Tore Renberg kan vise til en imponerende merittliste. Der finner leserne både dikt, krim, historiske romaner og andre utgivelser med skildringer av både det lyse og mørke i oss mennesker. Mest kjent er kanskje romanserien om Jarle Klepp, som skildrer hovedpersonens liv med utgangspunkt i oppveksten i Stavanger, lik forfatteren selv. Bokserien på fem bøker beskriver Jarles utvikling mot å bli voksen familiefar. De to første bøkene i serien ble filmatisert i «Mannen som elsket Yngve» og «Kompani Orheim.»
VELKOMSTORD: Tore Renberg ble introdusert av leder for Hadeland litteraturforum, Arnfinn Nilsen.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
Research i egen historie
Det er mange likhetstrekk mellom Jarle Klepp og Tore Renberg. Forfatteren la ikke skjul på at hans egen ungdomstid la mange av premissene for unge Jarle Klepp.
– Jeg skrev med utgangspunkt i min egen ungdomstid. Jeg måtte sette meg tilbake, til da jeg selv vokste opp i Stavanger.
Det å sette seg selv tilbake til tidlig i tenårene kan være krevende. Forfatteren la ut på en reise der han tråkket i sine egne barne- og ungdomssko.
– Ser dere hva dette er?
Forfatteren viste et fotografi av en trappenedgang mot en underjordisk kjeller med noen boligblokker i bakgrunnen.
– Det er et bomberom. Her var ungdomsklubben, og der nede fantes det jeg var mest interessert i; jenter.
ENGASJERENDE: Forfatteren hadde ingen problemer med å holde på oppmerksomheten til publikum.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
En engasjert forfatter forklarte den spennende dragningen mot disse uoppnåelige skapningene som han visste befant seg der nede, på ungdomsklubben, i bomberommet. Og hvordan morens bolleklipp av unge Tore, visuelt forklart til publikum i få men talende håndbevegelser, ikke akkurat hjalp ham på vegen mot målet.
– Noe tørrere bilde enn dette finner du ikke.
Bildet av en tom forelesningssal, med tomme stoler ga forfatteren langt på veg rett.
– Det er den gamle forelesningssalen min på Universitetet i Bergen. Jeg dro dit, 20 år etterpå, for å få tak i min egen fortid.
Lungeflyteprøven
Researchen til Jarle Klepp-serien var imidlertid blåbær mot hva som ventet senere. I den kritikerroste romanen «Lungeflyteprøven» tar Renberg oss tilbake til kurfyrstedømmet Sachsen i 1860-åra. Den historiske romanen er basert på en sann historie, en historie forfatteren kom over i en vitenskapelig beskrivelse av fortidas verktøy for å bevise drap på nyfødte barn. Der sto det en ganske kort beskrivelse av hvordan en 15 år gammel bondepike hadde født et dødfødt barn, og hvor det oppsto mistanke om barnedrap.
– Der var den, min neste roman. Til og med tittelen var der. Lungeflyteprøven.
Den akademiske beskrivelsen av hvordan man på 1600-tallet lot lungene til døde, nyfødte barn senkes i vann for å se om de fløt, inneholdt for Renberg en uimotståelig historie. Teorien var at om lungene fløt opp hadde barnet rukket å trekke luft ned i dem, og dermed ikke dødd i mors mage. Da måtte barnet ha dødd etter fødselen. Saken fra Sachsen, om den ukjente, unge moren og hennes døde barn, var en kort, anonymisert referansehistorie til det vitenskapelige budskapet. For Renberg ble det hovedhistorien.
FÅ LEDIGE SETER: Publikum hadde fylt opp setene for å høre på kveldens forfatter-foredrag.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
Tidsreise i gamle kilder
En ting er å skrive om noe tidsvitner husker, eller det finnes bilder eller film fra. I 1680-årenes kurfyrstedømme Sachsen fantes verken fotoapparater, film-opptakere eller aviser. Renbergs filosofi var klar når det gjaldt å finne selve historiene han ville ta utgangspunkt i.
– Man må lese fortida forfra. Man må finne gamle, originale tekster, og bruke dem til å gå tilbake. Man må spasere ved siden av disse menneskene, ikke betrakte dem ovenfra og ned.
Å lese senere beskrivelser av tiden det dreier seg om, kan inneholde feil og fortolkninger. Renberg måtte selv finne kildene, fra tidsperioden, for at romanen skulle bli helt autentisk.
– Jeg lette og lette, og fant til slutt to dokumenter skrevet av noen med førstehånds kjennskap til saken. Det ene var en 30-siders vitenskapelig artikkel, det andre var en juridisk selvbiografi av Christian Thomasius fra 1720.
Den da aldrende juristen Thomasius hadde utgitt sine memoarer, og den første saken han som ung advokat hadde vært forsvarer i, var innertier. Det handlet om den unge Anna Voigt, og den juridiske kampen for at hun skulle slippe å bli halshogget for barnedrap. Anna var jenta fra den medisinske beskrivelsen Renberg hadde lest. Hun var heller ingen bondepike, men datteren av en godseier. Renberg kunne endelig bli kjent med hovedpersonen i sitt eget roman-manus.
Ingen snarveg til Rom
Tekstene var skrevet på tysk, i oppstyltet, gotisk skrift. Ingen enkel oppgave for Renberg, som aldri hadde gitt jernet i de for lengst henfarne tysktimene på skolen.
– Denne gutten, som hadde G+ i tysk for tusen år siden, måtte brette opp ermene.
Ord for ord, setning for setning, klarte Renberg å dekode fortiden, slik den ble fortalt av dem som hadde vært der. Særlig den vitenskapelige teksten var seig.
– Jeg brukte flere måneder på å lese en tekst på bare 30 sider. Det var et håpløst, faglig tungt språk, mest på latin.
BOKSALG OG SIGNERING: Mange benyttet seg nok av muligheten til å anskaffe noen julegaver.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
Brikkene faller på plass
Det tok fem og et halvt år, men omsider hadde Renberg dekodet den over 300 år gamle historien om den unge kvinnen med det døde barnet, som fortsatt ble brukt som referanse i medisinsk litteratur.
– Anna, som sannsynligvis ble født i 1866, ble tiltalt for barnedrap. Hun rømte sammen med moren for å slippe unna dødsstraff og slo seg ned sammen med noen kalvinister.
Forfatteren røpet ikke flere detaljer, i frykt for å forringe leseopplevelsen til dem som ennå ikke hadde lest boka.
Forfatter med flere stemmer
For kjennere av Tore Renberg er det tydelig at han er en forfatter som kommuniserer med leseren fra mange, ulike ståsted. Der enkelte forfattere har et gjenkjennelig utgangspunkt for fortellingene sine, endrer Renberg som oftest innfallsvinkel fra bok til bok. Dette er et bevisst valg som har utviklet seg over tid.
– Som ung forfatter ville jeg finne min egen stemme. Etter hvert innså jeg at jeg ikke kunne se verden på samme måte hele tiden.
Renberg, som også er en dyktig musiker, brukte en metafor med utgangspunkt i musikken.
– Jeg har talent for å spille flere instrumenter, fløyte, cello, gitar. Jeg liker å spille på de ulike sjangerne.
Vonde minner blir god litteratur
En av tilhørerne spurte om han kunne si noe om boka «Du er så lys.» Forfatteren var ærlig på at innholdet var influert av egen oppvekst, og at det ikke var så lett å snakke om.
– Boka dreier seg rundt selvopplevde, vonde minner. Jeg hadde en oppvekst preget av rus og vold.
Forfatteren sa at også boka «Lorden» dreide seg rundt dette temaet.
HEKTISK SIGNERING: Bok-kjøpere i kø for å sikre seg forfatterens signatur.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
Boksalg og forfatterprat
Etter foredraget var det tid for boksalg, signering fra forfatteren, og forfatterprat. En av samtalene med bok-kjøperne fikk Renberg til å bryte ut i latter. Hadelands utsendte spurte kunden, Kristel Nygård, om hun kunne dele historien.
– Vi i familien satt hjemme og fikk lyst til å dra på kino. Datteren vår, Lisbet, var cirka 10 år. Den eneste filmen som gikk var «Mannen som elsket Yngve.» Den hadde jo en aldersgrense som var litt høyere, men vi tenkte at så lenge vi foreldrene var med så gikk det greit. Filmen var jo litt røff og etterpå sa Lisbet; den kunne dere spart meg for.
FORNØYD: Nygård i lett passiar med Hadelands utsendte og barndomsminner, litteratur og foredragsholderens formidlingsevne.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
Nygård kjente seg godt igjen i forfatterens minnebilder fra gamle dager, og det å rekapitulere egen ungdom gjennom fysiske objekter. For Kristel ga imidlertid ikke bomberommet i Stavanger noen mening.
– Jeg var jo på Solvang på onsdager, på Lunner-klubben.
Nygård var, i motsetning til datteren, veldig godt fornøyd med Renbergs produksjon og fortellerevne.
– Det var flott å høre på. Han var morsom, hadde selvironi, og så likte jeg godt det han sa på slutten. Det om å spille på mange sjangere.
GLADE OG LETTA ARRANGØRER: Fra venstre Stine Andrea Heggen, Åse Bjarthild Høiby, Helge Midttun og Maren Mørk, sistnevnte fra Norli bokhandel.
Foto: Erling Gangsøy Greftegreff
Innfridde for arrangørene
Også arrangørene, Hadeland litteraturforum, var veldig fornøyd. Helge Midttun satte pris på mye av det samme som Nygård.
– Det var imponerende, både håndverket og evnen til å fortelle. Så er det veldig inspirerende at han skriver i så mange sjangere.
For Maren Mørk fra Norli bokhandel ble det en god kveld, også for bunnlinja.
– Jeg solgte 19 bøker. Jeg kunne solgt flere, men jeg ble utsolgt for Lungeflyteprøven.
Hadelands utsendte lar biblioteksjefen i Gran kommune, Stine Andrea Heggen, få det siste ordet.
– Det var helt magisk. Han hadde laget sitt helt eget opplegg; det var magnetisk, folk ble dratt inn i det. Så var han så hyggelig. Gikk rundt og prata med folk.