Endringer rundt Oljefondet har alltid gått sakte. Frem til i høst. Hvorfor hastverket? Det har vi fortsatt ikke fått gode svar på.
Publisert:
I dag 06:44
Oppdatert i dag 08:26
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Siden de første pengene ble satt inn i Oljefondet i 1996, har det vært en gylden regel for fondet: vær varsom. Eventuelle endringer skulle være veloverveide, grundig utredet, godt diskutert og bredt forankret.
Men i løpet av noen dager i høst, ble fondets etiske rammeverk dramatisk endret.
Dette er Etikkrådet
Oppnevnt av Finansdepartementet for å vurdere om fondets investeringer er i strid med de etiske retningslinjene til Statens pensjonsfond utland.
Gir råd om hvorvidt selskaper skal utelukkes fra Oljefondet eller settes til observasjon. Slike avgjørelser tas av Norges Banks hovedstyre.
Har et eget sekretariat som utreder og forbereder saker, og er i dialog med selskaper om potensielle brudd på fondets etiske retningslinjer. Disse prosessene kan ta noe tid, noen ganger inntil flere år.
Etikkrådets anbefalinger om utelukkelse offentliggjøres i etterkant av at Oljefondet har solgt seg ut av det aktuelle selskapet.
Kilde: Etikkrådet
Les også
Senatsleder raste mot Norge: Oljefondets Caterpillar-exit kan svekke USA-båndene
Selv lenge før pensjonsformuen nådde de svimlende 20 000 milliardene vi har investert i dag, gikk politikere og embetsverk forsiktig frem. Ingenting skulle skje brått.
Det var en lang prosess før det konservative fondet gikk fra å investere utelukkende i statsobligasjoner til å gå inn i aksjer. Det startet forsiktig før aksjeandelen gradvis ble økt.
Før Oljefondet fikk etiske retningslinjer, var det tilsvarende prosess. Diskusjonen varte i mange år før fondet endelig, midt på 2000-tallet, fikk etiske retningslinjer og et eget etikkråd.
Kontrasten til denne høsten er slående.
Les også
Johan Andresen om «kvestingen» av Etikkrådet
23. oktober gikk Jens Stoltenberg på Stortingets talerstol og holdt en tale som de fleste kunne høre at varslet om endringer.
I månedene før hadde det stormet rundt fondet: omdiskuterte investeringer i Israel, uryddige politiske signaler, uttrekk fra det store amerikanske selskapet Caterpillar og så påfølgende sinte reaksjoner fra amerikanske politikere. I etterkant skrev E24 blant annet om hvordan en mektig senator tok kontakt med Norges ambassadør og delstaten Florida satte fondet på en liste over antiisraelske selskaper.
I oktober foreslo finansministeren å sette ned et utvalg for å se på veien videre. Det var noen nye toner, men i sum virket veien velkjent: grundige prosesser, bred forankring, ingen brå svinger.
Men i kulissene foregikk også en prosess.
Regjeringen og Arbeiderpartiet hadde møter med de andre partiene, og de skal ha vært særlig opptatt av Senterpartiet, Høyre og Frp.
4. november skjedde noe som, så vidt jeg vet, ikke har noen parallell i fondets 30 år lange historie.
Fra Stortingets talerstol varslet Jens Stoltenberg store endringer i hele Oljefondets etiske arbeid. Etikkrådets arbeid ble satt på pause, i praksis ble de nedlagt på dagen.
Det skjedde ikke etter grundige diskusjoner og lange prosesser. Det var ingen offentlig høringsrunde eller debatt. Forslaget kom ikke engang fra regjeringen, teknisk sett. I stedet var det et såkalt løst forslag fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Fordi Stortinget er suverene til å bestemme (omtrent) det de vil, kunne regjeringen dermed «hoppe over» utredningsinstruksjon, høringsrunder og den slags.
En stor endringer ble innført brått, bokstavelig talt fra en dag til en annen.
Debatten kom først i ettertid.
Et medlem av Etikkrådet sa det kom «brått og uventet» på. Medlem Cecilie Hellestveit trakk seg etter beslutningen. Rådet er ikke lenger uavhengig, sa hun.
Tidligere etikkrådsleder Johan Andresen slaktet både forslaget, finansministeren og stortingsflertallets begrunnelser i en kronikk i E24. Han kalte begrunnelsen «usedvanlig svak».
Flere har også stilt spørsmål ved Stoltenbergs beskrivelse av at Etikkrådet stod i fare for å trekke Oljefondet ut av store amerikanske tek-selskaper. Det har lite rot i virkeligheten, mener kritikerne.
Men hva kunne de gjøre? Beslutningen var allerede tatt, til og med av et bredt flertall på Stortinget, inkludert Sp, Høyre og Frp.
Jeg skrev i november at dette var et politisk maktgrep fra regjeringen. Mitt ståsted har vært at noe måtte gjøres med Oljefondet, og diskusjonen var overmoden. Det samme har flere stemmer fra mediene ment, blant annet Dagens Næringsliv.
Men kan støtten til Stoltenberg ha blitt litt vel mye?
Den er et viktig poeng at uavhengig av hva man måtte mene om utfallet, har regjeringen lagt opp til en prosess som i alle andre sammenhenger ville fått svært mange øyenbryn til å heve seg: «hemmelige» møter, løse forslag i Stortinget, ingen offentlige høringsrunder eller grundige utredninger.
Og i ettertid har vi fortsatt ikke fått svar på hvorfor det var nødvendig. Regjeringen og støttepartiene i saken har knapt gått inn i diskusjonen. De har jo allerede gjort sitt hastevedtak.
Hvorfor var det nødvendig å gjøre en stor endring i Oljefondet gjennom et partiforslag i Stortinget? Hvorfor kunne ikke regjeringen holde seg til vanlige rutiner?
Hvorfor var det voldsomt hastverk?
Skyldtes det amerikansk press? Andre faktorer?
I tredve år kunne vi knapt flytte et komma fordi alt rundt Oljefondet skulle gå sakte, utredes og gjennomdiskuteres. Så kunne regjeringen og stortingsflertallet endevende systemet nærmest over natten.
Det reiser mange spørsmål som vi ikke bør slutte å borre i.
27.11 kl. 08.25 Ordet «klam» endret.