Noen bygg bærer mer enn vegger og historie. De bærer valg. De bærer prioriteringer. Og noen ganger bærer de hele retningen til en by. Muségata 4 er et slikt bygg.

Gjennom seks år som daglig leder i JM Hansen Eiendom var jeg så heldig å være elev av en av Tromsøs mest erfarne samfunnsbyggere, Odd Erik Hansen. Eier, styreleder og nærmeste kollega.

I dette innlegget vil jeg løfte frem to eksempler på hva jeg lærte av Odd Erik – lærdommer som har fulgt meg siden, og som nå føles relevante i lys av salget av Musegata 4.

Det er et bygg med stor kulturhistorisk verdi, som i dag er eid av Tromsø kommune, men som gjennom salgsprosessen er i ferd med å forsvinne ut av offentlighetens handlingsrom. Hvordan dette skjer i praksis, er verdt å reflektere over.

2014: Business – eller business og samfunn?

På den tiden var jeg 26, gikk i blazer hver dag, og fikk i oppgave å selge Skansegata 4 – det gamle industribygget mange i Tromsø kjenner fra tida da JM Hansen-logoen lyste opp på vei over brua.

To interessenter var aktuelle:

• Fontenehuset Tromsø, som driver arbeidsinkludering på vegne av kommunen
• en kommersiell aktør med sterkere betalingsvilje

Fontenehusets Reidar og hans kolleger hadde en tydelig visjon: et sted for mennesker som hadde falt utenfor arbeidslivet, et lavterskeltilbud med genuin samfunnsverdi.

Vi drev business, og måtte ha en fornuftig pris for bygget. Reidar skrapte sammen alt han kunne. Fortvilelsen hans var tydelig da han skjønte at den andre aktøren kunne betale mer.

Læring nummer én:

Odd Erik mente at noen ganger bør man tenke bredere enn prislappen. Etter uker og måneder med vurderinger valgte vi å selge til kommunen, basert på hva bygget kunne bli for byen – ikke bare hva som ga mest penger der og da.

Det ble starten på Garasjen – et unikt kulturlokale i hjertet av gamlebyen, driftet av Tromsø Sosiale Entreprenørskap. Å møte Reidars takknemlighet i dag, og å se hva de har skapt, er i seg selv en bekreftelse på verdien av kloke valg.

Læring nummer to: Kulturinstitusjoner som former en by

Da vi avsluttet samarbeidet etter seks år, spiste vi avskjedsmiddag på Full Steam. Jeg husker Odd Erik snakket om etableringen av Kulturhuset på 80-tallet, og hvordan slike institusjoner – som Mariinsky-balletten på besøk – og ifølge Odd Erik har impulsene fra kunst og kultur har vært de mest formgivende for Tromsø slik vi kjenner det i dag.

Tromsø kulturhus
Foto: Foto av gammel tegning

Gjennom mitt eget arbeid de siste årene, blant annet med å utvikle møteplasser, kulturarenaer og varme rom for fellesskap, har jeg sett hvordan slike bygg kan påvirke både identitet og byliv når de forvaltes med omsorg og helhetlig blikk.

Det er i lys av dette jeg ser på Musegata 4.

Muségata 4: Levende kulturarv – Et kunstnerhjem

Tilbake til tirsdag i forrige uke. Jeg ble invitert av to av de mest toneangivende kunstnerne i nord, Joar Nango og Kåre Grundvaag, til en kaffe for å snakke om Muségata 4. Jeg kjenner ikke kunstfeltet like godt som dem, men jeg kan litt eiendom og mulige gjennomføringsmodeller.

Muségata 4
Foto: wikipedia

Jeg så raskt at dette ikke var en vanlig boligeiendom:

• vernet bygg
• strengt regulert for bruk
• antikvariske krav
• forhåndsvurdering av tiltak av kommunens fagmiljø
• del av detaljreguleringsplanen for Mack-kvartalet
• tidligere planlagt brukt i prosjektet «Kunstens Hus»

Kort sagt: et bygg som er del av et større kulturminneområde – og som krever helt spesifikke hensyn.

Visning, mobilisering og budrunde

Vi mobiliserte det vi kunne for å komme i posisjon til å få en dialog med kommunen om bruken av bygget. Drømmen var et levende kunstnerhjem der selve restaureringen var en del av kunstverket.

Vi la inn et bud med forbehold om å kunne gjennomføre en avklarende dialog med kommunen først. For oss handlet dette ikke om å “vinne en budrunde”, men om å sikre at en eventuell kjøpsprosess var forenlig med kommunens egne føringer for eiendommen.

Før blekket i avisa Nordlys var tørt, fikk vi beskjed om at huset var solgt til høystbydende. Kjøperens planer kjenner vi ikke, og det er ikke min rolle å spekulere i deres intensjoner.

Det jeg derimot undrer meg over, er prosessen:

Hvordan sikrer vi at kulturhistoriske bygg med vern og særskilte bruksregler faktisk behandles i tråd med intensjonene?
Hvilke vurderinger ligger til grunn når slike bygg selges i et åpent boligmarked?
Hvordan ivaretas balansen mellom prislapp og samfunnsverdi?

Dette er legitime spørsmål – ikke kritikk av enkeltpersoner eller kjøper.

Avslutning

Jeg har lært mye i møte med både eiendom, kultur og samfunnsbygging, og én ting står igjen:

Noen bygg er mer enn bygg.
De er bærere av historie, fellesskap og identitet.
De fortjener valg som tåler tiden.

Det er dette vi bør diskutere når vi snakker om Musegata 4.