Politikk, Skolebehovsplan 2025-2045 | Skolebehovsplanen er totalt forvirrende. Utarbeidet og lagt fram av Utdanningsetaten er slaktet

Det er dessverre grunn til å spørre om byrådet har holdt tilbake essensiell og potensielt avgjørende informasjon for både bystyret og offentligheten underveis i prosessen med å lage forslaget ny skolebehovsplan for Oslo.

En prosess det for øvrig er ingen gitt å si noe fornuftig om hvor vil ende når bystyret skal fatte sitt uhyre viktige vedtak i desember.

Det er dessverre også grunn all til å spørre om følgende:

Er selve forslaget som ble lagt fram i mars et makkverk som det til sammen tok halvannet år å lage?

Tidenes slakt

En behovsplan, utarbeidet og lagt fram av Utdanningsetaten, som over hele 63 sider ble slaktet på en så fundamental, dyp og bred måte av kollegene i Plan- og bygningsetaten i vår, at jeg aldri har sett noe som er i nærheten av å ligne tidligere.

Og som Politiet, av alle, fant grunn til protestere høylytt mot i sitt høringssvar.

Plan og bygg mener for eksempel at Utdanningsetaten tar feil når det gjelder befolkningsutviklingen og elevfremskrivingen for Oslo framover, at det vil bli flere elever enn Utdanningsetaten begrunner nedleggelsene med.

Ja, det kan hende at det er et makkverk. I hvert fall er det ingen overdrivelse å kalle planen et makkverk hvis Plan- og bygningsetaten har rett i så mye som 10 prosent av kritikken sin.

La oss likevel begynne drøftingen av disse spørsmålene fra en annen ende, ved å se litt nærmere på historien om hvordan den versjonen planen som nå ligger på bordet er blitt til.

Høye og mørke

De borgerlige partiene hadde vært høye og mørke i skolepolitikken gjennom åtte år i opposisjon, ikke minst i valgkampen i 2023. Året før holdt Oslo Høyre til og med en pressekonferanse der de la frem sin egne, alternative skolebehovsplan.

På denne bakgrunn fremstod det mildt sagt bemerkelsesverdig for bystyret og oss andre da byrådet i mai i fjor svært overraskende kunngjorde at skolebehovsplanen ble utsatt. Ikke bare litt, men i et helt år.

Høyre/Venstre-byrådet hadde tross alt sittet med makten i et halvt år da forsinkelsen ble annonsert. Man skulle tro at de var klare på dag én. At de utmerket godt visste hva og hvor de ville.

På den annen side:

Vi snakker tross alt om en av de desidert største og viktigste sakene bystyret skal stemme over i hele valgperioden.

Over 90.000 elever

Det er 19.000 ansatte i Utdanningsetaten, som har ansvar for over 90.000 elever.

Skolebehovsplanen griper direkte inn i livene til titusener av byens innbyggere, store som små. Få, om noen, beslutning har større konsekvenser for folk i deres hverdag. Da må arbeidet med dokumentet som utgjør grunnlaget for beslutningen være grundig og godt. Og det krever rimeligvis tid.

Inntrykket mitt den gang var dessuten at det nye regimet ønsket å presentere en mer omfattende og gjennomtenkt plan enn det som har vært vanlig. Tidligere planer strakk seg for eksempel seg bare ti år framover i tid, mens denne skal vare i 20 år.

På denne bakgrunn lot de fleste av oss nåde gå for rett. Utsettelsen ble akseptert. Også opposisjonen i bystyret lot tvilen komme tiltalte, altså byrådet, til gode.

Fiks ferdig plan

Men på dette tidspunktet visste verken bystyret eller offentligheten at Utdanningsetaten allerede hadde rukket å utarbeide et fiks ferdig nytt forslag til skolebehovsplan.

Utdanningsetaten hadde nemlig, uten å ha mottatt noe oppdragsbrev fra byrådet, satt i gang arbeidet på egen hånd, riktig nok i dialog med byrådet.

Dokumentet ble oversendt Byrådsavdeling for utdanning allerede den 9. april 2024.

Det var bare å sende den ut på høring allerede da.

Hvis byrådet ville.

Det ville byrådet ikke.

Etter å ha tenkt seg om.

Vraket forslaget

Byrådet vraket forslaget.

Men holdt kjeft om det.

Både om at planen fantes – og at man vraket den.

I stedet sa man at man hadde utsatt ny skolebehovsplan.

Det høres jo litt finere ut, gjør det ikke?

Faktisk var det helt umulig for bystyret og offentligheten å vite at det opprinnelige forslaget fra 9. april 2024 i det hele tatt eksisterte før den 21. mars 2025.

Først da ble de tre såkalte oppdragsbrevene fra skolebyråden til UDE offentliggjort – etter at Aps skolepolitiske talsperson Eivor Evenrud skriftlig hadde bedt om innsyn i dem.

«The truth, the whole truth and nothing but the truth»?

Brudd på informasjonsplikt

Vel, vel.

Jeg skal være forsiktig med å konkludere med at dette er et brudd på informasjonsplikten. En slik konklusjon er det som kjent kun et flertall i bystyret som kan trekke.

Men ingen kan i hvert fall beskylde byrådet for å overinformere sine oppdragsgivere, som, i tilfelle byrådet har glemt det, er de folkevalgte i bystyret.

Verken bystyret eller offentligheten fikk vite at UDE hadde laget et planutkast den mektige etaten stilte seg bak faglig og gjerne ville ha sendt på høring med én gang.

Dette fiks ferdige forslaget var hele tiden unntatt offentlighet. Og er det fortsatt.

Det hadde vært morsomt å lese det aller første dokumentet, det eneste forslaget Skoleetaten har lagt fram uten politiske føringer fra byrådet.

Nødvendig å lese

Men trolig enda mer interessant enn morsomt.

Og kanskje også nødvendig.

Vel og merke hvis bystyret og velgerne i Oslo faktis skal få fullt innblikk i hva som egentlig har skjedd i kulissene og på bakrommet i denne utrolige saken.

Dere kan få en blank nyhet av meg: I den første vrakede planen foreslår, ifølge mine kilder, ikke Utdanningsetaten å legge ned en eneste skole.

Derfor spurte jeg byrådssekretær Hassan Nawaz (H) om å få tilgang den vrakede, første skolebehovsplanen.

Dessverre fikk jeg avslag, gitt. Det er visst «intern saksbehandling», dette. (Som selvsagt er tøv og pølsevev fra ende til annen, men la nå det ligge i denne omgang). Også Utdanningsetaten har avslått Avisa Oslos søknader om innsyn.

Utrolig høyt ramaskrik

Først hvis man har tilgang til denne planen kan man sammenligne den aller første planen med det alle trodde var plan nummer én, men som viste seg å være plan nummer to.

Altså den planen som ble sendt ut på høring 13. mars i år, og som utløste et, til Oslo å være, helt utrolig høyt ramaskrik og enorme protester over nesten byen.

Den planen som konkluderte med at Nordpolen, Trosterud, Møllergata, Maridalen og Sørkedalen nedlegges. Fem skoler. Og at de planlagte nye skolene på Hoff, Frysja, Verdensparken og Holtet skoler ikke blir noe av, og ikke etablere nybygg på Mortensrud.

Denne planen sendte byråd derimot ut på høring. Den ble ikke vraket.

Den planen som angivelig innebar den mest radikale omleggingen av skolestrukturen i byen på flere tiår.

1300 høringssvar!

En plan som utløste 1300 høringssvar!

Bare en sånn sak!

Vel, 1300 høringssvar kan jo i teorien være et uttrykk for at saken engasjerer bredt og at mange vil uttale seg. Lokaldemokrati i praksis! Deltagelse!

Men 1300 høringssvar kan også tyde på at vi har å gjøre med et makkverk. At forslaget var så dårlig og uakseptabelt at 1300 mente at de måtte si fra. Forsøke å stoppe en crazy plan. Jeg tror vi gjør klokt i ikke å utelukke denne forklaringen.

Det hadde også vært interessant å sammenligne med Utdanningsetatens neste forslag – der de 1300 høringssvarene er vurdert – som ble lagt fram 2. juni i år.

Dette er det endelige forslaget til skolebehovsplan fra fagfolkene i Utdanningsetaten, nå er resten opp til politikerne.

Skolebehovsplan nummer tre

For med planen av 2. juni er vi kommet fram til skolebehovsplan nummer tre i rekken, du visste det bare ikke før du leste denne artikkelen.

Er det stor forskjell på plan nummer to og tre?

Ja, endringene er betydelige.

Nå skal Nordpolen ikke lenger nedlegges, men videreføres for barnetrinnet, mens ungdomsskoletrinnet fortsatt foreslås flyttet til Bentsebrua og eller Voldsløkka skoler. Møllergata skal derimot fortsatt nedlegges, mens lokalene skal brukes av en eller annen videregående skole.

De stopper ikke her:

Utdanningsetaten opprettholder i behovsplan nummer tre forslaget om å omstrukturere Sagene skole til barneskole, men øker foreløpig ikke kapasiteten i barnetrinnet ved skolen. Ungdomstrinnet foreslås fortsatt flyttet til Bentsebrua og/eller Voldsløkka skoler, som for Nordpolen.

Samtidig endrer Utdanningsetaten forslaget for Haugerud og Trosterud skoler, og foreslår å etablere en kombinert barne- og ungdomsskole på Haugerud med to paralleller på barnetrinnet og fem paralleller på ungdomstrinnet, og mener at dette vil bidra til å styrke områdeløftet.

Barneskoler blir ungdomskoler

I tillegg foreslo etaten i plan nummer to større endringer ved 19 skoler i Oslo. Det kunne for eksempel innebære at barneskoler gjøres om til ungdomsskoler.

Men i plan tre skal Lindeberg skole, som skulle omgjøres til ren barneskole, videreføres med dagens struktur og kapasitet. En annen endring er at Majorstua skole foreløpig skal få fortsette som før.

I tillegg endret etaten forslaget for ny skole på Hoff, og anbefaler at tomten på Hoff foreløpig beholdes som skoletomt, samtidig som det gjennomføres videre utredning av både denne tomten og eventuelle alternative løsninger.

Hvorfor gjør jeg et så stort og detaljert poeng ut av alle disse endringene som har skjedd fra plan to til plan tre?

Har ikke Avisa Oslo allerede skrevet inngående om det for noen uker siden?

Makkverk?

Jeg gjør et stort og detaljert poeng av det fordi det synliggjør hvor omfattende forandringer som er gjort fra plan to til tre.

Fordi jeg forsøker å få bekreftet eller avkreftet om det var et makkverk til å begynne med.

Et makkverk som i tilfelle fikk titusener av skoleelever, foreldre og lærere til å skjelve i buksene av usikkerhet gjennom vinteren og våren 2025.

Burde ikke Utdanningsetaten som utarbeidet forslag to – og byrådet som ga politisk velsignelse og støtte til at det ble sendt ut på høring – ha forstått at dette var uakseptabelt på forhånd?

Er ikke omfanget av endringer i seg selv et indisium på makkverk?

Hvorfor sette i gang et så stort spetakkel hvis man var villig til å trekke så avgjørende mange av forslagene når folk protesterte og de 1300 høringssvarene kom i behovsplan nummer tre?

Orket man ikke bråket? Har man skiftet mening? Eller var man totalt inkompetente til å begynne med?

Utidig press?

Eller ga Utdanningsetaten etter for et politisk press fra byrådet?

Og, i tilfelle, var presset utidig?

Var det eventuelle presset en av grunnene til at Oslo-skolen er havnet i det uføret man nå befinner seg i?

Byrådet styrer hovedsakelig Utdanningsetaten gjennom såkalte oppdragsbrev.

I det første av de hemmeligholdte oppdragsbrevene – som er datert 15. mai 2024, samme dag som bystyret første gang orienteres om utsettelsen – skriver byrådsavdelingen til UDE:

«Nedskalere kapasitet»

«Vi viser til Utdanningsetatens utkast til Skolebehovsplanen 2025-2044 oversendt byrådsavdelingen 09.04.2024. Utkastet inneholder oppdaterte elevframskrivninger frem til 2044, og vi ser at det er en annen tendens nå enn tidligere ettersom framskrivningene tidvis viser overkapasitet på både barne- og ungdomstrinnet for Oslo samlet i et tjueårsperspektiv. Det er viktig å ha en effektiv bruk av kapasitet i skoleanleggsporteføljen og vi ser at de nye framskrivningene gir rom for å vurdere om det er hensiktsmessig å nedskalere kapasitet. På denne bakgrunn gir Byrådsavdeling for Utdanning Utdanningsetaten oppdrag å vurdere mulighet for å ta ned kapasiteten i skoleanleggsporteføljen».

Her er det verdt å merke seg følgende nerdete, men ikke desto mindre viktige poeng:

Dette hemmelige brevet gir ikke Utdanningsetaten et oppdrag starte arbeidet med en ny skolebehovsplan etter at plan nummer en rett før er blitt vraket bak lukkede dører.

Ikke fyllestgjørende informasjon

I en pressemelding fra skolebyråd Julie Remen Midtgarden samme dag heter det:

«Vi ønsker å fremme en skolebehovsplan som treffer best mulig på skolebehovet de neste 20 årene. Vi ser nå at vi trenger mer tid til å innhente informasjon og å gjøre utredninger som kan påvirke innholdet i planen. Det er årsaken til utsettelsen».

Er dette fyllestgjørende informasjon fra en byråd?

Nei.

Dette samsvarer med hva Midtgarden har sagt i intervjuer og fra talerstolen i bystyresalen.

Men hun sier ingenting om at hun samme dag som hun sendte ut sin pressemelding, i et hemmelig oppdragsbrev, har bedt Utdanningsetaten om å vurdere muligheten for å «nedskalere kapasitet» og «ta ned kapasiteten i skoleanleggsporteføljen».

Intrikat byråkratspråk

Som er intrikat byråkratspråk for å legge ned skoler eller ikke bygge skoler som er planlagt.

Byrådet utformet altså et eget oppdragsbrev for å legge grunnlag for skolenedleggelser, men uten å informere bystyret om det.

Oppdragsbrevet om å lage en ny plan kommer ikke før før 21. august 2024. Eller mer presist, da mottar Utdanningsetaten hva byrådet kaller «Foreløpig oppdrag om å utarbeide Skolebehovsplan 2026-2045».

Oppdragsbrevet nevner at «nedskalering av kapasitet» skal vurderes, men i liten grad med politiske føringer.

Først den 28. november 2024 mottar Utdanningsetaten «Endelig oppdrag om å utarbeide Skolebehovsplan 2026-2045». Etaten gis en frist fram til 23. februar med å levere utkast til plan til utdanningsbyråd Julie Remen Midtgardens kontor, som jeg ikke kan forstå er å bli gitt god tid.

Katta ut av sekken

Det endelige oppdraget skiller seg ikke nevneverdige fra det foreløpige oppdraget tre måneder tidligere, bortsett fra når det kommer til denne formuleringen:

«På bakgrunn av kommunens svært utfordrende økonomiske rammer, bør UDE søke å benytte ledig kapasitet i så stor grad som mulig for å sikre effektiv styring av skoleanleggsporteføljen. Det bør også tas sikte på å redusere investeringsvolumet i porteføljen av samme hensyn».

Her slippes katta ut av sekken.

Noe slikt har ikke stått i noen av oppdragsbrevene. Noe er heller ikke blitt fortalt bystyret på noe tidspunkt underveis, eller senere, for den saks skyld.

Avkledd byråkratisk tåketale er dette en politisk ordre til Utdanningsetaten om å nedlegge skoler og stoppe bygging av planlagte skoler, en ordre som avgis bak lukkede dører.

En som har omfattende trening i å avkle politisk tåketale er daværende utdanningsdirektør Marte Gerhardsen.

Hvorfor sluttet Gerhardsen?

10 dager før fristen for å avlevere dette dokumentet til byråd Midtgarden, den 12. februar, gikk Gerhardsen ut i Aftenposten og erklærte at hun gikk av som utdanningsdirektør etter seks år.

Skolebehovsplanen ble først lagt fram offentlig den 13. mars. Den 21. mars kom nyheten om at Gerhardsen var utnevnt til statssekretær i Forsvarsdepartementet i Jonas Gahr Støres regjering.

Alt gikk så fort.

Jeg har ingen holdepunkter for å si at det er en sammenheng mellom den nye instruksen fra byrådet til skolebehovsplanen og Gerhardsens avgang. Kilder i byrådet hevder hardnakket at de ikke kjenner til at Gerhardsen er blitt bedt om å gå. Gerhardsen selv har ikke besvart mine henvendelser.

Lei seg og usikker

På pressekonferansen der skolebehovsplanen ble lagt fram, 13. mars, uttalte Gerhardsen følgende om skolenedleggelsene:

«Det er ingen lett beslutning å foreslå så store endringer, som påvirker så mange av våre elever og ansatte. Vi har full forståelse for at disse forslagene kommer overraskende på mange, og at mange kan bli lei seg og usikker på hva som skjer videre».

Og:

«Det er viktig å påpeke at dette er forslag, og vi er nå opptatt av å få innspill fra foreldre, elever og nærmiljøet. Det kan komme fram perspektiver som vi ikke sett».

Man kan naturligvis tolke dette som full støtte til planen fra en utdanningsdirektør som allerede er på vei ut.

Men man kan, sett utenfra, like gjerne tolke uttalelsene som en invitasjon til å sende inn så mange høringssvar som overhodet mulig. Det ble, som kjent, 1300 av dem.

Kan den behovsplanen som ble sendt ut på høring, og som ble slaktet på så monumentalt episk vis av Plan- og bygningsetaten, rett og slett være et siste pek fra Gerhardsen og hennes etat, en godt kamuflert protest, ja, en aldri så liten «sabotasje-aksjon» mot den hemmelige instruksen de mottok fra byrådet?

Ja da, jeg vet at man skal være forsiktig med spekulasjoner i dette yrket, men vi politiske redaktører er bare mennesker vi også.

Byrådet skulle bruke sommeren til å lese Utdanningsetatens endelige forslag. Det får vi gå ut fra at de har gjort.

Skjøvet etaten foran seg

For så langt har byrådet skjøvet Utdanningsetaten foran seg i denne saken. Byrådet har knapt nok sagt et ord om hva de selv mener om skolenedleggelser, planlagte skoler som ikke skal bygges likevel og andre store endringer i skolestrukturen siden bråket begynte i mars.

Ikke før i september får vi vite hvor byrådet står. Byrådets forslag til skolebehovsplan vil da bli den fjerde i rekken. Deres konklusjoner blir offentlige i forbindelse med at budsjettet for 2026 legges fram – et par-tre uker etter stortingsvalget.

Byrådet står selvsagt fritt til å velge fra de tre planforslagene som allerede er laget. Jeg aner ikke hvor de kommer til å legge seg. Og jeg er blitt alvorlig i tvil om de vet det selv.

Foreldrene på Nordpolen jublet da Utdanningsetaten snudde i skolebehovsplan nummer 2. juni. Men byrådet kan jo gå inn for nedleggelse likevel. Hvem vet hvor haren hopper?

Det er heller ikke før etter at byrådet har konkludert at bystyret får en sak til behandle. Og ingen vet hva bystyret kommer til å gjøre til slutt, heller.

Det eneste vi vet, er at Frp garanterer at byrådet ikke har flertall hvis de går inn for, som Utdanningsetaten foreslår også i plan nummer tre, å legge ned skolene i Maridalen og Sørkedalen.

Skille levende fra døde

Det er altså våre 59 folkevalgte kvinner og menn som så skal skille levende fra døde skoler gjennom endelige vedtak i årets nest siste bystyremøte.

Det skal fatte vedtak med et bakteppe av at det eneste som har kommet ut av skolebehovsplanen til nå, er total forvirring og full usikkerhet.

Det er egentlig ganske godt gjort. Alternativt dårlig gjort.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten