Sist gang herrene spilte i et VM, var jeg ikke engang påtenkt. Året var 1998, og verden så helt annerledes ut. Fra jeg var liten har jeg blitt fortalt om hvordan hele Norge holdt pusten da Kjetil Rekdal satte straffesparket som sendte hele nasjonen opp i skyene.
Natalie Velde
Jeg er en 23 år gammel jente fra Haugesund. Min bakgrunn er fra fotballbanen, hvor jeg har spilt for flere forskjellige 1. divisjonsklubber. Jeg vil bruke denne erfaringen til å komme med meninger, historier og innspill om det som skjer i sportens verden.
Vårt «Hvor var du da..?» – øyeblikk
For oss som kom i ettertid, har det nesten vært som å høre historier om en tid som ikke eksisterer lenger. Et slags norsk fotball-Narnia: Alle voksne har minner om det, men ingen av oss har sett det selv.
Vi har bare sittet rundt bordet og hørt om «den sommeren i -98» mens vi selv heiet på Frankrike, England og Spania – fordi vi måtte finne et annet lag å holde med.
ITALIA: De mange tilreisende norske supporterne i Marseille
Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB
De eldre kan peke på puben de satt på, folkefesten i gatene og lyden fra nabolaget. De kan beskrive lukten av grillmat den sommeren, hvem de holdt rundt, og hvem som ropte høyest. Vi har aldri hatt det.
«Seriøst … Sverige?»
Hver vinter gikk vi rakrygget fordi vi visste at Johaug, Bjørgen og Northug skulle i skisporet. Der vinner Norge. Der er vi trygge. Kvinnelandslaget har på sin side spilt i alle VM siden 1991. Men herrefotball? Det har vært den manglende brikken i puslespillet.
Tenk på det:
Hvor mange ganger har vi ikke samlet oss til en VM-åpning uten at det norske flagget var på skjermen?
Hvor mange ganger har vi ikke måttet la den norske landslagsdrakten bli hengende i skapet?
Og hvor mange ganger har vi ikke sett «Vår söta bror» kvalifisere seg og tenkt: «Seriøst … Sverige?»
En hel nasjon som puster i takt
De siste ukene har vår generasjon også sett 98-tendenser. En forsmak på det vi aldri har opplevd, men som kan minne om historiene vi har blitt fortalt. Kvalifiseringen traff oss på tvers av generasjoner. Fra besteforeldre som endelig fikk kjenne en gammel varme på nytt, til barn som løp rundt med Haaland-drakter på skoleplassen dagen etter.
Det har vært jubel i gatene, kommentarfelt og på arbeidsplasser. Folk som vanligvis ikke snakker om fotball, har snakket om fotball. Folk som ikke pleier å smile en mandagsmorgen, har smilt.
I en tid hvor mye splitter oss, har dette gjort det motsatte – det har samlet oss. Vi har sett at noe så «enkelt» som fotball faktisk kan få en hel nasjon til å puste i takt.
VM 2026: Norske supportere feirer kvalifiseringen til VM 2026 med stor entusiasme.
Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
OSLO: Det er full feiring og jubel når Norge vinner 4–1 mot Italia søndag kveld.
Foto: Jonas Been Henriksen/NTB
VM 2026 blir ikke lenger et mesterskap der vi heier på Frankrike, England eller Spania. Det blir starten på en ny fortelling for norsk herrefotball. En fortelling vi endelig kan ta del i. Og denne gangen skal ingen fortelle oss hvordan det føltes. Vi skal få kjenne det selv.
Kanskje vår generasjon én dag kan fortelle våre barn hvor vi satt da Haaland satte straffesparket som sendte Norge videre.