– Den norske konsulentmodellen fungerer ikke lenger som smøremiddel for kompetanse, men som en propp, skriver Tore André Rosander.

– Et rent konsulent-team har ingen insentiver til å lære opp en junior. Deres insentiv er faktureringsgrad, skriver Tore André Rosander.
📸: Privat

✍ leserinnlegg

Dette er et leserinnlegg fra en ekstern skribent, som betyr at innholdet ikke nødvendigvis speiler kode24s meninger. Vil du også bidra? Send oss en epost på [email protected], eller les mer her!

Debatten om hvorfor juniorene forsvinner handler om økonomi og KI. 

Men vi glemmer
elefanten i rommet: 

Den norske konsulentmodellen fungerer ikke lenger som
smøremiddel for kompetanse, men som en propp. 

Definisjonen av en konsulent

Til daglig jobber jeg som utvikler, samtidig som jeg jobber med en bachelor i markedsføring
og merkevareledelse ved Oslo Nye Høyskole. 

I faglitteraturen, som Rogers’ The Digital Transformation Playbook, er definisjonen på en
konsulent klar: 

En person som utvikler overordnede prosesser, veileder og bygger opp
kompetansen internt hos kunden. Målet er å gjøre seg selv overflødig. 

Ser vi på norske IT-konsulenter, ser vi noe helt annet. 

Dyre vikarer, ikke rådgivere 

Den norske modellen er i stor grad basert på «staff augmentation», som er ren
kapasitetsutleie. 

Konsulenter går inn i operative roller som utviklere, ofte på
langtidskontrakter, og erstatter det som burde vært faste ansatte, og fremstår som dyre
frilansere som fakturerer per time for produksjon. 

Hvorfor dreper dette in-house miljøene? 

Når bedrifter velger å leie inn kapasitet fremfor å bygge egne, robuste in-house team,
forsvinner infrastrukturen som trengs for å ta imot juniorer. 

Et rent konsulent-team har ingen insentiver til å lære opp en junior. Deres insentiv er
faktureringsgrad. 

En bedrift som har outsourcet utviklingen sin til enkeltpersoner på
timebasis, har heller ingen seniorer på huset som har tid eller mandat til å drive
fadderordning. 

En modell for stagnasjon 

Problemet er at vi bruker konsulent-begrepet som en sovepute. 

Hadde vi kalt det «innleie av
vikarer», hadde kanskje flere ledere reagert på at hele kjernevirksomheten deres drives av
folk som ikke er ansatt i bedriften. 

Så lenge norske bedrifter prioriterer å kjøpe seg fri fra ansvar gjennom dyre timepriser, vil vi
mangle de trygge in-house miljøene som er helt nødvendige for å forme neste generasjons
utviklere.