker som angår dem selv. Verken ledelsen i berørte sjøsamiske kommuner eller tiltakshavere får innsyn fordi NSR tolker samiske interesser til kun å omfatte reindrifta.
Bolyst skaper seg ikke selv. Den krever arbeidsplasser som går med overskudd. Bedrifter må evne å betale lønn, skatt og investeringer, og sørge for at verdiene blir igjen i lokalsamfunnet. Vi kan ikke leve av offentlig støtteordninger, reindrift og airbnb alene. Uten næringsliv som gir folk trygghet, framtid og stolthet, forsvinner grunnlaget for levende samfunn i nord.
Også kommunene må ha økonomisk styrke til å levere gode tjenester. Barnehager, skoler, helse, eldreomsorg, kultur og idrett er grunnmuren i et velfungerende lokalsamfunn. Den økonomiske bærekraften kan ikke komme fra staten alene, den må bygges nedenfra.
Statens ansvar er å skape forutsigbare rammer, ikke å detaljstyre hverdagen i nord. Vi trenger solide samfunnsstrukturer, grundige konsekvensutredninger med åpne prosesser der kunnskap blir tatt på alvor. Folk må kunne stole på at beslutninger står seg over tid. Først da blir det trygt å investere, enten det gjelder små gründerbedrifter, industri eller større prosjekter.
Framtidens Nord-Norge må bygges på kunnskap, økonomisk ansvar og politisk vilje.