Debatt, Mannsrollen | Kan den nye mannen vennligst finne sin plass?

Det fantes en gang noe som het «Norsk mannsbevegelse». Det var en samling menn som på slutten av 1970-tallet ville skape en ny mannsrolle, basert på likeverd mellom kjønnene. Så sang Ole Paus «Hvorfor ligger ingen med meg, hør på en myk manns sang» og den myke mannen var latterliggjort for godt, med sine fotformsko og null drag på kvinner.

Det var ikke mye hjelp å få fra feministene heller. Deres hofforgan «Sirene» omtalte mannsbevegelsen slik: Med sprek potens reiste den seg en vinterdag i februar 1978 og holdt stand til en gang ut på seinhøsten 1980. Da falt den sammen – av mykomani. Selv den kvinnebevegelsen han var inspirert av fant altså den myke mannen latterlig.

Siden har mange menn slitt med å finne sin plass i en stadig mer feminisert verden. Eller likestilt verden, om man vil. Feminismen er nemlig en av de siste store frigjøringsbevegelsene. Den har gjort livet bedre for millioner av kvinner og utløst en enorm arbeidskraftreserve som har gjort Norge og andre land mye rikere enn vi ellers ville blitt.

Men også frigjøring har sin pris. Mange menn har følt at de ble de som etter hvert fikk betale den prisen. Ikke bare i form av latterliggjøring, men i form av økende vansker i en skole og et arbeidsliv som i økende grad vektlegger «feminine» egenskaper som empati, samarbeidsevne og konsentrasjon.

Mye av dette ble glattet over av en økonomisk vekst begge kjønn nøt godt av. Den tiden er over. Etter finanskrisa har stadig flere menn følt seg som samfunnets tapere. Det gjelder naturlig nok mest unge menn, de som er blitt voksne etter at økonomien sluttet å vokse.

Reelt eller ikke; vår atferd bestemmes ikke av verden som den er, men verden slik vi oppfatter den. Og ser vi på retorikken til den framvoksende høyresiden, med MAGA i spissen, er den i forbausende grad drevet fram av en dyptgående anti-feminisme. Og det er ikke bare menn som ser på feminismen som et problem.

I en vidt spredt tale til National Conservative Conference nylig hevdet forfatteren Helen Andrews at feminiseringen av amerikansk arbeidsliv, universiteter og rettsvesen er rota til alt ondt; fra USAs tapte konkurransekraft til økte angrep på ytringsfriheten. Nyvalgt KrFU-leder Ingrid Olina Hovland har vært inne på noe av det samme; «likestillingen har gått for langt».

Det er likevel primært menn som har drevet fram kritikken av feminismen og pekt på økte selvmordstall, økt utenforskap og flere skoletapere som symptomer på unge menns krise. Samtidig som tv-serier og reklameinnslag har veltet seg i mannlige figurer som er hjelpeløse og må berges av sine klokere koner og barn.

Det er ikke uten grunn. Populærkulturen har alltid vært flink til å lese tidsånden, gjerne før vi andre har skjønt at den er i ferd med å skifte. Når vi det siste året har sett en oppblomstring av filmer og serier som tegner et mer nyansert mannsbilde er det derfor det beste beviset på at woke-bølgen har flatet ut.

Den britiske butikkjeden John Lewis har siden 2007 laget en årlig julefilm for å markedsføre sine varer. Flere av filmene er blitt ikoniske og en del av britisk juletradisjon. Filmene er ofte varme og rørende historier som skal samle hele familien. Fjorårets film hadde kjærlighet mellom søstre som tema, årets handler om kjærlighet mellom fedre og sønner.

Det er en rørende liten novellefilm tonsatt med en av 90-tallets store klubb-hits «Where love lives». Filmen er stort sett ordløs og avsluttes med budskapet: « Kan du ikke finne ordene. Finn gaven». Målet er tross alt å selge John Lewis´ varer, men det underliggende budskapet kan ikke misforstås.

Eller kanskje ikke. The Guardians anmelder mener filmen ikke vil forstås av dagens ungdom fordi den er basert på at gutten gir sin far en fysisk LP til jul. Hvorfor ikke bare streame musikken? Da blir det dypt ironisk at avisens nettutgave avsluttes slik: «Denne artikkelen er endret 4. november 2025 for å fjerne en påstand om at trykte medier er avleggs».

At The Guardian, som er en av wokes fremste forkjempere reagerer negativt er ikke overraskende. Andre anmeldere har da også vært mye mer positive. Flere finner en dyp gjenklang i filmen av vårens kanskje aller beste tv-serie, Netflix´ «Adolescence» som også omhandler problemer rundt maskulinitet og forholdet mellom far og sønn.

Adolescence er heller ikke alene om å ta opp maskulinitet og unge menns problemer. Både NRKs «Ølhunden Berit» og TV2s «Psykodrama» har samme tema, mens «Nepobaby» viser fram en vellykket mann med spiseproblemer. Og kjernen i spillefilmen «Deliver Me From Nowhere» er en ung Springsteens problemer med depresjon og det å åpne seg for andre.

Både «Ølhunden Berit» og «Psykodrama» er komiserier der menn og deres atferd også latterliggjøres, men det er med en varme som aldri kom 70-tallets myke menn til gode. Samtidig er det visse paralleller til den tiden, ikke minst i forsøket på å skape og beskrive en mannsrolle tilpasset en ny tid.

Det ligger også en risiko i en rolle utelukkende definert av menns evne til å åpne for egne følelser; at den også ender i «mykomani». For også i disse seriene er kvinnene de kloke og sterke, mennene de som trenger hjelp. På den andre siden er det kanskje en nødvendig balanse i en tid der autokratiske manne-menn prøver å tvinge verden tilbake til 1850-tallet.

Så kanskje bør både menn og kvinner etterstrebe kjønnsroller der man kan balansere hverandre. I stedet for gjensidige anklager om «giftig maskulinitet» og en likestilling som «har gått for langt». For det er dypest sett mer som forener enn som skiller oss. Vi er alle i «menneskenød» – for å sitere Ole Paus en gang til – og trenger den andre like mye som vi trenger oss selv.