En gjøk som spilte fotball
Han var flott å se på, ute på kanten. Kent Bergersen hadde overstegsfinter alle forsvarerne visste ville komme, men som de gikk på likevel. Du kunne merke det på tribunen når han fikk ballen i en ålreit posisjon. I første halvdel av karrieren jobbet han likevel ved siden av fotballen. Først som anleggsgartner i Drøbak, så for Kodak, på et lager på Mastemyr.
– Den jobben likte jeg utrolig godt. Jeg startet med å sette klistremerker på kjemikaliene, for de var ikke merket på norsk. Så jobbet jeg meg oppover og kjørte truck og tok ut varer. Det var bra, det var orden, en definert jobb, liksom. Kjenner du Kent Torkildsrud.
– Nei.
– Han spilte litt fotball og så var han vakt på masse utesteder i Oslo. Begge foreldrene hans jobbet på Kodak.
– Ok.
– Da jeg var i Rosenborg, ble jeg plassert sammen med Rune Tangen i supportershopen. Han lærte meg alltid å spise en pølse i lompe med rekesalat og ketchup før kampene.
Ansiktet hans skifter, han smiler. Så forsvinner det igjen.
– Og så fikk jeg jobb i en Telenor-butikk i Trondheim, skulle jobbe noen timer to-tre ganger i uken. Da måtte jeg ha fine klær, dress, og det likte jeg jo ikke. Jeg har alltid hatt jævla respekt for folk med dress. Ordentlige folk. Vi er jo bønder, vi syntes jo de som bodde på Kongsvinger var fintfolk.
Han rister på hodet.
– Kom det en gammel dame inn og skulle ha mobiltelefon, så fikset jeg det, men når disse stramme karene med dress og stresskoffert kom … Det fikset jeg ikke. Da gikk jeg og gjemte meg på bakrommet.
– Men du var jo kjent over hele landet på dette tidspunktet, de hadde sikkert syntes det var stas å handle av deg?
– Jeg følte meg så underlegen. De var mektige og jeg var bare en gjøk som spilte fotball.
– Har du den følelsen fortsatt?
– Ja, litt. Og jeg har aldri vært god på det å bli gjenkjent og sånn. Jeg taklet det ikke. Jeg er litt folkesky.