Skolebehovsplanen , Julie Remen Midtgarden

Det tok bokstavelig talt fyr etter skoledebatten på Ensjø, der byrådspartienes politikere trakk seg i siste liten.

Småbarnsforeldre blir forbanna når svarene på gode spørsmål om skolebehovsplanen egentlig kan oppsummeres med tre ord fra den legendariske TV-serien «Little Britain», der en byråkrat hamret løs på PC-en, tittet på fortvilte innbyggere og, uansett hvor gode argumenter de hadde, ristet på hodet og sa: «Computer says no»!

Jeg løp hjem fra debatten mandag kveld og skrev en kommentar. Allerede tirsdag formiddag gikk utdanningsbyråd Julie Remen Midtgarden ut og snudde i saken, og sa det var en feilvurdering ikke å stille i debatten.

Onsdag møtte Midtgarden demonstranter utenfor Rådhuset og ble buet ut, gang på gang.

Dette forsterker inntrykket av at ansvarlige politikere ikke helt forstår sinnet de har satt i kok over hele byen. De klarer heller ikke å svare godt nok på de helt legitime spørsmålene foreldre, lærere og andre politikere stiller.

Leirbål i lokalmiljøene

Jeg har tidligere skrevet at Oslo kommune ikke ser ut til å ha skjønt at skolegården og skolepulten er mer enn de små menneskenes «arbeidsplass».

Skolene er et lim i lokalsamfunnene i byen vår, hjørnesteinsbedriftene i nabolagene. De binder folk sammen, gir foreldre muligheten til å bli kjent med hverandre, tilbyr et sted å henge på kveldstid og gjerne idrettsarealer til barn og ungdom.

Hvis skolene ikke skal finnes lokalt, er det naturlig at man frykter at det motsatte skal skje: Rotløs ungdom, kriminalitet, en utrygghet som kjennes på kroppen.

Dermed oppleves det mindre attraktivt å bli boende. Man kan føle seg tvunget vekk fra stedet man egentlig ønsker å bo.

Fordi skoler alltid har fungert som et leirbål for nærmiljøene i byen, er det fullt forståelig at barn og foreldre kjemper hardt mot skolebehovsplanen. Og for hvert leirbål som kan fjernes, må man regne med et fakkeltog i protest.

Varaordfører Julianne Ofstad har møtt mange frustrerte skoleforeldre i høst og deltok i folkemøtet på Ensjø. Hun og Frp kan komme til å gå mot byrådspartiene Høyre og Venstre og stoppe flere av forslagene i skolebehovsplanen
Foto: Karl Martin Jakobsen/Avisa Oslo

Det har vært stort lokalt engasjement over hele byen og medieoppslag og aksjonsgrupper knyttet til mange skoler og områder, som Sørkedalen, Maridalen, Hoff, Ensjø, F21, Brynseng, Møllergata, Haugerud, Karlsrud Trosterud, Sagene, Nordpolen, Ekeberg-Brannfjell, Bjørvika og Abildsø.

«De tallene vi har»

Hvis byrådet likevel skal klare å gjennomføre alle endringene i en skolebehovsplan de selv har bedt om, må de derfor kunne gi gode svar. Forklare hvorfor endringer må til og presentere gode og troverdige tall på alt fra skoleplasser til befolkningsutvikling, hvor mye penger som spares og hva disse kronene i stedet skal brukes til.

Det tror jeg ikke at byens mange foreldre opplever at de har fått.

I stedet blir det fort som det jeg hørte fra representantene fra byrådspartiene som kom som erstattere i skoledebatten på Ensjø: «Det er de tallene vi har».

De tallene vi har er altså beskrivelsen på alt som skolebehovsplanen er bygget på: Antall elever, antall fremtidige elever og antall ledige skolepulter i Oslo.

Når fakta utfordrer troverdigheten til disse tallene – som for eksempel Rødts Jorunn Folkvord har gjort på overbevisende måte, eller de ulike aksjonistgruppene fra alle kanter av byen har bidratt til – kommer det ikke nye svar.

Rødt-politiker og lærer Jorunn Folkvord peker på at Utdanningsetaten opererer med 30 som standardtall for en barneskoleklasse, men at den faktiske standarden er 28. – Hvis vi tar bort de to fiktive plassene fra alle barneskoleklasserommene, forsvinner litt over 4.000 plasser. Hvordan kan man stole på resten av tallene da? spør hun overfor Avisa Oslo.
Foto: Cecilie Rygh Trodal / Avisa Oslo

Folk blir ikke klokere på om behovet er slik det er beskrevet eller slik andre har kommet fram til, og det er heller ikke lett å forstå hvor mye penger som faktisk vil spares.

Inntrykket som sitter igjen, er at man vet altfor lite og risikerer altfor mye. Derfor vokser frustrasjonen og motstanden blant alle som er villige til å gå i fakkeltog for sitt eget lokale leirbål. De mener nemlig at de vet hva de snakker om, og da blir omtrentlige eller mangelfulle svar fra de folkevalgte enda mer provoserende.

Skulle rette fakta, men sendte over nye faktafeil

Jeg kjente selv på det samme kveld som Ensjø-debatten. Avisa Oslo-journalist Cecilie Rygh Trodal jobbet parallelt med en sak om foreldre ved Brynseng skole som reagerte på skolebehovsplanens foreslåtte endringer. Svarene Cecilie fikk fra utdanningsbyråden, via byrådssekretær og en kommunikasjonsrådgiver, inneholdt mange uklarheter.

De skriftlige svarene vi fikk mandag – som byrådssekretæren senere forsøkte å justere torsdag, med begrunnelsen at det «gikk litt fort» da sitatene ble skrevet – hevdet at skolen var bygget som barne- og ungdomsskole. Dette var til tross for at både rammetillatelsen og ferdigattesten omtalte Brynseng kun som barneskole.

Det var et sterkt engasjement utenfor Rådhuset onsdag.
Foto: Cecilie Rygh Trodal / Avisa Oslo

I tillegg skrev de følgende til vår journalist:

«Vi har gått gjennom opplysningene som ligger til grunn for saken, og her er det dessverre flere faktafeil som ikke stemmer. For å sikre at saken bygger på korrekte premisser, vil vi gjerne korrigere følgende:

Bryn skole har aldri brukt Brynseng skole som midlertidige lokaler, og det har heller ikke vært planlagt fremover.

Hasle skole benyttet midlertidige lokaler på Brynseng i 2018 – altså for over sju år siden. De har ikke vært der siden, og det er ikke planlagt fremover».

Da jeg fikk dette videresendt fra Cecilie, hoppet jeg nesten i debattstolen på Ensjø. Fordi presisjonen er så totalt fraværende:

For det første står det tydelig og klart i skolebehovsplanen at Brynseng skole skal huse elever fra Bryn fram til 2029, eller muligens så lenge som til 2031 på grunn av renovering. Det manglet altså i byrådets svar.

For det andre ble mine tre døtre busset fra Hasle til Brynseng i to – for familien og familielogistikken – ganske krevende skoleår, fra 2017 til en nyoppusset Hasle skole sto klar i august 2019. Det er ikke over sju år siden, det var ikke bare i 2018, og verken foreldre eller barna glemmer de årene.

Er dette omtrentlig, eller direkte feil? Det blir vel egentlig opp til leseren å vurdere.

«Computer says no»

Men det bidrar ikke til tillit, trygghet og troverdighet. Og når det er slik, er det ikke rart at foreldre bare hører «de tallene vi har» i stedet for å oppleve at ansvarlige politikere faktisk vil se på tall og diskutere dem.

Det er dette som minner meg om de legendariske «Little Britain»-episodene der alle spørsmål ble besvart med: «Computer says no».

Her kan du selv ta en titt om du ikke er over 35 år og tar referansen umiddelbart.