– Jeg har aldri hatt noen store drømmer, en plan om å ta over verden, og jeg har aldri skrevet en låt i dur.

Line Saus har nettopp fått det store spørsmålet «hvorfor musikk».

Inne på kjøkkenet i dette huset som snart er 100 år gammelt, lukter det kanelboller og nytrukket kaffe. Nina Simone synger noe jazzete i bakgrunnen, snøen har tatt en velfortjent pause utenfor.

Det er kanskje ikke denne koselighetsgraden man hadde ventet seg, skulle man gjettet seg til hvem hun er og hvor hun bor kun basert på musikken hennes – det raffe, kule, nordicnoir-aktige i uttrykket.


EP-en «Down the Hole» fra 2019.
Foto: Marianne Saus

Saus ler.

– Hvis du spør mannen min vil han nok si at jeg kan være like kantete som musikken min, og pessimistisk av natur, sier hun og legger til et «nei da».

Men denne «happy go lucky»-stemninga i kunsten, den har hun aldri blitt tiltrukket av.

– Det må være noe der som skurrer, noe som er skjevt, en kant som man kan snuble i for at det skal være interessant for meg.

– Det blir som på film. Hvem gidder å se en film der alt bare går bra hele tida?


I et gammelt hus ved Røstbakken bor Line Saus sammen med mannen sin og sønnen på 17. Dattera på 20 år bor i København.
Foto: Eline Grønvoll– Jeg bare hoppet på en buss

Saus var 50 år da hun ga ut sin første plate, og for noen uker siden kom album nummer to.

Likevel, hun er ingen fersking.

Siden nittitallet har hun vært i front av flere rockeband, blant annet Pulp Vixen, Polka Jugend og John Walkers.

Særlig Pulp Vixen fikk masse oppmerksomhet og muligheter rundt omkring i landet.

– Jeg har nok alltid hatt mye rock i meg, sier Saus og ser opp, som for å hente noen minner ut av hjernen.

– Det var en skikkelig artig tid. Det var lenge før barna kom, men vi hadde med oss et barn, Herman Rundberg. Han var bare 17 år da han var med oss som trommis på turné i Tyskland.


– Da barna mine var mindre syntes de det var kleint at jeg holdt på med musikk. Nå tror jeg de syns det er artig.
Foto: Eline Grønvoll

– Hvorfor ble Pulp Vixen oppløst?

– Det ble bare sånn, en naturlig avgang, ingen dramatikk. Vi snakka aldri om at det var over heller, som jeg kan huske. Men så er det ikke alltid man kan stole på hodet sitt.

Saus ler, og så kommer hun på noe apropos:

– I sommer dukket det plutselig opp et minne. Jeg er liten og står og synger i ei kirke, men jeg kan ikke huske å ha vært med i noe barnekor. Da ble jeg sånn: «er det et falskt minne eller noe jeg har drømt?».


I 1997 starta Saus bandet Pulp Vixen sammen med blant annet Mona Helleland Varpe og Kathrine Wold.
Foto: Jon Terje Eiterå

Det er bare en ting å gjøre når man vil finne ut av slikt, og det er å spørre mamma.

– Hun sa at jeg hadde hoppet på en buss der det satt et kor og blitt med dem til en nabobygd!

– Det resulterte i at jeg plutselig sto der i kirka i topplua, cherrox og med ullvotter på og sang for full hals.

– Er du en sånn en, som bare kan hoppe på en buss på impuls?

– Nei, nei, overhodet ikke, men jeg var visst det da jeg var sju, sier Saus og tar en slurk kaffe før hun legger til:

– Jeg syns egentlig det rareste er at ingen heiv den lille snørrungen av bussen, at de lot meg være med.

Den mørke fortida som danseband-artist

Egentlig har Saus drevet på med musikk hele livet. Det var kanskje ikke helt uten grunn at hun bare kunne hive seg med et fremmed kor, for bygda hennes, Indre Billefjord, var veldig kulturell på den tida. Sånn husker i hvert fall Saus det. Det var revy og konserter, bygdefester og konserter, masse som skjedde hele tida.

– Jeg vokste opp i et hjem fullt av instrumenter. Pappa spilte i band, og hadde gitarer og et orgel han hadde koblet til forsterkere. Vi spilte på det hele tiden, både jeg og søstrene mine.

– Det var fet orgellyd til frokost og kvelds, helt til noen fikk nok. Plutselig en dag var forsterkerne byttet ut med høretelefoner og sånn forble det.


Hjemme i stua har Saus et piano, en elgitar hun fikk for en billig penge av en fyr på Middagskjelleren en gang og en Höfner hun har fått av pappaen sin.
Foto: Eline Grønvoll

Til jul fikk de tre søstrene en gitar på deling. Siden har Saus spilt.

– Husker du den første låta du lærte deg?

– Mitt første minne er iallfall at jeg spiller og synger «Ein bißchen Frieden», sier Saus, ler og nynner litt på den vesttyske Eurovision-låta fra åttitallet.

– Gud, nå kom jeg på noe!

– Jeg spilte jo i danseband også, med noen menn fra Billefjord. Vi dro rundt omkring og spilte på julebord og sånn, håvet inn penger.

«A Whiter Shade of Pale» av Procul Harum. Det var låta hun gledet seg til å synge hver konsert.

– Jeg har ikke tenkt på det der på over tredve år. Det er rart hvordan man kan glemme noe som sikkert var en stor greie der og da.


– Det har vært perioder der jeg ikke har rørt et instrument på et år, men jeg finner alltid tilbake til musikken igjen, sier hun.
Foto: Eline Grønvoll«Nå er det over, jeg er for gammel»

For ti år siden ble det ganske stille. Bandprosjektet John Walkers rant ut i sanden, og Saus tenkte at «nå er det over, jeg er for gammel». Men en kveld da hun satt og så på TV, våknet det noe i henne.

Det var «True Detective» sesong 2. Ei kvinne med elgitar, som hun nå vet er Lera Lynn, satt alene på en trist scene i bakgrunnen med en elgitar og sang.

– Det var bare så fint, og jeg tenkte «går det der an»?

– Jeg har aldri vært en kassegitardame, så det åpnet noe nytt i meg, kun elgitar og sang.

Hun rigget opp biblioteket, som hun kaller det, med mikrofon og effekter, og vipps var de første låtene klare. På åtte år har det kommet to singler, en EP og to album.


Den nye plata til Line Saus heter Erosion Day. – Jeg kan være litt diktator i studio iblant, men en snill en. Det handler om å få låta til å bli slik den er i hodet mitt.
Foto: Carl Christian Lein Størmer

Saus jobber hundre prosent som ungdomsskolelærer. Hun sparer penger for å gå i studio.

– Jeg er egentlig veldig bedagelig anlagt, men heldigvis har jeg en mann som er en veldig stor motivator. Han sier «klart du kan» og «klart det går». Han er veldig positiv, noe som er veldig bra siden jeg er så negativ.

Mobilen hennes er full av låtideer hun har fortet seg å synge inn før de forsvinner.


– Jeg fikk pappa sin Höfner i 50-årsgave. Det var ganske sterkt og rørende, både fordi jeg vet hvor glad han er i den samtidig som det sier noe om at en tid er forbi, at han har sluttet å spille.
Foto: Eline Grønvoll

– Jeg har tenkt noen ganger, hva hvis jeg plutselig dør og så skal familien min gå gjennom telefonen min. Da kommer de til å høre alt tullet jeg har sunget inn. Huff, sier Saus og ler.

– Hvor sikker er du i prosessen?

– Iblant er jeg helt sikker, jeg vet liksom at denne låta her, der er det noe. Andre ganger syns jeg alt er skikkelig ræva. Men igjen, mannen min er veldig bra på å gi tilbakemeldinger. Han kan rett som det er si «det der gir meg ingenting».

– Au!

– Jo, men det er bra! For å kunne stole på tilbakemeldinga må den være ærlig, og så kan jeg velge om jeg hører på den eller ikke.


– Det verste er promo, å skulle selge seg selv. Så jeg slapp bare plata da den var klar, egentlig. Hvis alt skal planlegges så veldig, får jeg ingenting gjort.
Foto: Eline Grønvoll– Etternavnet mitt legger opp til smash

For de som måtte lure – Saus er hennes ekte etternavn, og ja, hun har blitt kalt for både rødsaus, brunsaus og bearnaise opp igjennom.

– Jeg har hørt alle varianter og ordspill som fins, og jeg har forståelse for det. Etternavnet mitt legger jo opp til smash.

Etternavnet kommer fra en familiegård i Brønnøysund.

– Jeg tror jeg er i slekt med alle i Norge som heter det, men jeg er også i en Facebook-gruppe med folk i verden som heter Saus, sier Saus og fortsetter:

– Det er ikke jeg som startet den altså, men der har jeg funnet ut at Saus-navnet er mest utbredt i Latin-Amerika.


Line Saus spilte på Utførr Blårock i 2024.
Foto: Johannes Brøndbo

Folk pleier også å stoppe henne på gata, spørre henne hvordan det er å være festivalsjef for Bukta. De forveksler henne med hennes lillesøster Marianne Saus.

– Vi er snarlike, og vi er så vante med det nå at vi har en regel på at vi bare later som. Sier folk hei, sier vi hei, og når folk spør om hvordan det går med Buktafestivalen, sier jeg at jeg syns jeg gjør en superjobb.

Men på fredag er det altså Line Saus som har releasekonsert for sitt andre album – ikke ho andre.

– Alle skal ikke like det

Det er kanskje dårlig gjort å spørre om hva det verste Saus har opplevd på en scene før er, nå rett før konserten, men spørsmålet plumper ut.

– Jeg spilte i Oslo for noen år siden da noe skjedde med capoen. Det var masse kjentfolk der, alt hørtes helt ko-ko ut og så sto jeg der alene på scenen. Det var jævlig.

– En annen gang spilte jeg for folk som hadde vært på ølsmaking. Jeg var det siste på programmet, og folk var kanakkas, skrålte og flirte og ramla. Men når jeg tenker på det, så var det ikke så ille, for jeg kunne bare gå inn i min egen boble og slappe av.


Line Saus med band er kanskje det aller, aller beste Musikk-Tromsø har å by på, skrev vår anmelder da hun spilte på Amtmandens i 2022.
Foto: Frode Haugstvedt Henriksen

– Nå har jo folk fått noen uker på å høre på albumet ditt. Legger du opp til allsang?

Saus ler og grøsser av tanken.

– Vi gleder oss veldig til å ta imot dem som grynner seg vei til konserten, og jeg kan love at det blir garantert allsang-fritt.

– Du gikk jo solo lenge etter fylte førti. Hva tenker du om at du potensielt kan være et forbilde for mange?

– Det hadde jo i så fall vært helt fantastisk. Jeg syns det er veldig trist hvis man skal tenke at man som kvinne ikke har noe å tilby verden fordi man har fylt førti.


– Mitt største idol er PJ Harvey. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet alle låtene hennes.
Foto: Eline Grønvoll

Takk og pris så fins det mange der ute som ikke bryr seg om at kvinnen bak låta de hører på har grått hår eller rynker. Det kan være greit å minne seg selv på, syns Saus.

– For min del har dette handlet om å gjøre noe for min egen del, fordi jeg syns det er berikende.

– Jeg blir selvsagt glad når folk hører på musikken min og når de liker den, men det er ikke det som driver meg. Motivasjonen min har alltid bare vært å skape, sier Saus.

– Bryr du deg ikke så mye om hva folk syns?

– Å jo, masse!

– Det er heftig å bli vurdert og veid, og jeg blir påvirket av det. Men samtidig prøver jeg å huske på at målet ikke er at alle skal like det. Da hadde jeg skrevet låter i dur.