Tromsø står midt i en boligkrise. Prisene skyter i været, tilbudet er historisk lavt, og unge mennesker, barnefamilier og arbeidstakere presses ut av markedet. Næringslivet sliter med å rekruttere, og byen vår taper konkurransekraft fordi vi rett og slett mangler boliger.

Samtidig ber regjeringen kommunene om å øke takten og bidra til målet om 130.000 nye boliger nasjonalt. Derfor er det et paradoks at staten samtidig strammer inn regelverket, krever stadig flere utredninger og kompliserer planprosessene. Staten sier at den ønsker mindre detaljstyring – men innfører likevel stadig mer. Resultatet er et system som møter seg selv i døra: Man ber kommunene bygge mer, men utstyrer dem med lover og krav som gjør det nærmest umulig.

En innsigelse som stopper mer enn den utvikler

Denne uka kom Statsforvalteren med en omfattende innsigelse til kommuneplanens arealdel (KPA 2025–2036), som setter en alvorlig brems på boligbyggingen i Tromsø. Innsigelsen er så bred – og så detaljert – at den i praksis begrenser muligheten for utvikling både i byen og i distriktene.

Statsforvalteren argumenterer i hovedsak med tre forhold: nullvekstmålet, jordvern og naturhensyn, og teknisk og sosial infrastruktur. Alt dette er viktige hensyn. Men i innsigelsene tas de til et nivå der det i praksis blir umulig å bygge ut byen i en forutsigbar og helhetlig retning.

Og dette skjer uten at Statsforvalteren adresserer den mest akutte utfordringen i Tromsø: mangel på boliger og et boligmarked som løper fra folk. Innsigelsen nevner ikke konsekvensene av at unge ikke får kjøpt bolig. Den nevner ikke hvordan boligprisveksten påvirker arbeidsmarkedet. Den nevner ikke hvordan Tromsø taper konkurransekraft når ansatte ikke finner bosted.

Det er et enormt gap mellom Statsforvalterens skrivebord og Tromsøs virkelighet. Vi står dermed med et planregime som legger betydelig vekt på nasjonale føringer – men som i for liten grad vektlegger de lokale realitetene.

Les også

Staten forsinker boligbyggingen


Et planarbeid som aldri får lande

Det som gjør situasjonen enda mer alvorlig, er at dette planverket ikke har kommet til over natten. Det har tatt mange år å utarbeide kommuneplanens arealdel slik den nå foreligger. Tusenvis av arbeidstimer er brukt. Fagfolk i kommunen – som allerede står i en krevende økonomisk situasjon – har brukt mye ressurser på dette, og både næringsliv, organisasjoner og privatpersoner har brukt betydelige ressurser på innspill, møter og medvirkning.

Når det etter all denne innsatsen kommer en så omfattende innsigelse, betyr det i praksis at sentrale deler av arbeidet må startes på nytt eller revideres. Prosessen skyves ut i tid, og utviklingsprosjekter settes på vent. Det er krevende for en kommune å håndtere – og det er ødeleggende for en by som Tromsø å leve med et plansystem som gjør det nærmest umulig å få en helhetlig arealplan faktisk vedtatt.

Det mest bemerkelsesverdige er at Statsforvalterens innsigelse ikke engang harmonerer med statens egne styringssignaler. I dokumentet «Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027» står det klart at utvikling skal skje i både bygd og by, og at det skal legges til rette for tilstrekkelig boligbygging i tråd med lokale behov.

Dette er ikke pynt. Det er nasjonale føringer som skal sikre at kommunene kan planlegge for vekst og boliger. Forventningene sier også at en av hovedhensiktene er å unngå unødvendige statlige motsetninger. Likevel får kommunen en innsigelse som i praksis stopper både boligbygging, distriktsutvikling og næringsvekst – og dermed undergraver de nasjonale forventningene som Statsforvalteren selv skal forvalte.

Dette reiser et viktig spørsmål: Hva står igjen av kommunalt selvstyre når en så ensidig tolkning av nasjonale mål trumfer lokale behov?

Næringslivet taper – Tromsø taper

Når utbygging forsinkes, bygges det færre boliger. Når det bygges færre boliger, øker prisene. Når prisene øker, svekkes rekrutteringen. Når rekrutteringen svekkes, svekkes næringslivet. Til slutt går det ut over hele regionen.

Dette er ikke teori, dette skjer nå:

• Bedrifter får ikke tak i arbeidskraft
• Sykehus, skoler og barnehager mister ansatte
• Unge flytter ut fordi de ikke får etablert seg
• Leieprisene går opp, tilgjengelige boliger går ned

Å ikke bidra til mer boligbygging i denne situasjonen er ikke bare uheldig – det er uforsvarlig samfunnsøkonomisk politikk. Det er usosialt – og bidrar til økte sosiale forskjeller mellom de som eier og de som leier.

Vi trenger en Statsforvalter som spiller på lag

Næringsforeningen har stor respekt for Statsforvalterens oppdrag og viktige rolle i å sikre natur, miljø, sikkerhet og nasjonale føringer. Det er ikke disse målene vi er uenige i – det er balansen.

Når innsigelsene blir så mange og så omfattende at de i praksis lammer en hel kommune, da fungerer ikke systemet etter hensikten.

Vi trenger en Statsforvalter som spiller på lag med kommunene, ser helheten i samfunnsutvikling, tar hensyn til reelle boligbehov – og som forstår at Tromsø ikke er en sørnorsk by med tett bebyggelse og kort pendling mellom nabobyer.

Tromsø må få lov til å være Tromsø

Tromsø er en by i vekst. En by som trenger boliger, arbeidsplasser, nærings- og reiselivsarealer – og muligheten til å utvikle seg både i by og distrikt.

Det burde ikke være slik at kommunens planer svekkes, næringslivets behov marginaliseres, og boligmangelen forsterkes – fordi en statlig etat tolker nullvekstmålet som et absolutt prinsipp, ikke som et mål som skal oppnås ved klok og stedstilpasset byutvikling.

Tromsø trenger ikke flere hindringer.
Vi trenger løsninger.
Og vi trenger en Statsforvalter som er en partner i utvikling – ikke en bremsekloss.