Den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov.

Den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov sa i en rapport til Vladimir Putin 20. november at den russiske hæren nå har full kontroll over byen Kupiansk i Kharkov-regionen.

Den ukrainske hærledelsen benekter at Russland har full kontroll over byen. Det vil snart vise seg hvem av dem som har rett, så det lar vi ligge. I stedet har vi sett på hva det vil si for den videre krigen dersom Russland faktisk sikrer seg kontrollen over Kupiansk.

Logistikk og forsyningslinjer:

Kupiansk er et kritisk knutepunkt for ukrainske forsyninger til frontlinjene øst for Oskil-elva. Veier og jernbaner gjennom byen forbinder Kharkiv med tropper i Luhansk og nordlige Donetsk-oblastene. Erobring ville avskjære disse rutene, tvinge Ukraina til å omdirigere logistikk via lengre og mer sårbare veier (f.eks. via Borova lenger vest).

Dette ville svekke ukrainske posisjoner i et bredt område, inkludert Siversk-retningen nordøst for byen, og potensielt tvinge tilbaketrekning av tropper for å unngå innringning.

Byen ligger på Oskils vestbredd, og russiske brohoder (etablert tidlig 2025) ville muliggjøre en innringning av ukrainske styrker nord og øst for Kupiansk. Russland kunne deretter presse vestover mot Kharkov by eller sørvest mot Kramatorsk/Sloviansk i Donetsk.

Sammen med fremskritt i Pokrovsk-retninga (lenger sør) ville dette åpne en «fleksibel» front for Russland, der ressurser kunne fordeles mer effektivt uten å konsentrere alt i én retning. Analytikere peker på at Kupiansk og Pokrovsk fungerer som «markører» for russisk fremgang, som akselererer utarming av ukrainske reserver gjennom droner og guidede bomber.

Det vil ha en psykologisk og propagandistisk effekt. Dette skjer samtidig med at Donald Trump krever at Ukraina skal avstå territorium for å oppnå fred og det skjer samtidig med den akselerende korrupsjonsskandalen i Ukraina. Følelsen av at det militære og politiske leirraset er i gang vil bli ytterligere forsterket.

Givergleden rakner i vest

Den svenske utenriksministeren Maria Malmer Stenergard sa til Politico 20. november:

«Det faktum at de nordiske landene, med under 30 millioner innbyggere, står for en tredjedel av den militære støtten som NATO-landene, med nesten 1 milliard innbyggere, gir i år … Dette er ikke bærekraftig. Det er ikke rimelig på noen måte. Og det sier mye om hva de nordiske landene gjør – men det sier enda mer om hva de andre ikke gjør».

Hun setter fingeren på et ømt punkt i vest. De store landene har lurt de mindre landene til å tømme statskassene sine for et tapt krig. Og nå som de må stirre nederlaget i øynene opplever de plutsleig at de står alene. Glem det. Det kommer ikke mer penger fra de store EU-landene.