I lukkede møterom, mens resten av helsetjenesten står i mørketida og mangler folk, har styret i Helse Nord vedtatt å gi Marit Lind lønnsøkning. Hun er ikke alene. Alle direktører i helseforetakene – med to hederlige unntak – har forhandlet seg opp i lønn.
Begrunnelsen? De er visstnok så høyt kompetente og så vanskelige å rekruttere at de fortjener mer penger.
Hvis dette kriteriet gjelder, burde det vært sykepleierne, legene, helsefagarbeidere, radiografene og alle andre som står pasientnært, som fikk økningen. Vi har flere stillinger som lyses ut igjen og igjen, uten én eneste søker. Det er ikke mangel på direktører i helsevesenet. Det er mangel på folk på gulvet.
UNNs direktør og OUS’ direktør har vist ansvar, avstått fra økninger og skjønt hvilke signaler dette sender. De andre? De har ikke tatt inn over seg noe som helst av kritikken som har haglet mot foretakene de siste månedene. De forsvarer seg med at lønnsøkningen følger en prosentmodell. Det argumentet faller på sin egen urimelighet. For prosent av millionlønninger blir et helt annet beløp enn prosent av en gulvlønn. Det vet de. Likevel kjører de på.
Helseforetakene har utviklet seg til en topptung organisasjon styrt av lederisme. Stadig flere direktører, stadig større lønnsrammer, stadig lengre avstand til virkeligheten der pasientene faktisk behandles. Når ledere sitter rundt et bord og enstemmig vedtar å øke egen lønn – vel vitende om bemanningskrisen og hva slags signal det sender – er det ikke rart at tilliten fra gulvet forvitrer. Store lederlønninger redder ingen liv. Det gir oss bare flere papirflyttere, mens avdelingene går tomme for fagfolk, utstyr og handlingsrom.
Vi på gulvet har ingen reell forhandlingsrett. Vi kan ta kurs, bli instruktører, løfte kompetansen i hele avdelinger og ta mer ansvar – og likevel få høre at «det finnes ikke penger». Men til ledelsesnivået finnes det alltid penger. Til kurs, reiser, boliger, biler, utviklingsprogrammer, og nå altså – nye lønnshopp.
At Helse Nord til og med lukker styremøtet når direktørlønna skal diskuteres, sier mer enn nok. I etterkant kommer pressemeldingen: Lønna økes enstemmig. Hele debatten i høst preller rett av. I oktober skrev jeg «Det er kanskje ikke så tungt å kutte stillinger på gulvet og true pasientsikkerheten, når man kan trøste seg selv med noen hundre tusen ekstra». Den symbolske hundre-tusenlappen Hannisdal sa fra seg etter debattstormen i oktober? Den gikk rett inn på Marit Linds konto.
Foretaksmodellen synger på siste verset. Det har regjeringen varslet, ikke tydelig, men det ligger der, forhåpentligvis, mellom linjene. Og direktørene vet hva som kommer. Derfor sikrer de seg nå. For i en ny organisasjonsstruktur vil de samme lederne, administratorene og konsulentene dukke opp igjen. Nye titler, samme jobbinnhold, samme millionlønn – forhandlet fram akkurat i tide.
Direktørene kan gjerne fortsette å snakke om hvor krevende det er å stå i stormen, hvordan kritikken tærer, og hvor tungt ansvaret er. Men når de går rett fra intervju om hvor vanskelig det er – og inn i et møte for å gi seg selv mer lønn – da dør all sympati.
Dere kan fortsette å fortelle hvor uunnværlige dere er.
Men jeg tror dere ikke.
Ikke det grann.