I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Å jobbe seg gjennom motgang, og trosse høye odds, for å nå et eller annet hårete, tilsynelatende uoppnåelig mål – dette er kjernen i historiene vi elsker høyere enn alt. I musikkens verden tilhører den ultimate askeladd-historien Sepultura.

Det starter med en gjeng brasilianske tenåringer i Belo Horizonte – en hel verden unna musikkmetropoler som Los Angeles, London eller Berlin – på midten av 80-tallet.


Sepultura, med daværende gitarist Jairo Guedz i front, her avbildet i 1986.
Foto: Cogumelo Producoes

En kvisete gjeng pjokker som knapt kan et ord engelsk, og spiller en avart av metal altfor ekstrem for folkelig konsum, klarer det umulige – og får gitt ut debutplata «Morbid Visions» i 1986. I 2025-kontekst blir dette en prestasjon på linje med at griser lærer seg å fly, og ender opp med å lande på Venus.

Sepulturas lurvete, amatørmessige debutalbum sprer seg allikevel – som en aggressiv kjønnssykdom – gjennom den globale metal-undergrunnen. Når oppfølgeren «Schizophrenia» (Cogumelu Producoes – 1987) kommer ett år senere, har de kuleste metal-kidsa med tilgang til jungeltelegrafen, i form av brevpost og fanziner, ørene på stilk.

Råskap har blitt noe av et klisjébegrep. På «Schizophrenia» hører vi et uraffinert band, med skarpere kanter enn et forsteinet knekkebrød. Samtidig har Sepultura her tatt sjumilssteg siden debuten 11 måneder tidligere.

Vokalist og frontmann Max Cavalera har virkelig kommet i stemmeskiftet. I intro-brølet høres Max ut som en ung bjørn, med mord i blikket, som startet dagen med å hyle innpå et brett Red Bull og en liter tran. Bak slagverket har hans bror Igor rukket å bli hele 17 år gammel, og er i god gang med å utvikle seg til å bli blant metalverdenens aller mest brutale og briljante trommiser.

Som gitarist har brødrene fått inn den meget talentfulle Andreas Kisser, som takker for tilliten med å skyte et knippe svært elektriske soloer ut av våpenet med seks strenger. (Senere skulle det vise seg at Kisser også var bassist, ukreditert sådan, på samtlige tre album som omtales her.)

Åpenbart inspirert av tysk thrash metal, tidlig amerikansk death metal, og hardcore-scenen i eget hjemland, klarer Sepultura å forme en helt unik stil. Låtskrivinga er milevis over gjengs ekstremmetal-nivå. I dag er flere spor – deriblant «Escape To the Void». «From the Past Comes the Storms» og instrumentalen «Inquisition Symphony» – å regne som banebrytende klassikere.

Om «Scizophrenia» viser Sepultura i puberteten, er «Beneath the Remains» (Roadrunner Records – 1989) øyeblikket hvor bøllefrøene fra Brasil uteksaminerer seg selv, med fagbrev, fordypning og toppkarakter 666 fra metal-instituttet. Mens resten av metal-verdenen fikler med buksesmekken er Sepultura allerede i full sving, med buksa rundt anklene.

På dette albumet er alt riktig. Et nydelig og passe schtøgt albumcover – og en skrekkelig, akustisk intro – setter stemninga. Så eksploderer krigen rett i trynet ditt.

«Beneath the Remains» er som en 41-minutters overkjørsel. Man rekker ikke å trekke pusten før samtlige ni låter har forlatt kanonen, og har etterlatt seg dype krater.

Bandets dynamittduo, Cavalera-brødrene, er fortsatt tenåringer når dette albumet treffer gatene. Den ville energien i musikken blir noe av en trademark for bandet. I intervjuer fra denne tida ser vi også bandets uskyldsrene takknemligheten for at de får lov til reise ut av hjemlandet, og verden rundt, til ekstatisk respons fra horder av frådende fans.

Riffene på dette albumet er hinsides brutale. Typen som etterlater deg med nakkesleng og plenty av blåmerker. Samtidig er det melodiske elementer i flere låter, som gir Sepultura en tilleggsdimensjon ingen andre death/thrash metal-band anno 1989 kan matche.

Soundet balanserer mellom det primitive og proffe – som er perfekt innen denne musikktypen. Man vil jo ha maks muskeltrøkk, uten at det på noen måte låter pent og pyntelig.

På «Arise» (Roadrunner Records – 1991) kommer Sepultura i mål. Bandet maksimerer potensialet i stilen de har perfeksjonert siden Cavalera-brødrene i 1984 begynte arbeidet med å grave seg opp og ut av ingenmannsland.

«Arise» blir det virkelige gjennombruddet. Og hvordan kunne dette albumet ikke bli det? Låtene er enhver headbangers søkkvåte drøm. Sepultura har identifisert metal-neven, og hamrer løs på dopaminsenteret i hjernen.

Igjen kombineres den villeste energien med smarte arrangementer og finurlig melodiske riff. Man kan faktisk nynne med på mye av Andreas Kissers gitarspill gjennom disse ni låtene.

En annen greie som hever Sepultura over mengdene med hardtslående middelmådigheter, er den rytmiske rikdommen i låtene. Igor Cavalera har på dette tidspunktet røsket til seg tittelen Verdens Beste Trommis.

På «Arise» eksperimenter lillebroren bak batteriet med en del rytmiske mønstre og brekk som går langt utover sjangergrensene. Kombinasjonen av punk i blodet, stål i bein og arner, pluss finesse i fingertuppene, er en fryd å ta inn over seg.


Sepultura, her avbildet cirka 1991.
Foto: Roadrunner Records

Sepultura bruker tre og et halvt år på reisen fra «Schizophrenia» til «Arise». Langs denne stien rekker de å knuse alt av begrensninger, og kontinuerlig sette standarden for ekstrem metal.

Her snakker vi utvikling. Tre unike album som rommer alt det man kan ønske seg. Fra det primitive, ufiltrerte sinnet til presis, melodisk – nærmest klinisk dødelig – perfeksjon.

Sepultura skulle fortsette å sprenge grenser med sine to neste album, før låtskriver og frontmann Max Cavalera endte opp med å bli sparket fra bandet han selv grunnla. Man kan diskutere om Sepultura hadde noen særlig relevans etter dette. Den beste «reisen» hører du uansett gjennom de tre skivene som utgjør denne ukas Trippel Trumf-spalte.