For en uke siden gikk jeg gjennom et alternativt scenario som potensielt kunne ha satt Microsoft i en helt annen posisjon med Xbox One etter at Sony startet PlayStation 3-generasjonen på en svært vaklende måte. Men det finnes selvfølgelig mange flere tilfeller der små enkeltbeslutninger kunne ha endret alt. Så nå ruller vi videre med nok en ny alternativ virkelighet.
Denne gangen skal jeg gå helt tilbake til 16-bits-æraen. For det var da det skjedde noe som fikk enorme konsekvenser, der nok en gang en enkelt avgjørelse lå bak alt. Nintendo holdt seg til NES og styrte generasjon tre med jernhånd. Sega hadde en viss suksess med sitt kraftigere Master System, men det var bare ikke nok. I tillegg klarte de ikke å matche Mario, til tross for flere forsøk med sine egne maskoter.
Sega lanserte Mega Drive drøyt to år før Nintendo svarte med Super Nintendo. Deres suverene spill og kraftige maskinvare ble en enorm suksess.
Sega svarte på omtrent samme måte som Microsoft senere skulle gjøre med Xbox 360, nemlig ved uventet å innlede en ny generasjon tidlig. Og overgangen fra 8-bits til Mega Drives 16-bits var en av de tingene jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kunne stå i lekebutikker og liksom bare se på Castle of Illusion eller James Pond og tenke at grafikken hadde nådd toppen. Og … på en måte hadde den kanskje det, i hvert fall når det gjelder pikselgrafikk, for 16-bits-epoken er fortsatt uendelig elsket.
Dette er en annonse:
Mega Drive kom over to år tidligere enn Super Nintendo i både Japan og USA (halvannet års forskjell i Europa), og i lang tid var generasjonene bare fem år – så det er nesten en halv generasjons forskjell. Dette var merkbart. Super Nintendo var kraftigere. Mega Drive hadde noen fordeler som gjorde at den likevel holdt godt følge, og den raskere CPU-en gjorde at mange ofte følte at multiformatversjoner var smidigere på Mega Drive, og Sonic the Hedgehog bokstavelig talt løp fra Nintendo. I tillegg var ikke Sega like nøye med sensur, noe som gjorde Mega Drive til et litt mer voksent og kult format.
Super Nintendo hadde mange tekniske fordeler, men kort tid etter utgivelsen kom Mega-CD-en og gjorde den mindre attraktiv.
Det varte en stund, men det var tydelig at Super Nintendo spiste seg inn på Segas forsprang raskere og raskere. Dette tvang Sega til å se seg om etter alternativer… eller tvunget forresten, eksperimentering og nye ting var det beste Sega visste, og rundt et år etter at Super Nintendo ble lansert, ble Mega-CD lansert. Et CD-tillegg til Mega Drive som åpnet for helt andre muligheter. Den hadde en mye bedre prosessor (og kunne bruke Mega Drive-prosessoren som backup) og moderne effekter, i tillegg til uendelig størrelse takket være CD-formatet.
Den ble ikke noen braksuksess, men det ble solgt nesten 2,5 millioner enheter, og den hadde flere flotte spill. Dermed ble Sega-navnet fortsatt forbundet med høy ytelse, fremtidsrettet tenkning og enda mer kulhet. I dag regnes denne typen produkter som helt døde. Etter RAM-settet til Nintendo 64 skulle det ta frem til PlayStation 4 Pro og Xbox One X før man begynte å lansere bedre halvtidsytelse igjen, og da handler det om fullt kompatible konsoller uten eksklusive titler.
Dette er en annonse:
Dessverre var ikke Sega særlig flinke til å forvalte Mega Drive og elsket tilbehør nesten urimelig mye.
Selv om vi sjelden fikk se produktene i Vesten, var Nintendo også ganske opptatt av tilbehør som kunne kobles til konsollen deres for å modifisere maskinvaren på ulike måter. Famicom (japansk NES) hadde for eksempel diskettstasjon, modem, Famicom 3D System og Famicom Network System. Og fordi kampen med Sega var hard (dette er uten tvil den skitneste konsollkrigen jeg noen gang har vært med på, Sega var fra vettet – noe de om mulig ble enda mer elsket for), kunne de ikke risikere å virke bakstreverske og teknofobe… hvis du ikke allerede har gjettet hva som kommer, kanskje de av dere med noen år på baken begynner å skjønne hvor dette bærer hen?
Nintendo kunngjorde at de ville gi ut et CD-tillegg til Super Nintendo. Og dette skulle de utvikle sammen med Sony under ledelse av Ken Kutaragi. Tilbehøret ble kalt Nintendo PlayStation, og det kom så langt at det finnes ferdige og fungerende prototyper (minst to kjente) samt spill – hvorav det ene var Secret of Mana.
Nintendo PlayStation. Samarbeidet som skulle gjøre det mulig å spille Super Nintendo-spill på CD. En hybridkonsoll skulle også lanseres – bildet – for å få plass til både kassetter og CD-er i samme maskinvare. Bare to enheter er kjent for å eksistere og er verdt sin vekt i safran. Minst.
Avtalen mellom de to selskapene var imidlertid litt mer fordelaktig for Sony enn Nintendo var komfortable med. Blant annet sies det at Sony ønsket å kunne gi ut spill til konsollen uten lisensavgift, og at de som ga ut spill til Nintendo Playstation også skulle betale lisensavgift til Sony. Nintendo var selvfølgelig allerede firkantet og gjorde ting på sin måte, og i 1991 ble det plutselig kunngjort at det ikke ville bli noen Nintendo Playstation, men at de i stedet ville lage et CD-tillegg med det tilsynelatende mer føyelige Philips.
Ken Kutaragi skal ha blitt rasende, og et ydmyket Sony (et japansk og mye mindre selskap for nesten 35 år siden) bestemte seg i sinne for å gå videre med enheten selv i stedet – og resten er historie. I dag er Sony en veritabel gigant i spillverdenen, og har slått Nintendo i tre av de fem siste konsollgenerasjonene, i tillegg til å inneha rekorden for den mest solgte konsollen noensinne. Akkurat som med Microsofts feiltrinn etter Mattrick, med fokus på noen få spillserier og Kinect, var det deres egen idioti som gjorde det mulig for en konkurrent å tre frem.
Nintendos nærmest episke svik fikk Sony til å gå videre og lansere dette produktet i stedet. Sony hadde begynt å bygge kapasitet for egen spillutvikling, men de ville aldri ha lansert dette bare et år eller to etter Nintendo PlayStation hvis samarbeidet hadde vært i gang, helt uaktuelt.
Så … lek med tanken om at Nintendo hadde handlet annerledes og ikke sviktet Sony, og gitt ut Nintendo PlayStation. Da ville det ha vært et CD-tillegg. Segas tilsvarende solgte litt over to millioner eksemplarer. Hvor mange kunne denne ha nådd? Kanskje tre millioner enheter, la oss si fire til og med. Det ville riktignok ha kostet Nintendo litt kontroll, men det ville ha ført til at Sony ikke lanserte PlayStation den påfølgende generasjonen, eller i det minste mye senere. Selv om vi ikke vet hvordan kontrakten ble skrevet, var det definitivt en klausul som sa at Sony, selv om de samarbeidet, ikke hadde lov til å konkurrere mot Nintendo.
Hvis Sony hadde ønsket å lansere sin egen konsoll etter Nintendos PlayStation-generasjon, hadde det selvsagt vært mulig, men det ville ha vært flere år senere enn det var, og det er ikke sikkert at de ville ha kunnet bruke PlayStation-navnet. Det ville igjen ha betydd at Final Fantasy VII mest sannsynlig ville ha vært et Nintendo PlayStation-spill, og om Square da ville ha forlatt Nintendo er høyst uklart. Sega ville sannsynligvis ha vært ganske alene med sin Saturn i et år eller to ettersom Super Nintendo fikk forlenget levetid, og den ville sannsynligvis ha blitt mer populær (kanskje Square ville ha slått seg sammen med dem i stedet?).
Saturn var en veldig fin konsoll, men bedre på 2D enn 3D, mens Sonys tilsvarende konsoll utmerket seg på sistnevnte og kostet mindre.
Hvor serier som Resident Evil, Tekken og andre etter hvert dukket opp får vi selvsagt aldri vite, men hadde Nintendo PlayStation gått ut av tiden, ville vi enten fått et annet samarbeid eller en Nintendo- og en Sony-konsoll utgitt omtrent samtidig hvis samarbeidet brøt sammen – Dette ville igjen betydd at Sony ikke fikk det årelange forspranget (som Nintendo prøvde å kompensere for ved å lansere Virtual Boy) PlayStation hadde på Nintendo 64. I tillegg ville Nintendo da ha vært vant til plater og muligens ignorert kassetter.
En helt annen verden. Et sterkere Sega, et Nintendo som ikke aktivt hadde skapt sin verste konkurrent, et Sony som sannsynligvis ikke hadde vært i nærheten av å bli så mektig som det ble. Det var mange selskaper som prøvde å lansere sine egne konsoller på denne tiden – Amiga CD32, Pippin, Jaguar, Neo Geo CD, CDI, 3DO – men ingen lyktes, bortsett fra Sony, som kom til rett tid med det rette produktet (Saturn holdt ikke helt mål og var veldig dyr, Nintendo var over ett år forsinket). Hvor godt ville de ha gjort det hvis de kom på et annet tidspunkt med et annet produkt? Jeg sier ikke at det nødvendigvis hadde gått like dårlig som andre elektronikkgiganter som Apple (Pippin), Panasonic (3DO), Philips (CDI) eller Microsoft (Xbox) – men jeg tror definitivt ikke at det hadde gått i nærheten av like bra.
Panasonic prøvde seg også på en konsoll, og 3DS gjorde det rimelig bra til å begynne med. Det var mange andre alternativer, men Sony var på rett sted til rett tid med det rette produktet. Hvem vet hvordan det hadde gått uten dette?
Så min konklusjon er, akkurat som med Xbox 360 versus PlayStation 3, at det var Nintendo selv som tabbet seg ut og skapte sin verste fiende. Avgjørelsen de tok der og da i 1991 kom til å forme hele spillverdenens ettermæle, og hadde de gått frem som de hadde tenkt, ville vi i dag hatt et marked som ikke engang ville liknet det vi har i dag. Kanskje ville Sony ha eksistert som konsollprodusent, kanskje ville det ha vært en annen elektronikkgigant som hadde stått frem i stedet. Kanskje hadde det fortsatt vært Sega og Nintendo på sitt beste, og hvis Microsoft ikke hadde blitt skremt av Sonys suksess med PlayStation, tror jeg ikke de noensinne hadde brydd seg om å lage Xbox. En annen verden. En alternativ virkelighet.