Fotball, Eigersund | Kampen om byens hjerte

Denne sesongen hadde Egersunds Idrettsklubb (EIK) kjempet seg til femteplass i OBOS-ligaen, den nest øverste divisjonen i Norge – og var bare få seire unna opprykk til Eliteserien. En sensasjon. Hele byen snakket om det.

Men i redaksjonslokalene til Dalane Tidende, byens eneste lokalavis, ulmet det. Redaktør Ola Nordmann, en mann med en umiskjennelig gul og svart tversoversløyfe (EIKs farger), hadde bestemt seg. Før første kvalikkamp skulle avisen trykke en helsides lederartikkel. Tittelen var fet og utvetydig: «Nå må hele Egersund kjenne sin besøkelsestid: Sammen for Eliteserien!»

Journalistene i redaksjonen visste bedre. De kjente pulsen i byen. De visste at for hver gulsvart supporter som jublet, fantes det en rød supporter fra erkerivalen Eiger FK som mer eller mindre håpet at EIK skulle snuble – hardt.

Kari Olsen, avisens mest erfarne sportskommentator, konfronterte Ola på kontoret hans. «Ola,» sa hun, stemmen var lav men bestemt, «dette er urealistisk. Du ber Eiger-fansen om å forråde alt de tror på.»

Ola rettet seg opp. «Dette handler ikke om klubbpolitikk, Kari. Det handler om Egersund! Tenk på handelsstanden, omdømmet, tilflyttingen. Én klubb i Eliteserien løfter hele byen. Nå må vi stå samlet.»

«Samlet?» gjentok Kari. «Du vet like godt som meg at Eiger har like dyp historie og lojalitet. Deres fans ser på EIK som fienden, ikke som byens representant. Å tvinge dem til å bytte lojalitet er å vanære fotballens sjel.»

Ola sto på sitt. Lederartikkelen gikk i trykken.

Neste morgen eksploderte byen. Ikke som den enheten Ola hadde håpet på, men i raseri. Aviskiosker ble tapetsert med overskrifter fra gårsdagens avis, men overskriftene var krysset ut med røde tusjer. Telefonene til redaksjonen kokte over.

Utenfor rådhuset samlet det seg en spontan demonstrasjon. Det var ikke EIK-fansen som feiret, men Eiger-fansen som protesterte mot avisens «gulsvarte propaganda». De bar plakater hvor det sto: «Respektér rivaliseringen!» og «Vår lojalitet er ikke til salgs!».

Midt i kaoset sto Ola og Kari. Ola så sjokkert på folkemengden. Han hadde undervurdert kraften i de følelsene han trodde han forsto.

Kari la en hånd på armen hans. «Dette er Egersund, Ola. Vi er lidenskapelige, og vi er uenige. En redaktørs jobb er å dekke begge sider med respekt, ikke å diktere hvem som er den ‘riktige’ representanten.»

Redaktøren, for første gang på lenge, så ned på sin gulsvarte sløyfe og kjente en ubehagelig stramning. Han hadde forsøkt å skape kunstig enhet i en by som trives best i sin egen, herlige splittelse.

EIK vant for øvrig kampen og var enda nærmere opprykk. Byen eksploderte i jubel på Husabø-siden, mens Eigerøy var stille og avventende.

Dagen etter, i neste utgave av Dalane Tidende, var tonen annerledes. På sportssidene, under Karis byline, sto en balansert analyse av kvalikseieren, som hyllet EIKs prestasjon, men som også anerkjente den dype sorgen og lojaliteten som fantes i den andre leiren. På lederplass var Olas tekst byttet ut. Den nye overskriften var nøktern og reflektert: «Egersund: En by med to hjerter, bankende i utakt, men sammen i lidenskapen for spillet.»

Ola hadde lært at man ikke kan tvinge en by til å elske den samme klubben. Men man kan respektere at de alle elsker fotballen på sin egen, kompromissløse måte.