På en høyde over Surnadal på Nordmøre bodde dikteren Hans Hyldbakk. Han var 103 år gammel da han døde i 2001. Bysten hans er reist foran kommunehuset.
Han var mest kjent for «Vårsøg», et dikt fullt av håp, skrevet frigjøringsvåren 1945.
Han rakk også å bli landskjent for å havne i fyllearresten som 94-åring.
Gården «Kleiva» står der den dag i dag. Her oppe arrangeres det festival hvert år. Ingebjørg Bratland spilte i år.
Mens han levde, gikk unger opp den bratte bakken med post og varer til mannen som ble kalt dikterhøvding og «Kleivakongen».
Hva møtte dem der oppe?
Til VG forteller flere anonyme om en dikter som krevde seksuelle tjenester. En anslår han var bare 6–7 år gammel.
De snakker om trusler om å holde munn og en ødeleggende skam.
En som nå er blitt bestefar, ville ikke lenger bære på hemmeligheten. Det toppet seg da hans barnebarn måtte lese dikt av Hyldbakk på skolen.
Ordføreren i Surnadal gikk i september ut og beklaget overfor ofrene.
Den annonseringen var på mange måter et sjokk. Arven etter dikteren er bygdas identitet, stolthet og merkevare.
Diktene til Hyldbakk har blitt tonesatt og slik blitt landskjent. I Surnadal synges de på alle store og festlige begivenheter.
På nasjonaldagen fyller strofene folk med optimisme og stolthet: norske flagg som vaier mot snødekte fjell, en klorofyllsprengt dalbunn – og selvfølgelig «Vårsøg».
Arven har blitt brukt for den er verdt. Tidligere var kommunens motto «Her skin det sol». Hotellet het Vårsøg. Kulturfestivalen heter Vårsøghelga. Det deles ut Kleivapris.
På den årlige Kleivakvelden har skoleelver fått komme til dikterens gamle gård for å lese opp dikt de har skrevet.
Akkurat slik unger gjorde da Hyldbakk levde, og det var han som satt og hørte på.
Men nå skal Kleivakvelden avvikles. Vårsøghelgas arrangører spurte om de bør bytte navn.
Og hva med bysten av ham som du må forbi når du skal inn på kommunehuset eller helsestasjonen?
Flere krever den fjernet. Det er til og med foreslått å brenne ned Kleiva.
Skal alt dette bort? Hva skal bygda være stolt av nå?
Det tok nesten 25 år etter dikterens død før dette ble en offentlig sak.
Hvordan er det mulig?
Avsløringen kom som et sjokk selv om bygdefolk i årevis mumlet om at noe foregikk på Kleiva.
Blant den eldre generasjonen gikk det rykter om Hyldbakk.
Musikeren og komponisten Henning Sommerro har nå fortalt til lokalavisen at hans mor ikke lot ham dra til Kleiva alene.
Men ingenting ble sagt høyt.
Det i en tid med streng moral, paradoksalt nok: Ekteskap var tidligere en ganske streng regel. Kvinner som fikk barn utenfor ekteskapet kunne henges ut.
Les også: Vårsøgbygdas hemmelighet
Bygdefolk spør seg i dag hvordan de kunne se bort.
At ingen anmeldte, var ikke så rart. Det var nok en enda større risko for å ikke bli trodd da enn nå. Særlig ble ikke barn hørt.
Seksuelle overgrep mot kvinner og barn kunne bli sett på som «ulykker», som noe de selv hadde skyld i.
De strenge reglene i samfunnene fantes altså ikke for å beskytte de utsatte. Det handlet om kontroll, orden og fasade.
Skammen ble lagt på ofrene.
Mens menn – og særlig autoriteter – hadde man ærefrykt for.
Resultatet var en streng moral utad, men lite ansvar for menn og deres «ustyrlige» seksualitet i praksis.
Altså fikk dobbeltmoralen herje. Det var ikke et fenomen bare i denne bygda.
Sånn har det nok vært over hele Norge.
Det finnes flere eksempler på overgrepssaker som er blitt dysset ned.
Og særlig det å varsle mot en lokal helt, en storhet, kunne nok bety utstøting og skadelig ryktespredning.
Språket for overgrep, maktmisbruk og traumer var heller ikke på plass.
Det ble kanskje «best» å la det ligge.
Og helt frem til i dag – i 2025 – har man vernet bygdas rykte.
Da ordføreren gikk ut med beklagelsen, kom kritikken raskt fra resten av formannskapet.
Det er ikke helt lett å skjønne den kritikken. Ordføreren virker å ha kommet svært godt ut av saken lokalt.
For dette var et svik. Det er ikke rart om ofre ser på tausheten i bygda som en form for kollektiv medskyldighet.
Mange hadde en uro, men satte dikteren på pidestall og hausset ham opp.
Slik kunne en mann mange mente var en overgriper, bli bygdas store trekkplaster.
Det er en nedslående historie som likevel nå så lang tid etter, kan gi grunn for en viss fremtidsoptimisme.
For samfunnet ville ikke sett vekk i dag.
Les også: Vårsøgbygdas hemmelighet
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.