Vi snakker om en kommuneøkonomisk krise som om den var en naturkatastrofe. Men sannheten er at den er et politisk konstruert problem, et direkte resultat av en fatal mangel på vilje til å konfrontere den mest hellige norske kua: Det lille lokaldemokratiet. Norge har råd til en av verdens dyreste velferdsstater, men vi har tilsynelatende ikke råd til en effektiv én. Den tiltagende økonomiske ubalansen i Kommune-Norge er ikke en feil i systemet – den er systemet, slik det er strukturert i dag.

Vi må slutte å late som om lokal stolthet kan betale for eldrebølgen.

Kjernen i havariet er tvangstrøyen kjent som Generalistkommuneprinsippet. Dette prinsippet fastholder den absurde forestillingen om at en kommune med 3.000 innbyggere skal kunne levere tjenester av samme faglige kompleksitet og kvalitet som en bykommune med 100.000 innbyggere. Denne fiktive likebehandlingen er i realiteten en kilde til dyp ulikhet og ineffektivitet.

Små kommuner får sin økonomi uthulet av tre uunngåelige krefter:

  1. Demografisk overvekt: De minste kommunene har ofte den høyeste andelen eldre per yrkesaktiv. Denne demografiske ubalansen betyr at kostnadene for omsorg og helse skyter i været, samtidig som skatteinntektsgrunnlaget er spinkelt.
  2. Manglende skalaøkonomi: Hver lille enhet må ha sin egen administrasjon, sin egen fagansvarlige for barnevern, sin egen IKT-løsning og sin egen gjeldsportefølje for nødvendige investeringer i vann, avløp og skolebygg. Disse faste kostnadene spises opp av for få innbyggere, noe som resulterer i en skyhøy kostnad per hode for hver leverte tjeneste.
  3. Faglig utarming: De små enhetene har ikke det nødvendige faglige tyngdepunktet til å rekruttere og beholde høyt kvalifisert spesialistpersonell – enten det er innenfor spesialpedagogikk, plan- og bygningsloven eller kompleks eldreomsorg. Dette tvinger frem dyre og fragmenterte løsninger, ofte gjennom innleie av konsulenter eller vikarbyråer.

Å forvente at disse kommunene skal navigere seg gjennom en fremtid med en massiv eldrebølge og stadig strengere krav til kvalitet, er ikke realisme – det er politisk ønsketenkning som vil ruinere oss.

Forsvaret mot radikal strukturell endring er ofte å peke på interkommunalt samarbeid (IKS). Men IKS er i mange tilfeller en flukt fra ansvar. Det er en demokratisk omvei som flytter beslutningsmyndighet fra et folkevalgt kommunestyre til et byråkratisk styre uten direkte ansvar overfor velgerne. IKS løser ikke problemet med ineffektiv administrasjon eller manglende skala; det legger et nytt, tungrodd forvaltningsnivå oppå det eksisterende, og bidrar til at ingen sitter med det fulle og hele ansvaret for tjenesten.

Realiteten er at den siste kommunereformen feilet fordi den var basert på frivillighet og lokal konsensus. For å møte de økonomiske og demografiske realitetene, må Stortinget nå ta det ubetingede ansvaret og innføre et tvungent strukturgrep som etablerer kommuner med et reelt bærekraftig innbyggertall, la oss si minimum 25.000 for å sikre et levedyktig fagmiljø og økonomisk handlingsrom.

Dette er ikke et angrep på lokaldemokratiet; det er en redningsaksjon for velferdsstaten. Hva er verdien av et lokalt styre når det er så økonomisk utmattet at det ikke lenger kan levere forsvarlige tjenester til sine innbyggere?

Hva med å tenke helt nytt? Mitt forslag er å dele generalistkommunen i to.

  1. Lokalt styre: Mindre enheter kan opprettholdes for å ivareta rent lokale oppgaver som grunnskole, barnehage, lokal kultur og arealplanlegging. Dette sikrer nærhet og lokal innflytelse over de mest umiddelbare fellesgodene.
  2. Regionale velferdsgigantenheter: De komplekse og kostnadsdrivende velferds- og spesialtjenestene (spesialisert eldreomsorg, psykisk helse, barnevern og avansert kommunal infrastrukturforvaltning) må løftes opp til større, regionale fagenheter. Disse enhetene skal ha de nødvendige økonomiske musklene og fagmiljøene til å levere kvalitet og effektivitet gjennom stordrift og spesialisering.

Dette radikale grepet vil erkjenne at lokaldemokrati og effektiv velferdsforvaltning ikke lenger er synonymer. Vi må slutte å late som om lokal stolthet kan betale for eldrebølgen. Vi må velge: Skal vi verne om et kart som er utdatert, eller skal vi sikre at våre barn og barnebarn har en velferdsstat som faktisk fungerer?

Svaret burde være smertefullt enkelt.

Hans Edvardsen

Siviløkonom med mastergrad i styring og ledelse av offentlig eid virksomhet