Johnny er død. Det er ei setning som virker helt meningsløs, på grensen til det absurde, og som mange vil være nødt til å bruke lang tid på å venne seg til. For selv om dette var en dag vi alle hadde gruet oss til, og som vi en god stund visste at ville komme snart, slo den inn som en stor bølge av både sorg og oppgitthet når det først inntraff, nå på søndags morgen, dagen før hans egen 57-årsdag.

Jeg skriver «vi», for dette traff jo skikkelig hardt for veldig mange, noe man ettertrykkelig har fått slått fast om man har vært innom sosiale medier de siste dagene. Artister, festivaler, utesteder og en haug med folk som har møtt Johnny har uttrykt sin sorg over å ha mistet denne blide, snille, positive og helt hinsides optimistiske heidersmannen.

Johnny hadde en diger omgangskrets, og den strakte seg langt utenfor landsdelen. De mange som ble kjent med ham vil nikke anerkjennende til dette, for hadde du først møtt Johnny, og en relasjon oppstod, hadde du en venn for livet. Han var ikke den i rommet som skrek høyest, men han var utrolig god til å se folk og få dem til å føle seg sett. Det var ikke noe fake med ham. Han var hel ved tvers gjennom.

Jeg ble selv kjent med ham for cirka 35 år siden, da vi jobbet flere år sammen på Blårock, et vennskap som i all hovedsak var tuftet på en felles interesse for musikk og engelsk fotball. Særlig det første. At vi holdt med det samme laget var heller ingen ulempe, men jeg liker å tro at det ikke var viktig.

Den blide og kraftige pluggen var svært godt likt av både kunder og sine kolleger; enten han var dørvakt, stod i garderoben, driftet øltappekrana, ryddet glass eller var på kjøkkenet og laget pizza (som vi hadde på den tiden, før burgerne overtok).

Sommeren 1998 flyttet Johnny og hans kjære Renathe til Torsken på Senja, men vi holdt kontakten sporadisk, godt hjulpet av at han var en enorm konsument av musikk, som passet bra med at jeg drev platebutikk, i en tid der all musikk ble kjøpt fysisk.

Jeg la stort sett av plater til ham, som han eller Renathe var og hentet de gangene de var innom byen, ofte for å dra på konserter, og jeg husker at Johnnys entré i inngangsdøra var synonymt med ei høy omsetning den aktuelle dagen.

I ei platesjappe var han som en rabiat kid foreldrene hadde mistet i en velfylt godtebutikk. Han saumfarte hyllene, spurte og grov, og brukte mye tid ved lyttestasjonene i sjappa, der han smørblid og entusiastisk trålet seg gjennom det han ikke hadde hørt, mens han drakk svart kaffe, heiv innpå en diger pris snus og røkte sigaretter (slik man gjorde på den tiden). Det blide oppsynet hans var inkarnasjonen av pur livsnytelse.

Ved endt oppdrag bar han ut velfylte bæreposer med CD-er, gjerne rett rundt hjørnet til Blårock for ei øl, som var ei fin blanding av gamle og nye skiver han selv hadde lest seg frem til at han måtte ha, og en god bunke med plater han ble anbefalt. Ble det for lange intervaller mellom hvert bybesøk, sendte jeg digre pakker med musikalsk gull til Senja.

Fyren var helt umettelig på ny musikk, altså musikk han selv ikke hadde hørt, og det hadde null å si om det var gammelt eller nytt. Han var en svamp, hvis nysgjerrighet etter nye kick i musikkens mangslungne verden aldri avtok.

Neste gang han kom innom, var det derfor med masse bestillinger av hele kataloger fra artister han nylig hadde oppdaget og lagt sin elsk på. Her skulle man høre alt de hadde gitt ut. Eie alt. Lese om alt. Digge det. Være positiv.

Da han og storebror Ole Morten, mange år etterpå, på nyåret i 2016, startet sitt eget nettsted for musikk, The Wilhelmsens, var det med imaginære lastebillass av nettopp denne fascinerende positiviteten som drivstoff.

De skrev mye om norsk musikk. Mye og langt. Veldig langt. I ei tid med stadig færre plateanmeldelser i dagspressen og ellers, ble The Wilhelmsens derfor satt stor pris på av musikere, plateselskap og konsertarrangører og musikkinteresserte lesere over hele landet.

Johnny var helt enormt raus med å gi full pott til skivene han omtalte. Terningkast 6-karakteren satt særdeles løst. I et enkelt kalenderår var han oppe i cirka en terningkast 6-anmeldelse i uka, med tekster av den riktig så panegyriske sorten, fullstappet av fakta og nerderier. Johnny var i 250 prosent jobb. Dette var noe han bedrev på fritiden. Fordi han hadde lyst.

Han kåret ikke årets 10 beste plater, men laget heller to separate lister, for eksempel med de 178 beste utenlandske og de 97 beste norske. Her skulle alle han likte heies ettertrykkelig på. Ingen som fortjente skryt skulle glemmes.

Jeg husker at jeg irriterte meg litt over dette, de ekstremt høye terningkastene, fordi man selv drev og anmeldte skiver, og dermed fremstod som en humørløs surpomp, iallfall målt opp mot Johnnys gjennomgående panegyriske tekster. Vi hadde sågar noen runder med diskusjoner rundt dette, før vi ble enige om å være uenige i hvordan slikt skal gjøres.

Han og crewet i The Wilhelmsens fikk mange artister og band, ikke minst de som ellers aldri ville blitt omtalt, til å føle seg sett og hørt. Det var heller ikke bare naive heiarop, for de ble underbygget med fakta og selververvet kunnskap.

Symptomatisk nok begynte også flere av de andre i familien hans å skrive sine egne bidrag på sidene. Entusiasmen og musikkgleden gikk, bokstavelig talt, i arv. Renathe bidro også. Familien hans har jo alltid vært flettet inn i alt han har holdt på med.

Denne barnlige henrykkelsen, den enorme positiviteten, og den usvikelige evnen til å holde fanen høyt hevet, og vifte febrilsk med den, for å vise sin elsk til andre mennesker og deres prestasjoner, er gjennomgående i Johnnys liv. Han heiet på folk.

Johnny heiet på lokalsamfunnet, naboer, venner og familien. Som lærer, både for unger og via voksenopplæringen, var han også den læreren som fikk elevene i alle aldre til å føle seg kule og verdsatte, simpelthen fordi det ikke var en trevl i kroppen hans som var snobbete (kanskje bortsett fra en svakhet for stilige og dyre klær).

Han var så dedikert i jobben for elevene og bygda si, at han tok entusiasmen ut i det parodisk kule. Han nøyde seg ikke bare med å undervise dem, men tok også busslappen, så i perioder kjørte han ungene til skolen, underviste og hjalp dem langt utenfor det mandatet stillingen krevde, og ved endt skoledag kjørte han dem hjem igjen. Arbeidskapasiteten var helt hinsides, og ønsket om å gjøre livet bedre for andre trumfet alt. Det lages jo ikke sånne folk lenger.

Johnny lagde også musikkfestival, der ønsket om å lage fest for andre, med sine egne favorittartister, trumfet den økonomiske modellen, og der en nokså løs plan om logistikk og budsjettbalanse ga ham og de involverte betydelige utfordringer. Humøret var likevel på topp. Ingen ble bebreidet. Men slutte å lage festival? Nei, se det skulle tatt seg ut.

Jeg var på to av disse, to helger jeg alltid vil minnes som helt fantastiske, hvor den iboende lagfølelsen var gjennomgangstonen. Sviktende oppmøte det ene året ble replisert utad med godt humør og ny giv for ny runde.

Da det sommeren 2020 var et lite vindu i pandemien her i nord, at det var lov å møtes litt flere i samme rom, likevel med en hel del begrensninger, brettet Johnny og den usvikelige flokken hans opp ermene og inviterte til Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord, med masse Tromsø-artister og sterke navn fra både Oslo og Stavanger.

Det bød – selvsagt – på masse trøbbel, og det var etter hvert en hel helvetes masse stress og bekymringer i systemet. Johnny, derimot, var kokrolig. Han ga iallfall uttrykk for det, og de positive vibbene spredte seg i rommet. Ville det komme folk? Var det nok øl og mat? Ville politiet komme og stoppe moroa på grunn av pandemifaren? Det var mange berettigede grunner til å være nervøs.

Johnny gikk likevel rundt og smilte, mellom takene der han og den usvikelige flokken måtte kjøre artister, lydutstyr og annet stash til og fra diverse flyplasser og hentepunkt. Jeg husker jeg tenkte på de legendariske bildene av Michael Lang, Woodstock-filantropen, som lot til å være helt ubekymret over alt alvoret han hadde god grunn til å få supernoia av.

Johnny var likedan. Uten hans optimisme, og en kombinasjon av å ha et både neddempet, uselvisk og vinnende vesen, hadde det hele aldri blitt loset vellykket i havn.

Hele greia var en vakker hippiefest der alle smeltet sammen til en diger venneflokk, der alle dro lasset for hverandre, i en helg kapslet inn Johnnys mantra «You’ll NEVER walk alone». Det var de to fineste dagene mange av oss hadde, i en ellers mørk og rar periode i livene våre.

Da Johnny ble rammet av kreften, skulle man tro at hans ellers optimistiske og positive vesen ville få seg en trøkk systemet ikke tålte. Men det var rått parti, for dette var egenskaper hos ham som ikke lot seg knele. Av noe.

Etter flere runder med gode og dårlige nyheter, alt sammen veldokumentert til hele verden via sosiale medier, ble det til slutt klart hvilken trist vei det bar, og at det nå handlet om smertelindring, ikke medisinering. Johnnys åpenhet, positivitet og optimisme var likevel ukuelig.

Han ga simpelthen aldri opp håpet, og snakket heller om fremtiden, med seg selv som en vesentlig del av den, og hvordan det skulle bli fremover, når han bare fikk kommet seg litt ovenpå igjen. Konserter og fotballkamper han skulle se. Skiver han skulle kjøpe. Turer han skulle dra på. Opplevelser med familie og venner han gledet seg til.

Døden var ikke noe tema. Han lot selvsagt heller ikke sjansen gå fra seg til å skryte uhemmet av alle i helsevesenet, som om de alle spilte i et av hans favorittband. De fikk terningkast seks av ham, hele gjengen.

Dette var jo en lynende intelligent mann. En kunnskapsrik, rasjonell og jorda type. Når han likevel valgte å ha denne mentale inngangen til de nådeløse realitetene, sitter jeg tilbake og undrer på om ikke nettopp dette var med å hjelpe til med å holde ham i live mye lenger enn han ellers ville klart.

Det var hans siste gave til alle rundt ham. Han døde mens han holdt Renathe i den ene handa, og der den andre var knyttet, med en stabeis’ ubevegelige insistering på troen om at det likevel skulle ordne seg.

For et forbilde han var i det å aldri miste håpet. For en enestående kompis, ektefelle, far, lærer, musikkentusiast og samfunnsbygger for dem rundt seg. Jeg gir Johnny terningkast seks. I alt.

Mine tanker i dag går først og fremst til kjæreste og kone Renathe. Til de voksne barna Simen, Magnus og Nora. Til storebror Ole Morten. Til lillesøster Linda. Til mamma Mayliss. Til alle som hadde ham som venn.

Vi likte begge Tom Waits godt; Johnny med en uformell doktorgrad i hans liv og levnet. Derfor går det ikke an å avslutte denne teksten uten å sitere det amerikanske geniet, og jeg har valgt ei strofe fra hans storslåtte sang «Yesterday Is Here». Det tror jeg Johnny ville likt.

Takk for alt du var, kompis.

If you want to go where the rainbows end

You will have to say goodbye

All our dreams come true, baby, up ahead

And it’s out where your memories lie