Siste serierunde

November er blitt årets lengste måned. Det har ikke gått et sekund uten at jeg har tenkt på Viking.

FÅR HAN HEVE TROFEET? Vikings kaptein, lyngdølen Zlatko Tripic. Foto: Carina Johansen / NTB

Søndag kveld, rundt klokka 19, er det endelig slutt. Åtte måneder etter seriestart, er Viking i en reell gullkamp. Rivalene i Bodø/Glimt har Fredrikstad på hjemmebane og kommer til å vinne. Derfor må også Viking vinne sin kamp for at gullet skal komme tilbake der det hører hjemme.

GULLET AVGJØRES: Viking og Vålerenga barker sammen i sesongens siste kamp søndag ettermiddag. Psykosen råder i Stavanger. Tegning: Finn Graff / Dagbladet

For det var i Stavanger det hørte hjemme da jeg begynte å gå på vikingkamper, i 1971. Riktignok ble det bare bronse dette året, på grunn av at de mørkeblå pådro seg et unødvendig tap mot bunnlaget Frigg, men deretter fulgte fire gull på fire år og ytterligere to gull og ett NM de påfølgende sju åra. 

I den første VM-boka til forfatterduoen Dag Solstad/Jon Michelet fra 1982, skrev Solstad at han ikke alltid hadde så mye godt å si om hjembyen Sandefjord, men byen hadde iallfall én ting «som var med på å forgylle min barndom: et lag i hovedserien». På 1950-tallet het vår øverste divisjon hovedserien og var delt i to puljer med åtte lag i hver. 

Jeg var ikke født da, men forstår hva Solstad skriver om: Å vokse opp et sted med et lag i toppserien, setter spor. 

Forskjellen er at Solstad tidlig erfarte at begreper som «brenne et blått lys for» og «ryggen mot veggen» faktisk gjorde ham i stand til å «skjønne situasjonens alvor». For Sandefjord vant ingenting den på den tida heller. De kjempet stort sett mot nedrykk.

FORFATTERDUO: Forfatterne Jon Michelet og Dag Solstad startet en tradisjon med å gi ut bøker fra fotball-VM i 1982. I berertningene var det også plass til litt mimring.

På første halvdel av 1970-tallet brente det ikke noen blå lys i Stavanger. Mitt mest traumatiske minne er cuptapet for Stord i cupen i 1972. Det er heller ikke lett å glemme semifinaletapet mot Bodø/Glimt — Harald «Dutte» Bergs Bodø/Glimt, ja — i 1975, men ellers gikk det i medaljekamp.

KVELDEN FØR KVELDEN: Det var mange folk ute på byen i Stavanger lørdag. I kveld kan det ta helt av. Foto: Stian With / Dagbladet

Dette ble det etter hvert slutt på. Etter gullet i 1982, har det brent atskillige mørkeblå lys for Viking. Det har vært to nedrykk, to nesten-nedrykk og mer eller mindre fast plass på midten av tabellen. Riktignok ble det en gullmedalje under den svenske karismatikeren Benny Lennartsson i 1991, men det er 34 år siden. 34 år i regn og kulde. Til og med Brann har klart å vinne etter det.

Etter det er det blitt noen bronsemedaljer og tre cupfinaler. I 2004 fikk klubben et nytt, flott stadion, men der ble jeg fram til nylig sittende mer og mer alene, jo lenger ut i november vi kom. Så seint som for to år siden ledet Viking serien i månedsskiftet september/oktober. Da kjente jeg en periode på den samme smerten og dirringen i kroppen som i dag, men klubben var påpasselig med å rase nedover tabellen fram mot adventstida. Det ble fjerdeplass.

Jeg var der på alle gullene, i 1972-75, 1979, 1982 og 1991. Da Viking måtte ha uavgjort i siste kamp mot Rosenborg i 1972, var NRK-legende Bjørge Lillelien hyret inn for å kommentere på telefon fra Lerkendal i Trondheim til det som het Misjonshallen i Stavanger. Slik fikk vi formidlet det Lillelien kalte «gullskuddet» til Vikings nummer 8, Svein Hammerø. Det ble 1-1 og gull på bedre målforskjell enn Fredrikstad.

Jeg sto klemt mot reklameskiltene i klokkesvingen da klubben samme høst slo det tyske storlaget FC Köln, jeg har sett alle finalene på Ullevaal og jeg var der da klubben ble «seriemester» i OBOS-ligaen i 2018. Men jeg satt også mer eller mindre alene de siste kampene i nedrykksåret 2017 og jeg fulgte med lidelse kampen mot å unngå nedrykk til nivå tre i 1987. Da var bykollega Vidar Stavangers beste lag.

LYSE ARENA: Her skal gull og sølv i Eliteserien avgjøres søndag ettermiddag. Artikkelforfatteren har tatt oppstilling. Foto: Bjørn Carlsen / Dagbladet

I høst har jeg tatt meg i å tenke at det hadde vært en lettelse om de hadde kollapset i oktober i år også, så vi kunne kjempet om fjerde- eller femteplassen og det hadde vært fred å få. Men årets vikinglag kollapser ikke. Det er ikke fred å få.

Norge kvalifiserte seg til VM, men landslagspausen gjorde bare lidelsen verre. Det var utmattende å gå i mer enn to uker og tenke på møtet med Fredrikstad sist helg.

Denne uka har også vært forferdelig. Alt handler om søndag kl 17.00. Selv om jeg kan tabellen utenat, studerer jeg den hver eneste dag og regner på forskjellige utfall. Jeg er ikke alene. Byen er i psykose, barnehagebarna går i vikingdrakt og på skolene synges det bare vikingsanger. Nå må denne serieavslutningen bare komme. 

Solstad skriver om en barndom som var et «skjebnedrama som kunne avleses i klare tall hver mandag». Han vokste opp med tabeller og tall og dette årlige skjebnedramet rundt opp- og nedrykk hvert eneste år.

Nå slipper vi å vente på papiravisa mandag. Telefonoverføringer er det også slutt på. Det er live-tabeller og direktesendinger i radio og fjernsyn. Forhåpentlig har også speakeren på Vikings hjemmebane vett til å holde spillere og publikum kontinuerlig oppdatert på stillingen i Bodø. 

Da jeg begynte å følge Viking, het stjernespillerne Svein Kvia, Olav Nilsen og Sigbjørn Slinning. De spilte mot Dutte, Kniksen og Tom Lund. Målvaktslegenden Erik Johannessen var med på seks gull, mest i Norge fram til Rosenborg ble dominerende. Det bodde 80 000 mennesker i byen. I år passerte innbyggertallet 150 000. 

Minst 50 000 av dem står klare på Torget i Stavanger på det kommunen allerede har døpt supersøndag. De er ikke så veldig opptatt av åpningen av julegatene, men kan ikke tenke seg en bedre måte å feire byens 900-årsjubileum på enn å se Zlatko Tripic heve pokalen. De vil se Arild Østbø, Edvin Austbø, Sondre Bjørshol og de andre med gull rundt halsen. 

34 års mørke er nok. Håpet er selvsagt mørkeblått, men fortsatt gjenstår timer med lidelse, lidelse og lidelse. Og frykten for at det blir sølv og at Dutte Bergs barnebarn Patrick hever bøtta i Bodø er høyst levende.