Eventyr for voksne, er den blitt kalt, Margit Sandemos serie «Sagaen om Isfolket».

Mer folkekjær litteratur skal du lete lenge etter: 47 bøker består den av, opplaget er på over seks millioner, og Sandemo skrev serien i en fykende fei mellom 1982 og 1989.

De kvinnelige leserne – for det var flest kvinner – trykket bøkene til sitt bryst, og ung­jenter leste dem i skjul, trollbundet av hekse­slekten med de katte­gule øynene og den intense driv­kraften.

Serien var elsket av folket, mens det litterære etablissementet rynket på nesen.

Boken "Trollbundet" av Margit Sandemo i bokserien Sagaen om isfolket stående på et bord med en blomstrete duk, vegg med mønstret tapet i bakgrunnen

SOLGTE MILLIONER: Norsk-svenske Margit Sandemos (1924–2018) serie om Isfolket.

Under­verdenen kommer

Mye har skjedd siden den tid.

Margit Sandemo har fått Kongens for­tjeneste­medalje, og romantasy-bøker har blitt stuerene. På Sandemos tid het det kiosk­litteratur, og det var der du fikk kjøpt bøkene – i kiosken.

I 2025 kan du til og med delta på skrive­kurs som heter «Hekse­sirkel» – så da er det kanskje ikke så overraskende at National­theatret, som trenger å vise seg relevant for et nytt publikum midt i alt byggekaoset, setter opp «Sagaen om Is­folket» som teater.

Og når de først gjør det, drar de på med alle 47 bøkene.

Usedvanlig har det blitt. For nå inn­tar under­verdenen den ær­verdige, gylne hoved­scenen.

En kvinne med langt, rødt hår står i sentrum av scenen, omgitt av mørk kledde mennesker. De ser ut til å være i en rituell positur, med hendene hevet mot henne. I bakgrunnen er en stor, belyst pentagram-sirkel, og det er lys og tåke som bidrar til en dramatisk stemning. En måne er synlig i det bakre hjørnet av scenen.

SATAN SJØL: Lucifer er en sentral skikkelse i «Sagaen om Isfolket».

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

Umettelig begjær

Å yte en omfattende 47-binds­serie rettferdig­het som teater er på et vis umulig.

Simen Formo Hay og Oda Radoor har likevel klart å skape noe som viser respekt for leserne og universet samtidig som det er underholdende – selv om stykket tenderer mot det parodiske.

Akkurat det siste er ikke så rart.

Sandemos karakterer er ikke spesielt komplekse, de er enkle å forstå og kjenne seg igjen i, og det er også noe av det som har vært med på å skape driv­kraften i dette roman­universet.

Det og det pirrende i det okkulte, de dype kreftene, erotikken og begjæret.

Så når Lucifer opptrer med diamant­belagt penis, er det spot on romantasy: Vel­utstyrte menn og kvinner med stort begjær er en viktig ingrediens i denne typen fortellinger.

Og folk elsker det. Det vet Hay og Radoor, og de lar det gå hett for seg, gjerne helt fremst på scenen, både titt og ofte.

En person i kostyme står på scenen i en teater, mens publikum følger med. Den kledde figuren har dragerelaterte elementer og kneler på scenen. Omgivelsene har en tradisjonell teaterinredning med dekorativ belysning. Publikum sitter i rader og ser opp mot scenen.

DJEVELSK: Demonene er også hjertelig til stede i «Sagaen om Isfolket». Publikum får et tett møte med Sandemos univers. Demonkostymet til Nora Frølich er designet av Alva Walderhaug Brosten.

Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret

Godt lydbilde

Visuelt er dette et sanse­bombardement.

National­theatrets scene blir liksom for liten for dette grandiose verket, og dermed tyter scenografien ut i publikums­området, og publikum kan også ta plass på scenen.

Alt av balkonger er i bruk, skue­spillerne bruker salen aktivt – et typisk grep av Hay og Radoor, flittig benyttet i «Europavisjonar», som duoen også stod bak.

Sterke farger og tydelig symbolikk går igjen i det visuelle ut­trykket, og kostymene forsterker de ulike karakterenes hoved­trekk.

Tre personer er på scenen i et dramatisk lyssetting. En skikkelse med blader holder en gjenstand, mens to andre viser intensitet i bevegelsene. Omgivelsene er svakt opplyst med tung tåke, som skaper en mystisk atmosfære. En av de to personene er synlig i en bøyd stilling, og en annen rekker armene opp.

DET SISTE SLAGET: Alrunen som har fulgt Isfolkets forbannelse gjennom århundrer, blir levendegjort, og snart er enden nær. Fra venstre: Ingjerd Egeberg, Sebastian Warholm og Jacob Jensen.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

Lyd­bildet er omfattende og gjennom­komponert.

Tobi Pfeil, som blant annet har herjet på Det Norske Teatrets Scene 3 det siste året, har skapt et mørkt og usedvanlig godt lyd­bilde som opp­merksomheten stadig trekkes mot.

Virke­midlene og spillet drar i samme retning: Her må man godta den rare historien og de grunne karakterene, bli med på deres premisser.

Gi seg hen, på en måte. For det er da det blir gøy.

To personer er i fokus på scenen; en med spisse skuldre holder en annen med bølgete hår. Den andre personen ser ut til å lene seg ned, mens en tredje figur delvis ses i bakgrunnen. Bakgrunnen har røde og grønne elementer, som setter en dramatisk tone til scenen.

BEGJÆR: «Hvem kan begjære meg», tenker Tengel den gode av Isfolket (Håkon Ramstad). Det kan Silje, og sammen fører de Isfolket arv videre. På Tengels fang: Sol av Isfolket (Hanna-Maria Grønneberg). 

Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret

Snakkis

Samtidig blir det for intenst for lenge. Dette er ikke noe for sarte ører eller dem som ikke tåler å se en fødsel forfra.

Det er mye humor, og oppsetningen fyker av gårde, full av morsomme løsninger og over­raskende vendinger.

To personer i lyse klær, en holder en dukke, skaper en dramatisk scene med en tilskuers fokusert uttrykk. Omgivelsene er svakt opplyst og ser ut til å være en teaterscene. Scenen virker intens og kan tolkes som en del av en forestilling med dype temaer.

RAMMET: I hvert slektsledd hos Isfolket fødes det en som er rammet av en forbannelse. Og det fødes mye. Fra venstre: Liv Bernhoft Osa og Ingjerd Egeberg.

Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret

Noen endringer vil ihuga lesere selvsagt opp­dage. For dette går fort.

Starten av sagaen blir tydelig og godt presentert, så spoles det i rekord­fart gjennom flere hundreår, før under­verdenen slippes løs på den ær­verdige scenen.

Og i dette spinnet, i denne farten, så mister forestillingen grepet om sin egen form. Avslutningen fungerer dårlig, og frem mot den er det flere punkter der forestillingen tvinger seg selv videre.

Bilde fra Sagaen om Isfolket

HEFTIG OG BEGEISTRET: Sex blir det aldri nok av i «Sagaen om Isfolket». Her: Dobbelt opp. Fra venstre: Hanna-Maria Grønneberg, Ibrahim Fazlic, Nora Frølich og Jacob Jensen.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

«Sagaen om Isfolket» er morsom, intens og kaotisk.

Og at dette blir en snakkis, det er jeg sikker på.

Om forestillinga

Tittel: «Sagaen om Isfolket»

Av: Simen Formo Hay og Oda Radoor, basert på bøkene til Margit Sandemo

Sted: Nationaltheatret, Oslo

Når: 26. november 2025 til 19. mars 2026

Varighet: Ca. tre timer og 40 minutter inkludert pause

Regissør: Simen Formo Hay og Oda Radoor

Scenograf og videodesigner: Eilif Fjeld

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Lysdesigner: Oscar Udbye

Komponist, video- og lyddesigner: Tobi Pfeil

Intimitetskoreograf: Kristin Ryg Helgebostad

Maskør: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturg Nationaltheatret: Elin Grinaker

Medvirkende: Hanna-Maria Grønneberg, Selome Emnetu, Liv Bernhoft Osa, Marika Enstad, Heidi Goldmann, Jenny Mueni Ndunda, Ingjerd Egeberg, Nora Frølich, Håkon Ramstad, Christoffer R. Masters, Jacob Jensen, Ibrahim Fazlic, Sebastian Warholm, Hilma Ruth Karin Skar-Fröding, Ester Horn, Christine Stoesen

Publisert

28.11.2025, kl. 13.41