Det er fullt mulig å være glad i et mangfoldig Norge med innbyggere fra hele verden – og samtidig ønske seg en strengere innvandringspolitikk.
Det trenger hverken å handle om rasisme eller fremmedfrykt. Tvert om. Et slikt standpunkt kan springe ut fra et ønske om at de som allerede er her, skal finne sin rettmessige plass i det norske samfunnet. Med de plikter og rettigheter det fører med seg.
Skal vi lykkes med det, kan det ikke komme flere hit enn vi klarer å integrere, slik at de kan ta del i det norske samfunnet som fullverdige borgere.
Egentlig enige om mye
Det var i NRKs Politisk kvarter denne uken at Frps innvandringspolitiske talsmann Erlend Wiborg og Aps statssekretær Joakim Øren brakte sammen i en heftig debatt om norsk innvandringspolitikk.
På mange måter ble det en konkurranse om hvem som er strengest. Men Ap og Frp er egentlig enige om mye i innvandringspolitikken. Ikke i retorikk og språkbruk, riktignok, men i synet på behovet for å føre en stram politikk.
Norge er kraftig endret gjennom noen tiår. I 1970 utgjorde innvandrerne 1,5 prosent av Norges befolkning. I fjor var tallet 16,8 prosent, og drøyt en av fem dersom vi også regner med barn født i Norge, av innvandrerforeldre. Mer enn halvparten er fra europeiske land, rundt tre av ti er fra Asia, og rundt én av ti fra Afrika.
Folkevandringenes tid
Fortsatt er innvandrerbefolkningen ganske ung. Bare en av ti nordmenn over 55 år har innvandrerbakgrunn. Det vil forandre seg kraftig. Ifølge Statistisk sentralbyrås beregninger vil andelen med innvandrerbakgrunn i denne aldersgruppen utgjøre nesten tre av ti i år 2060.
Den store endringen i den norske befolkningen er ikke et resultat av en villet politikk. Det har aldri vært en stortingsdebatt om at det skulle bli så mange nye nordmenn med innvandrerbakgrunn i løpet av så kort tid.
Det samme har skjedd over omtrent hele Europa.
Det handler om at vi lever i folkevandringenes tid. Ikke at det er noe nytt. Driftige mennesker har alltid lett etter muligheter. Finner de dem ikke der de er, drar de videre. De mest driftige drar gjerne til den andre siden av jorden, om nødvendig.
Og når noen først drar, så kommer ofte andre etter. Fordi de hører om mulighetene som finnes. Det er ikke rart. Alle mennesker ønsker seg et bedre liv for seg og sine.
Tyskland – og Sverige
Den store innvandringen har skapt uro og spenninger i mange land. Se til Sverige og Tyskland, som begge tok i mot det største antallet flyktninger og migranter under flyktningkrisen i 2015.
I Tyskland gjør det ytterliggående høyrepartiet Alternativ for TysklandAlternativ for TysklandAlternativ for Tyskland (AfD) er et politisk parti i Tyskland kjent for sine høyreorienterte og innvandringskritiske standpunkter. det skremmende godt på meningsmålingene. Mens i Sverige har politiet mistet kontrollen i enkelte områder, steder som kan minne om rene ghettoer.ghettoer.Ghettoer er områder i byer hvor en bestemt etnisk eller sosial gruppe bor, ofte preget av fattigdom og sosial isolasjon.
Vi må gjøre alt vi kan for å unngå slike tilstander. Både de som har kommet hit langveisfra opp gjennom årene, og de som har bodd her i flere generasjoner, er derfor tjent med en bærekraftig innvandringspolitikk.
Det er lite av den stygge ytre høyre-retorikken i Norge som vi ser andre steder i Europa. Frp kan ha en hardere språkbruk enn mange andre. Men partiet har tradisjon for å rydde opp dersom noen av deres folk har gått for langt.
Løpe etter høyrepopulistene?
Frp har lenge snakket om at det er best å hjelpe flyktninger i nærområdene. Det er fornuftig, det hjelper mange flere mennesker på flukt. Gjennom de siste årene har andre partier kommet etter.
Noen vil si at det er å løpe etter høyrepopulistenehøyrepopulisteneHøyrepopulister er politikere eller partier som kombinerer høyreorientert politikk med populistiske retorikk, ofte med fokus på nasjonalisme og innvandringskritikk.. Jeg vil mene at det handler om å forholde seg til virkeligheten. Fordi endringene i samfunnet må skje i en takt folk flest kan følge. Og fordi stor innvandring kan utfordre velferdssamfunnetvelferdssamfunnetVelferdssamfunnet refererer til et samfunnssystem der staten spiller en sentral rolle i å sikre innbyggernes velferd gjennom tjenester som helse, utdanning og sosial sikkerhet. vårt, slik blant annet flere offentlige utvalg har pekt på.
Når vi snakker om fattigdom i barnefamilier og om utenforskap, handler det ofte om nordmenn med innvandrerbakgrunn. Om barnerike familier som bor trangt. Om oppdragervold og ungdomskriminalitet.
Det krever mye av integreringspolitikken å løse opp i dette. Og selv om Norge gjør det bedre på dette området enn andre land, er det langt fra bra nok.
Motstridende hensyn
Norsk innvandringspolitikk er streng allerede. Bortsett fra ukrainerne, kommer det nå få asylsøkere sammenlignet med tidligere år. Den vanligste veien inn til Norge i dag er gjennom familiegjenforening.
Også her har det vært strammet inn gjennom de siste årene, blant annet i ytterligere skjerpede krav om at den som kommer, må kunne forsørges av den som er her allerede. Så langt i år har drøyt 10.000 fått opphold i Norge gjennom familiegjenforening.
I disse sakene kan det stå ulike hensyn mot hverandre. Menneskelige hensyn i øyeblikket, mot konsekvenser på lengre sikt.
Det beste eksemplet i denne sammenhengen er de mindreårige asylsøkerne. NRK kunne nylig fortelle at nær to tusen enslige mindreårige asylsøkere gjennom de siste femten årene har fått nesten fem tusen familiemedlemmer til Norge, gjennom familiegjenforening.
Raus – og streng
Barn som kommer alene, trenger selvsagt gode omsorgspersoner rundt seg. Samtidig er det grunn til å tro at mange av dem blir sendt hjemmefra nettopp for at flere familiemedlemmer skal kunne følge etter på et senere tidspunkt.
De unge guttene, for det er nesten alltid gutter, må betale en høy pris på familiens vegne. Og når Norge gir opphold til guttenes familiemedlemmer, kan det oppmuntre flere til å sende barna sine alene ut på den farefulle veien, for eksempel fra Afghanistan, til Norge.
Resultatet blir flere barn som sendes langt av gårde. Og flere ensomme gutter som strever med å finne sin plass i det norske samfunnet. Det er ikke godt for noen.
Det bør være et mål for alle politikere å unngå den polariseringenpolariseringen Polarisering refererer til en prosess der meninger og holdninger i en befolkning blir mer ekstreme og motstridende, ofte med en økende avstand mellom ulike grupper. vi har sett mange steder i Europa. En god start kan være å bli enige om at det går an å være både raus og streng.
Streng når det gjelder selve innvandringspolitikken. Og raus i integreringspolitikken. Og ikke minst – raus i møte med nykommerne som er her allerede.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.