Jeg akter ikke å følge NRKs serie «Stygt». Jeg blir i dårlig humør av det såkalte Arkitekturopprøret. Dette er i høy grad en nær slektning av MAGA-bevegelsen i USA. Det er fordummende, og bringer oss definitivt ikke fremover.

Personlig hadde jeg forventet bedre av Hans Olav Brenner. Jeg ser for meg hvis han gikk ut og kritiserte at det er altfor mye trist, kjedelig og tung litteratur. Hvor han etterlyste at man gikk mer tilbake til lett kiosklitteratur og gode, gammeldagse «legeromaner».

I presentasjonen av denne «satsingen» har NRK avlevert Tromsø et par besøk. Herunder at bydelen Strandkanten ser ut som noe som er sluppet tilfeldig ut fra stor høyde. – Vel, landingen kan sies å ha vært nokså vellykket. Ikke alt ved Strandkanten ble godt, noe av det mest ambisiøse ble protestert og klaget ihjel – og kompromisset ned til noe litt kjedelig. Men i store trekk ble Strandkanten en positiv tilvekst til byen, etter at vi på slutten av 1990-tallet for alvor klarte å frigjøre oss fra den nitriste enebolig- og boligfeltspolitikken.

Klisjéene er mange. Men skulle man problematisere bebyggelse som var sluppet tilfeldig ned fra stor høyde, vil jeg anbefale et kritisk blikk på eneboligbebyggelsen fra 1950, -60- og 1970-tallet. Både langs Stakkevollveien og Strandveien – og andre steder i byen. Fenomenet har oppigjennom årene vært påpekt av tilreisende arkitekter og byplanleggere, og er lite ærefullt for Tromsø som by. Strandkanten ble et meget verdifullt skritt VEKK fra denne tilstanden.

Som byentusiast og engasjert i byutvikling gjennom snart 40 år gleder jeg meg over utviklingen. Sammenlignet med for 30-35 år siden er det en fryd å nærme seg byen fra sjøsiden – både sørfra og nordfra. Også langs landeveien.

Det begynner å smake fugl. Jeg liker den urbane kompaktiseringen som har skjedd langs Strandkanten – og heldigvis andre steder i bylandskapet også.

Og jeg liker Moxy-hotellet! De første skissene var gørr kjedelige. Nå liker jeg å legge kjøreturen forbi hotellet. Særlig nå i mørketiden – med lys i vinduene.

Tromsø er Nord-Norges største og viktigste by. Det er en urban oase i utkanten av verden – som nærmer seg 100.000 innbyggere. Og det gjør den med verdighet – og i lykkelig kombinasjon av det gamle og det nye. Det gjør byen interessant.

La oss føle stolthet over å bo i en så «hot» og potent by. Som tiltrekker seg interesse fra hele verden.