Anmeldelse
«Jay Kelly»
• Med: George Clooney, Adam Sandler, Laura Dern, Billy Crudup, Patrick Wilson, Isla Fisher, Riley Keough, Greta Gerwig, Eve Hewson
• Regi: Noah Baumbach
• Premiere på kino fredag 21. november. Premiere på Netflix fredag 5. desember
• Dramakomedie. USA. 6 år. To timer og 12 minutter
Vis mer
Det finnes unntak. Men regissører har det med å bli sentimentale når de skal lage film med utgangspunkt i sin egen bransje. Ikke så rart – det var selvfølgelig en årsak til at de i sin tid søkte seg til den. Bonus: De stemmeberettigede i Oscar-akademiet har det eksakt likedan.
Nå er det den amerikanske «uavhengige» favoritten Noan Baumbach («Frances Ha», 2012; «While We’re Young», 2014; «Marriage Story», 2019; «Hvit Støy», 2022) – Greta «Barbie» Gerwigs ektemann – sin tur til å miste tennene.
I en film som har sine likheter med både Joachim Triers «Affeksjonsverdi» og Ingmar Bergmans «Jordbærstedet» (1957). Hvori en mann stiller seg det eksistensielle spørsmålet «Var det verdt det?» – rimelig sent i livet.
Tittelens Hollywood-filmstjerne fyller snart 60. Jay Kelly ser fortsatt bedre ut enn 99.99% av resten av alle menn i verden (selvfølgelig, han spilles jo av George Clooney) og har fremdeles en karriere.
Likevel. Alderdommens melankolske og høstlige vinder har begynt å piske dette verdensberømte ansiktet også. Da han blir invitert til en festival som skal hylle karrieren hans i Toscana, svarer han tvert nei. Det lukter for mye av fortid og nostalgi.
Verre: Den yngste datteren hans, 18 år gamle Daisy (Grace Edwards), er på vei ut av redet etter sommerferien. Den eldste, Jessica (Riley Keough), har for lengst startet sitt eget liv. Han kommer til å bli ensom i det flotte huset. Og har han egentlig vært en dugelig far for de to? Eller har han vært en sånn far som alltid prioriterte sin egen karriere foran alt?
Selvsagt har han det. Å bli kjent som «verdens siste mannlige filmstjerne» har krevd mye arbeid. Kelly har kanskje ikke vært verdens beste skuespiller. Men han har vært en av de største. Slikt kommer ikke av seg selv.
Etter begravelsen til regissør-mentoren Peter Schneider (Jim Broadbent), som Kelly rakk å slå hånden av like før han døde, møter Jay en gammel venn fra studiedagene: Tim (Billy Crudup).
Tim var i sin tid kullets mest seriøse skuespiller-talent. Han var også nervøs og usikker, der Kelly var målbevisst og ambisiøs. Etter et par timer på bar blir stemning de to imellom uhyggelig. Tim beskylder Jay for å ha «stjålet livet hans». Det skulle vært meg, mener Tim. De rykter i tottene på hverandre. Jay får en blåveis.
Dagen derpå bestemmer Kelly seg, helt impulsivt, for å takke ja til hyllesten i Italia likevel. Han har et vikarierende motiv, nemlig å spionere på Daisy, som togloffer gjennom Europa med venner. Skuespilleren vil at hele «apparatet» hans skal slå følge. Frisøren og sminkøren, publisisten Liz (Laura Dern) og ikke minst manageren Ron (Adam Sandler).
Ron har saktens nok å stri med på hjemmebane. Men klientens ønsker er lov. Privatflyet letter og setter kurs mot Paris. Deretter er det meningen at Jay og hans entourage, som reduseres dag for dag (de er opptatte mennesker), skal kjøre tog videre.
Idet han legger ut på reise blant «vanlige folk», skjer det to ting med Kelly. 1. Han blir minnet på at det faktisk er noe som heter «vanlige folk». 2. Reisen gir ham anledning til å se tilbake på livet sitt, akkurat som doktor Isak Borg i Bergmans mesterverk.
For Kelly, hvis minner fra sitt eget liv nesten utelukkende er knyttet til roller han har spilt, blir det en øye-åpnende og nokså ubehagelig opplevelse. Alle som i årenes løp har hatt noe med ham å gjøre, har på en eller annen måte lidd under Kellys selvopptatthet.
Jay stiller seg de vanskelige spørsmålene: Har jeg en kjerne? Eller er jeg bare et tomt lerret? Kastet jeg bort livet mitt på tøv og på å late som? Kan publikums kjærlighet veie opp for at jeg var en fraværende far? Er det for sent å be «regissøren» der oppe i himmelen om én «tagning», én sjanse, til?
Clooney får en bravura-scene helt til sist, og er selvfølgelig rett mann til å spille Hollywoods siste filmstjerne i rett nedstigende linje fra Gary Cooper og Cary Grant (som begge nevnes). Det hvite smilet, den solbrune huden, de elegant krøllete dressene: Vi tror på ham.
Overraskelsen er imidlertid Sandler, slik han ofte er når han spiller seriøse roller: Frynsete og nevrotisk, men myk i hjertet og trofast til Dovre faller. Det er ikke skuespillerne det står på i «Jay Kelly» (jeg elsket å se Stacy Keach igjen).
Det det står på, er til syvende og sist Baumbachs rosenrøde sentimentalitet, som er tykkere påsmurt her enn i noen av de andre filmene hans. Nesten som om tobarnsfaren prøver å unnskylde seg for egne tilkortkommenheter, gitt!
Svaret på «kulturmannen» og filmstjernes spørsmål i speilet? «Var det verdt det»? Kanskje dette: «Ja, dersom det blir Oscar-nominasjoner av det».
Men det er jeg ikke så sikker på at det blir. «Affeksjonsverdi», som altså handler om mye av det samme, er nemlig en betydelig bedre film.