Battle Royale-konseptet har blitt utprøvd og testet på tvers av ulike medielandskap til et punkt der den helt spesifikke strukturen verken overrasker eller sjokkerer oss. Enten det er The Hunger Games, Squid Game, eller Ready or Not, vet vi alle hvordan retten som serveres gang på gang smaker, men det betyr ikke at den ikke smaker godt.
Ta Last Samurai Standing som et eksempel. Konseptet er velkjent: Nærmere 300 tidligere samuraier lokkes til et møte med en mystisk organisator under Meiji-tiden i Japan, dvs. på slutten av 1800-tallet. Arrangøren setter i gang et livsfarlig spill kalt Kodoku, der det gjelder å drepe andre deltakere, samle små poletter, presentere dem på ulike sjekkpunkter langs en rute fra Kyoto til Tokyo, og på den måten bevise at man er best. Det er et kappløp med eliminering i likhet med mange andre Battle Royale-lignende opplevelser, og fortellingen tar form deretter.
Dette er en annonse:
Heldigvis klarer seriens bare seks episoder å imponere seeren på andre måter enn gjennom et virkelig nyskapende premiss. Selv om det hele er litt anime-kodet, med mystiske skikkelser som fremstår som nesten ugudelig sterke og dødelige, og som gradvis trer inn i seriens rampelys etter hvert som hovedpersonen Shujiro Saga og en ung kvinne ved navn Futaba Katsuki, som han bestemmer seg for å beskytte, reiser fra begynnelsen til slutten av spillet, er denne formelen ganske effektiv. Saga selv er en mangefasettert karakter, og serien klarer ganske effektivt å utvide rammen for selve spillet med små innslag av tidligere traumer og personlige forbindelser mellom deltakerne.
Men mest av alt, i beste anime-tradisjon, danner den rammeverket for noen helt fantastiske kampsekvenser som sømløst blander brutale, skitne og voldelige bilder med lett karikert bruk av slow motion og CG-overdrivelser. Det hører utvilsomt hjemme i «reality+»-bunken, der realistisk troverdighet ofres til fordel for visuelt spektakulære sekvenser, men det bidrar så absolutt til underholdningsverdien.
I det hele tatt er produksjonsverdiene skyhøye her, og selv om handlingen, bortsett fra de tette båndene vi knytter til de få kjernekarakterene med Saga i spissen, ikke helt klarer å feste seg på bare seks episoder, kan man også hevde at denne serien virkelig ikke kaster bort tiden din. Her går vi rett på sak – bokstavelig talt – og med et interessant og intenst premiss som rammeverk, blir serien sjelden kjedelig.
Dette er en annonse:
Den mangler litt mer teft her og der. På nært hold leverer serien de kampene, karakterdramaene og intrigene den trenger, men det er sjelden noen reell narrativ innovasjon. Men hvis du har en forkjærlighet for Battle Royale-fortellinger, og kanskje spesielt sverdkamp, så er det en spektakulær serie i vente her, som setter i gang fra starten av og sjelden gir seg helt til slutten.