– Jeg dreper hvis
jeg må.

Ingrid Bjørnov ser ut vinduet, der sensommersol speiler seg
i drivhuset og linerla hopper jamføttes på skiferhellene. Men det er ikke
småfuglen Ingrid sikter til. Det er ikke den som kan få en av Norges
mest elskede artister til å drepe

Først, la oss reise tilbake til 1960-tallet. Hos familien Bjørnov på Oppsal ble middagen servert klokken halv fire. Ikke fem over, og ikke fem på halv.

– Jeg måtte gå med lue til det var fire grader ute, sier Ingrid med en latter.

– Vi fikk sykle til skolen når det var isfritt til porten, så vi holdt på med ishakke og kokende vann. Det var jo ikke skadelig på noe vis. Kanskje bare litt mange regler?

Hun var to år da en lyslugget jente flyttet inn ved siden av. Hun het Benedicte Adrian.

– Jeg husker ikke noe liv uten Benedicte, forteller Ingrid med varme.

– Hun er bonussøsteren min, og vi fant hverandre i sandkassen lenge før vi begynte å spille. Hos dem var det helt andre regler. En gang spiste de julemiddag på første juledag, og de kunne starte gaveutdelingen klokken ett om natten.

Ingrids mor var musikklærer, og lærte datteren gamle slagere som «Er du gla’ i meg ennå, Karl Johan» og «En herre med bart». Derfra var ikke veien lang til musikalsk barnehage med Benedicte.

– Et fantastisk kommunalt tilbud. Vi lærte jo noter før vi lærte å lese.

– Akkurat som i ABBA-sangen?

– Hva da?

– «Mother says I was a dancer before I could walk?»

– Haha. Nemlig. Og de mødrene, de er jo alltid like nøytrale!

VENDEPUNKT: Ingrids niese ble født med Downs syndrom: – Hun er høyt fungerende,
har jobb og bor i et flott bofellesskap. Men
foreldrene har stått på veldig. Jeg har
engasjert meg i at oppfølgingen varierer
veldig avhengig av hvor du bor i landet. Jeg
startet lavterskelaksjonen «Dagsverk for
Down» i 2008, og i dag er vi en stiftelse som
har samlet inn nærmere to millioner. FOTO: Astrid Waller

Slaktet

ABBAs «Waterloo»-seier i Eurovision Song Contest inspirerte 12 år gamle Ingrid og Benedicte til å starte duo, og snart spilte de på skolerevy og sommer­avslutninger. Men for å bli popstjerner trengte de et gjennombrudd. Jentene spilte inn en kassett med ABBAs «Summer Night City», tostemt og med keyboard, og sendte til radioprogrammet «Etter skoletid». Så kom telefonen fra NRK, og siden fra et plateselskap.

– Vi løftet jo knapt en finger. Sendte bare inn en kassett fordi moren til Benedicte sa at de etterlyste jenter, for det var bare gutteband.

– Moren hennes jobbet i NRK?

– Nei. Hun er tannlege. Hun hadde bare hørt det på radioen.

Ingrid humrer.

– Sett utenifra var det jo et rotterace å kaste seg ut i pop-bransjen. Den gang var det bare én tv-kanal, og det er vanskelig å si om vi hadde slått igjennom som 16-åringer i dag.

SOM SØSTRE: – Jeg husker ikke
noe liv uten Benedicte, sier Ingrid.
Her er hun og
Benedicte Adrian
fotografert da de
vant den norske
finalen i Melodi
Grand Prix med
låten «Lenge leve
livet» i 1984. FOTO: Erik Thorberg/NTB

Dollie de Luxe prydet snart idolblader, ble lansert i Japan og var Norges bidrag i Eurovision. Da ABBA-gutta skrev «Chess», ble de inspirert og satte like godt opp en egen musikal på West End i London og fikk nesten legenden Andrew Lloyd Webber til å produsere. Men bare nesten.

Ingrid forteller om millionsatsingen i 1992 – i verdens trangeste nåløye. Musikalen om hekseprosessene hadde Norsk Hydro på sponsorlaget, og manager Ole Sørli pantsatte hjemmet sitt for å realisere drømmen.

Så kom dommen.

HEXEFERD: Dette bildet ble
tatt i juni i 1992,
da Dollie de Luxe
annonserte at
de skulle sette
opp musikalen
«Witch Witch» på
Picadilly Theatre
i London samme høst. FOTO: Martin Cleaver / NTB

«Which Witch» ble slaktet av britisk presse, og etter 76 forestillinger sto de med en gjeld på 12 millioner – et mareritt som for Ingrids del varte helt frem til 2003.

– Den ene dagen ble vi geniforklart, den neste sablet ned. Vi hadde gjeld til opp over ørene, og var solidarisk ansvarlige. Jeg hadde tvangstrekk av lønna i elleve år og gjemte penger i fryseren, så namsmannen ikke skulle ta det som skattevesenet skulle ha.

– Gjorde du?

– Ja, kontanter. De kom på hjemmebesøk, og jeg har stått og forklart hva forskjellige musikk­instrumenter brukes til, for de kan ikke ta det som gjør at du har en jobb. Men heldigvis lette de ikke i fryseren!

Hun tar en runde med langnebbet kanne og vanner grønnplantene:

– Det å prøve å komme seg på beina igjen har absolutt sine sider. I etterpåklokskapens lys burde vi gått til skifteretten før, men vi ville så gjerne gjøre opp for oss. I tre år prøvde vi å betjene gjelden. Rentene var jo enorme – 12 millioner ble fort til 16, som så ble til 20. Ikke før det andre soloshowet mitt, som tok helt av, kvittet jeg meg med den siste gjelden.

– Kunne blitt hoarder

Utenfor breker sauene Anne Kari, Inger og Kirsten, som har som sommerjobb å holde gresset nede. Det kommer godt med. En gang kjørte Ingrid over ledningen til gressklipperen og kortsluttet maskinen. En annen gang fylte hun bensin på oljetanken.

– Heldigvis går Terje med et helt verksted i snekkervesten, og sier hvordan jeg skal gjøre ting.

Terje var lydtekniker på «Which Witch»-turneene. Bryllupet sto på Ingierstrand, og sin første krangel hadde de over en kjøpmannsdisk de skulle montere.

– Det var så tidlig i forholdet at jeg fortsatt mente jeg var praktisk, men jeg måtte legge meg flat. Terje har en gigantisk praktisk side, som jeg er svak for. Men han trenger jo ikke bruksanvisning, og det er ganske provoserende.

– Det var ikke det praktiske du falt for?

– Nei, det var nok smella. Han kan sette meg på plass – på en morsom måte. Han påstår for eksempel at jeg ikke står opp før jeg får applaus. Men han har begynt å høre litt dårlig og gjetter resten. Det var han som fant opp Skepsis-tanken.

– ?

–Det er en tank som alle burde få når de fyller 50, for da er du fylt til randen med dårlig erfaring: Du må ikke reise uspesifisert. Du må ikke kjøpe før du har solgt. Da kan du putte skepsisen i tanken, og så kommer det menn i kjeledress og tømmer den regelmessig.

GODT HYRT: Etter føflekkreften har Ingrid
solingsforbud på livstid og smører
seg med solfaktor 50 uavhengig
av årstid. – Målet er å være
hudlegens bleikeste pasient. FOTO: Astrid Waller

– Grenser til å være besatt

Gården i Tomter i Indre Østfold kjøpte de i 2007. Når du leser dette, er eiendommen sannsynligvis solgt. 11 mål, potetåker, drivhus og driftsbygninger.

– Vi har jo fått knær.

– Knær?

– Ja. Og lange armer. Det er mye å holde styr på. Da vi flyttet hit, ble Terje bevernylonmannen. Han har brøytet, snekret, felt trær og kjørt traktor. Det er rart når en epoke er over, men hvis vi venter ti år til, må vi hentes ut med kran. Jeg ser på sånne «hoarder»-programmer på tv, og det kunne blitt oss, i hvert fall meg. Akkurat nå er vi to mennesker på 360 kvadrat, og det er på tide med noe mindre.

På bordet står Ingrids dåpstallerken med et tent kubbelys. På veggene henger kunst, og i arbeidsværelset står flygel, et trampeorgel og stabler med manus. Ingrid viser håndskrevne kommentarer:

– Jeg skriver helt til jeg går inn på scenen og kan grense til å være besatt av å jobbe. Terje mener at jeg må ta pauser, og vifter med et eller annet foran nesa mi: «Skal vi bile?» Vi bilte mye da jeg var syk.

Intervjuet fortsetter under faktaboksen.

Ingrid Bjørnov (61)

Sanger, låtskriver og pianist

Startet som én av to i duoen
Dollie de Luxe. Har siden hatt
en lang karriere i radio og tv
– og som soloartist på scenen.

Gift med Terje Holli.

Har bodd i Tomter i Østfold
de siste 18 årene, men er nå
på flyttefot.

Aktuell med forestillingen
«Ingrid Bjørnov tar det Piano»,
som har premiere på Chat
Noir i januar.

Vis mer
Vis mindre

Livet etter kreften

Diagnosen i 2017 kom som et sjokk: føflekkreft med spredning til lymfesystemet. Etter en del kirurgi ventet immunbehandlinger på den lokale poliklinikken. Først hver 14. dag, siden hver måned. Hun er glad hun har sluppet cellegift, og i dag har pausen fra siste behandling vart i fem år.

– Jeg har vært åpen om dette for å signalisere at det kan gå bra også. Det er mange veier ut av kreft i dag. Det er så lett å ty til «Doktor Internett», og man tror jo man skal dø, for det var sånn det var før. De fleste har opplevd å miste noen.

– Hvordan møtte du selv de tankene?

– Nei, jeg tenkte jo at «da skal jeg vel dø, da».

Hun ser strengt på journalistblokka.

– Og dette er ikke overskriften! Jeg hadde en følelse av at dette ble min skjebne. Jeg tenkte: «Ok, er det dette som skal ta meg?» Men kreftbehandling er ikke som den var for 20 år siden. Kreft trenger ikke å bli det du tror. Og det tror jeg er det mest meningsfulle jeg noen gang har brukt ansiktet mitt til.

Hun holder opp en pose grove vafler:

– Men du, hva hvis jeg freser opp en sånn?

Ingrid lager røre på kjøkkenøya, og romsterer med hodet inn i kjøleskapet. Hun vifter en boks med lodden mugg:

– Lyst på rømme, eller?

Et syltetøyglass viser seg å ha samme grønne kant.

– Vi er på flyttefot, så det er litt på halv tolv. Jeg tenkte mitt da boligstylisten ryddet bort alt, sånn at det skulle se fint ut, som om det ikke bodde folk her. Vi har jo hatt julaftener med 19 til bords og store hagefester med hunder, voksne og barn.

– Stolt i barnløse støvler

Da de var i 30-årene, fikk venner rundt dem barn. Også Ingrid og Terje snakket om det. Men når ville lysten egentlig komme?

– Jeg venter fortsatt på at jeg skal få lyst på barn, sier Ingrid med tonefallet til den som har svart på det før.

– Vi ble mye spurt om det i 30-årene, og til slutt får du lyst til å si at du ikke kan få barn. I en viss periode blir du sett på som litt rar om du ikke har barn, men jeg står stoltere i mine barnløse støvler nå enn før. Og alle trenger en barnløs tante på landet.

Hun sleiver opp røre.

– Men vi trodde nok at vi skulle få lyst på barn. Og hvis vi hadde hatt barn, så kanskje jeg ville hatt litt mer schwung over vaffelstekingen!

SUPERTANTE: Ingrid Bjørnov mener alle bør ha en barnløs tante på landet, som kan ta seg av dem når de trenger det. FOTO: Astrid Waller

– Galopperende blakke

Manager Ole Sørli var god på PR. En gang monterte han skjult kamera bak garderobespeilet, og brukte opptaket av at jentene skiftet og tok p-piller i en musikkvideo. Sånt skapte overskrifter i et uskyldsrent Norge som ennå ikke hadde sett pågripelsen av Arne Treholt. Da Dollie brøt med Sørli etter London-floppen, saksøke han dem. Hvordan var det å møte en samarbeidspartner som de hadde delt så mye med i retten?

– Det var helt skrekkelig, men forholdet var utkjørt, og vi var galopperende blakke. I tillegg var jo Benedicte og jeg blitt mye mer kranglete. Vi var greiere da vi var 15. Saken endte heldigvis i forlik.

Sørli døde i 2009. Ingrid roser hans oppfinnsomhet og entreprenørånd:

– Han fortsatte å tro på oss også da vi solgte mindre. Du kan ikke bare få det positive ut av sånne store personligheter. Nei, jeg har lyst til å hedre Oles minne. Ingenting av det store som folk synes det er stas at vi har gjort, ville blitt noe av uten hans vilje til å satse og risikere.

GLAD I ORD: Ingrid Bjørnov er kjent som kjapp i replikken. FOTO: Astrid Waller

Etter Dollie jobbet Ingrid i radio og som kapellmester og arrangør. De siste 25 årene har hun turnert med sine énkvinnesshow, som en pianoskald med ordspill som spesialfelt. Hadde hun trodd hun skulle gå i en sånn retning – å bære hele showet selv?

– Nei, nei, nei, sier hun med ettertrykk.

– Jeg har vært heldig. Det er ikke så mange kvinnelige artister forunt å få en helt ny karriere etter 40. Det var radiojobben i «Herreavdelingen» og ordleken som brakte meg ut i den nye karrieren.

– Dreper hvis jeg må

I januar har hun premiere på «Ingrid Bjørnov tar det Piano», der hun har gått tilbake til røttene og utforsker hva det betyr å ha pianoet som anker i livet.

– Da jeg ble syk, mente jeg at jeg ikke trenger å fyke landet rundt som en strikkball og bo i koffert. Jeg må ikke ha stående applaus og bekreftelse fra morgen til kveld. Men ikke ta fra meg alt sammen. Ikke ta fra meg dette.

Hun ser ut av vinduet. Mot sola og hagen og jorda.

– Jeg husker første gang legen sa at det var tre måneder til neste kontroll. Det var jo en evighet. For hvert tiår kjenner jeg på en større takknemlighet og en sterkere tilknytning til hva og hvem jeg kommer fra.

Hun strekker hals.

– Unnskyld, der ser jeg en ny generasjon med linerler. De beiter insekter på vinduene. Se, så blek, uten så mye mønster ennå.

– Ja, se der. Bruker du å mate fuglene?

– Jeg mater fugler. Ser på fugler. Og dreper fugler. Om katten har tatt dem inn og halvdrept dem.

– Ja? Hva gjør du da?

– Da kommer jeg med jernspaden.

Hun korrigerer seg. Rett skal tross alt være rett:

– Fugler har nok primært sluppet unna, men jeg har slått i hjel noen mus. En sånn halvpint sak. Og svalene har en tendens til å havne i takrenna akkurat når Terje er på fisketur. Da har jeg ikke noen … Jeg skal ikke si at jeg ikke har problemer med å drepe, men jeg dreper hvis jeg må.

– Der har vi tittelen?

– Ja. Haha. Det er greit for meg. Den synes jeg du har belegg for.

Grå med glede

Hun har vært naturlig grå i 10–12 år, og jobbet aktivt for å få det grå overstått «før jeg blir gammel». Fotoopptaket med KK er om få dager. Ingrid beskriver veien dit som «en lang prosess».

– Og veien til velstelt blir lenger hver gang. Det begynte med en hårklipp. Uken etter fikk jeg nappet og farget brynene.

Hun lyser opp og forteller om bleikeskinnen.

– Jeg har fått ganske gule tenner. Veldig mye i livet mitt er blitt bedre etter 40, og jeg har tatt både hårfarge, rynker og at jeg veier mer, med knusende ro. Men det med tenna! Nei, vedlikehold er blitt en større jobb. Det er veldig personlig hvordan man vil se ut og hva man vil gjøre, men jeg vil prøve å være en 60-åring som 30-åringer ikke blir skremt av. Det handler om å stå i sin egen alder, og nå blir vi jo flere. Se bare på Pamela Anderson, Sarah Jessica Parker og Bonnie Raitt. Jeg prøver å stirre hvert nye tiår i hvitøyet og tenke: «Ok, hva slags 60-åring skal jeg være?» Og jeg skal være en 60-åring som gjør at 30-åringer ikke gruer seg.

Hun åpner nok et glass syltetøy, som også viser seg å være muggent.

– Jeg skal prøve å få deg levende ut herfra, altså!

SØLV: Ingrid har sluttet å farge
håret, og mener hun kan
le hele veien til banken.
– Frisøren kan klippe meg
mens de andre sitter med
de dyre foliestripene sine. FOTO: Astrid Waller

Gjemte penger i fryseren

I showet «Steinway to Heaven» i 2017 ga Ingrid gjelden et eget nummer. «Tvangstrekk» satt under flygelet og forsynet seg. Sko for sko. Erme for erme.

– Jeg var så drittlei av å snakke om London og gjeld at det tok lang tid før jeg kunne tøyse med det. Jeg hadde jo vært redd for min egen innboks, for der var det kommet mye skummelt opp igjennom.

– Men føler du ikke stolthet også? Det var tross alt en av de største norske musikalske satsningene internasjonalt siden Ole Bull?

– Haha. Jo da, jeg er stolt. Men kanskje like stolt over å ha betalt ned gjelden!

Hun mener London alltid vil være et referansepunkt. At selve opplevelsen har vart mye lenger enn gjelden. Likevel:

– Allerede i 30-årene ville jeg sagt at det kanskje ikke var så lurt å satse mer enn vi tålte å tape. Jeg blir aldri lei v å se på dokumentarer om ting som bare så vidt er blitt noe av. Da er det alltid en eller annen som har risikert huset sitt. Men jeg har en tilbakevendende drøm om at jeg plutselig må dirigere «Which Witch» igjen, uten forvarsel, og da har alle musikerne byttet plass i orkestergraven!

PÅ FLYTTEFOT: Når vi gjør intervjuet skal Ingrid og Terje flytte fra småbruket. – Jeg trodde
ikke Terje ville, for
han har bygget så mye av
dette. Men han også syntes det
var på tide. FOTO: Astrid Waller

Benedicte er en søster

Hun ser fortsatt på Benedicte som en søster, og forteller at de har tett kontakt. Ingrid mener de nesten har hatt det bedre i motgang:

– I poptiden skulle vi være veldig likestilte og se sånn og sånn ut. Det var da jeg trivdes dårligst. Vennskapet ble satt på større prøve da vi var popstjerner enn gjeldsslaver. Men jeg tror gjelden drev oss fra hverandre i høyere fart. I 12 år ble vi sett på som vandrende kontoutdrag, og begge hadde et stort behov for å gjøre ting på egen hånd.

Hun smiler.

– Men jeg er veldig takknemlig for at «Which Witch» ble noe av. Hvis vi hadde tatt til fornuft, ville jeg gått resten av livet og lurt på om dette kunne hatt livets rett.

Om hun skulle gi et råd til andre i motgang, måtte det være å komme seg ut av tankenes hamsterhjul. Hun peker ut av vinduet:

– Rett ut. Punktum. Inne kan du rote deg inn i en ond sirkel. Jeg må grave, sykle eller kjøre båt. Jeg har tullet med det før, hvorvidt man er klok av skade eller bare skadd. På et eller annet tidspunkt må du velge å sikte mot lyset. Moren min lærte meg å skrive lister også over det jeg har gjort. Ikke bare over det jeg skal gjøre.

Moren fått demens

Pandemien sammenfalt med at Ingrids mor flyttet på sykehjem grunnet demens. Ingrid kaller det hell i uhell at kalenderen hennes plutselig var like tom som kulturhusene.

– Omstendighetene har gjort at jeg er kommet nærmere henne, og det ville jeg ikke vært foruten.

Hun beskriver foreldre som har lånt henne penger og heiet på henne, og en mor som alltid har vist forståelse for hvorfor turneer har måttet gå foran søndagsmiddager.

– Moren min går alltid ut fra at jeg har et viktigere sted å være. Jeg kan ikke møte henne uten sminke, for da blir hun bekymret og sier: «Har det vært mye nå, Ingrid? Stakkars, jobber du mye?» Det stikker fortsatt litt i hjertet.

SIN MORS DATTER: Ingrid Bjørnov har sett hvor mye musikken betyr for moren, som har fått demens. FOTO: Astrid Waller

På rommet sitt har moren et keyboard, og i dag er det Ingrid som synger for moren. De samme sangene som moren en gang lærte henne: «Er du gla’ i meg ennå, Karl Johan» og «En herre med Bart».

– Musikken finner veien når vi ikke lenger finner ordene, sier Ingrid.

– Synes du man med årene evner å se foreldrenes perspektiv på en annen måte?

Ingrid nikker.

– Ja. Det kommer helt naturlig, for når de forandrer seg, oppdager du at du selv forandrer deg. Det er litt det samme som at de unge himler med øynene over foreldrenes ordspill. Og plutselig en dag skjønner de at de er fulle av det. Og jeg, jeg er jo full av moren min.

Har du et tips?

Hei, jeg heter Hege Løvstad Toverud og er journalist i KK.
Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?