Statskanalen har sover i flere tiår, men åpenbart fått seg en kraftig vekker. Hva som har skjedd er vanskelig å vite, men det ville ikke forundre om det er BBC-skandalen som ble avgjørende. De siste dagene har i alle fall NRK «plutselig» begynt å melde både om de raske befolkningsendringene knyttet til innvandring og om negative konsekvenser av innvandringen. Kan vi forvente mer ærlighet derfra fremover?

«Tallene er en brutal oppvekker» er overskriften på dagens kommentar fra NRKs Tone Sofie Aglen. Dette er tall som referer seg til problemene som hoper seg opp i Barnevernet – der det ikke engang skjules at problemene i første rekke relateres til ikke-vestlige innvandrere – men også hvilke økonomiske konsekvenser dette får for en allerede presset kommuneøkonomi og som derav svekker Norge som velferdsstat.

For et par dager siden skvatt nok «halve Norge» over at NRK – og det som førsteoppslag på Dagsrevyen – kunne fortelle at «Slik har Norge endret seg på 15 år» som refererte til de tørre tall for økningen av andelen i Norge med innvandringsbakgrunn. Den er som kjent svært høye, men det har vært en varslet utvikling over to-tre tiår – og da ikke bare til taushet fra NRK, men regelrett fordreining og til tider aktiv historieforfalskning.

Ikke minst har NRK, sammen med resten av MSM, bidratt til at alle som har varslet om den negative utviklingen har blitt stigmatisert og parkert.

Snuoperasjonen til NRK er påtakelig. For deres utøvelse av journalistikken på innvandringsfeltet kan vanskelig forklares som «en feil», slik som BBC-skandalen ble forsøkt forklart, men det har vært et bevisst valg og systematisk over tid.

Den pinlige fornektelsen

For HRS’ lesere er de overnevnte reportasjene fra NRK ingenting nytt. Vi har gjennomgående tatt opp problematikken med innvandringens konsekvenser for Norge i en rekke artikler på rights.no, og i 2008 kom vi med rapporten «Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?». Her stilte vi oss kritiske til at SSB la til grunn lave nivåer i sine befolkningsfremskrivninger for innvandringen, og pekte på noen mulige konsekvenser for Norge fremover, blant annet:

  • Lite betryggende at ingen kjenner innvandringens kostnader for Norge.
  • Økt press på sosialbudsjettene.
  • Trygdeutbetalinger kan øke dramatisk.
  • Yrkesdeltakelsen hos kvinner i sentrale ikke-vestlige grupper er foruroligende lav.
  • Ytterligere negativ utvikling i voldskriminaliteten, og overrepresentasjon blant spesielt ikke-vestlige innvandrergrupper.

I 2009 kom vi med notatet «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten» der vi i mer eller mindre frustrasjon over politikernes manglende vilje (og mediers uvilje) til å lage et innvandringsregnskap, laget et selv. Vi konkluderte med at tallene viste at en fremtidig innvandring på daværende nivå ville kunne medføre drastiske kutt i velferdsordningene.

I 2010 kastet vi et kritisk søkelys på Oslo, den økte innvandrerandelen og bostedssegregeringen. Her konkluderte vi med at de dramatiske demografiske endringene ville bety at nordmenn ville bli en minoritet i flere bydeler. Dessuten levnet tallene ingen tvil: Dess flere ikke-vestlige innvandrere i bydelene, jo flere nordmenn flytter ut. Prosessen med gettoisering er selvforsterkende, fastslo vi.

I 2014 så vi på hvordan det sto til med Oslo og integreringen. Igjen fastsatte vi tall for segrergeringen og spurte blant annet om hva innvandrertette områder kan bety for skolen. I tillegg hevdet vi at innvandrings- og integreringsfeltet kanskje er det feltet hvor politiske beslutninger oftest tas uten fakta. Vi utfordret også makteliten på følgende: Har mangfold en grense?

I dag, i 2025 og 11 år senere, kan vi slå fast at nå begynner grensen å sige inn.

Sistemann slukker lyset?

NRKs reportasje om hvordan innvandringen har endret Norge på 15 år minner meg veldig om en sak vi hadde i mai 2024 (bare med den forskjellen at NRK med sine mange milliarder i budsjett har råd til til å bryte tallene ned på kommunenivå og ha en mer fancy presentasjon). Da kunne vi fortelle – som vi også mente burde vekke både politisk interesse og oppsikt: «Av Norges befolkning utgjør nordmenn nå kun 68 prosent. Med andre ord er det kun snakk om år før nordmenn er minoritet i sitt eget land, stikk i strid med hva SSB gjennom årene har spådd.»

Også vi, slik som NRK nå gjør, tok utgangspunkt i perioden 2004-2024 (med vi hadde kun tall for inngangen til 2024). Da så vi at i prosentandel av den totale befolkningen i Norge hadde den etnisk norske gått fra i underkant av 85 prosent i 2004 til litt over 68 prosent ved inngangen til 2024. Innvandrerbefolkningen (innvandrere og deres etterkommere) hadde gått fra i underkant av 8 prosent til nesten 21 prosent. De øvrige kategoriene, altså de med ett eller annet innvandringsinnslag, hadde gått fra 7,5 prosent til i underkant av 11 prosent.

Ved inngangen til 2024 var det 931.080 innvandrere og 221.461 etterkommere i Norge, totalt 1 152 541 personer. Og det vi også kunne slå trygt fast – spesielt siden vi ikke jobber i SSB, Barnevernet, Politiet eller MSM – var at den mest krevende innvandringen er fra land i Asia og Afrika, der vi ikke unnlot å nevne muslimske land.

Vi registrerer også at av de 25 ulike nasjonalitetene (innvandrergrupper i Norge med mer enn 10.000 personer, red.) kommer mange fra islamdominerte land (der flere av disse er opp mot 100 prosent muslimske). Samtlige av disse tilhører også dem med høyest andel 2. generasjon i Norge. Å ikke kommunisere dette er i min tolkning forkastelig, da vi nå burde ha lært at islamske verdier er lite forenelig med vestlige frihetsverdier, som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet. Tar vi dette innover oss, vil det være nyttig kunnskap for integreringsarbeidet.

NRK nevner verken islam eller muslim i sin reportasje, men det må vi anta bare er et tidsspørsmål før de må – hvis det er fakta som skal styre mer i deres journalistikk.

Vi nærmer oss årsakene – med museskritt

Heller ikke Tone Sofie Aglens politiske kommentar om problemene i Barnevernet (i Trondheim) nevner islam eller muslimer, men der begynner kultur å bli fremtredende. Det pekes på spesielt tre utfordringer:

  • Omsorgsovertakelse fordi hjelp i hjemmet ikke strekker til. Begrunnet med: Svært store språk- og kulturforskjeller og lite vilje til å motta hjelp.
  • Et omfattende problem med oppdragervold og sosial kontroll, spesielt hos ikke-vestlige innvandrere.
  • Fremveksten av en grenseoverskridende gangsterkultur.

Med andre ord er dette det som var fremmedfiendtlig å snakke om tidligere. Samtidig kommer det klart fram at disse problemene koster oss dyrt, men da holder Aglen seg kun til det økonomiske. Den kulturelle kostnaden er vi visst ikke helt klare for å diskutere enda.

Barnevernet er neppe perfekt. Men skal vi lykkes med å skape et godt integrert samfunn, kan ikke denne utviklingen fortsette. Her har både barnevernet, storsamfunnet og innvandrermiljøene et felles ansvar, påpeker Aglen.

Det pinlige med dette «felles ansvar» som til stadighet trekkes frem som en løsning, er at det krever at fakta ligger åpent i dagen. Vi kan antakelig heller lytte til en Facebook-venn som sier det som det er:

Dessverre måtte det gå så langt som knelende kommuneøkonomi, eksplosiv kriminalitetsvekst og åpenbare kulturkonflikter, før NRK ble tvunget til å fortelle sannheten om det de har vært den ivrigste pådriver for.

( … )

Til tross for de dystre tallene finnes det utrolig nok stortingspartier som vil fortsette som før. MDG, SV og Rødt holder frem med sin moraliserende retorikk overfor alle kritiskrealistiske stemmer, og står klare med åpne armer. Legger man til at disse partiene også ganske så umiddelbart ønsker å strupe den inntektskilden som fortsatt bærer den kostbare innvandringen, kan man med grøss se for seg konturene av det samfunnet man får hvis disse holder så mye som en finger på rattet.

At det Norge vil overleverer til våre barn er noe helt annet enn det trygge gode samfunn vi selv vokste opp i, kan befolkningen skylde seg selv for. Til tross for at man ikke kunne unngå å se hvor det bar, fortsatte man å gi sin stemme til de partiene som hadde ansvaret. Mer av det samme var det man stemte på, og mer av det samme er det vi har fått.

Nå er det for sent. Det gamle Norge er for alltid tapt, og det som kommer etter er langt fra lystig.

Det er der vi må starte nå.