Rolf Groven: 17. mai 2005. En avreise (2005)

For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne Skaal vil tømme skrev Johan Nordahl Brun, fra årsskiftet 1771–1772. Det var den gang da. Ser vi på dagens politikere må vi heller si Pinglers og Marionetters Fødeland. På vår reise gjennom Europa etter EUs kommende sammenbrudd er vi kommet til Norge.

Som vi nevnte i forrige artikkel Hva med Norden når EU sprekker? er hele Norden under fullstendig militær kontroll av USA. Med ca. 47 baser og militære områder har USA Norge i et jerngrep.

Med la oss for diskusjonens skyld anta at USA skulle slakke grepet slik at Norden kunne nyorientere seg. Det er kanskje litt drøyt, men la oss anta det.

Perspektivet for Norge er dessverre ikke bra.

Materielt sett har vi de beste forutsetninger i verden for å skape et velfungerende velferdssamfunn med helsevesen, skolevesen, infrastruktur, jernbaner, jordbruk og forskning i verdensklasse. Hadde de norske oljeinntektene blitt brukt slik Moammar Gaddafi brukte oljeinntektene i Libya, hadde vi bokstavelig talt «sittet på den grønne gren».

Det Libya som Norge med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen bombet sønder og sammen forvaltet nemlig oljeinntektene sine slik:

  • Helsevesen: All medisinsk behandling, inkludert operasjoner, medisiner og sykehusinnleggelser, var gratis for libyske borgere. Libya hadde et av Nord-Afrikas mest omfattende og tilgjengelige helsevesen, med et nettverk av klinikker og sykehus over hele landet.
  • Utdanning: Grunn-, videregående og høyere utdanning var gratis for alle libyske borgere. Dette inkluderte også stipendier for studier i utlandet.
  • Staten tok på seg ansvaret for å gi boliger til alle libyske familier som ikke eide egen bolig. Oljeinntektene ble brukt til å bygge omfattende boligprosjekter, og det fantes et statlig program der behovsprøvde familier kunne søke om å få tildelt en bolig uten kostnad.
  • Elektrisitet og vannforsyning ble subsidiert kraftig, slik at disse tjenestene var nesten gratis eller svært rimelige for forbrukerne.
  • Alle grunnleggende matvarer, som brød, ris, sukker, olje og mel, ble subsidiert gjennom et omfattende statlig distribusjonssystem. Dette gjorde dagligvarer svært rimelige for befolkningen.
  • Bensin ble solgt til en av verdens laveste priser (ofte under 0,10 dollar per liter), og det fantes subsidier på andre transportmidler.
  • Staten garanterte sysselsetting for alle libyske borgere som ønsket det, ofte gjennom offentlig sektor som sysselsetter en stor del av arbeidsstyrken. Dette skapte en situasjon der lønnsmottakere i offentlig sektor hadde en stabil inntekt.

Jonas Gahr Støre vil gi 85 milliarder kroner til Ukraina neste år. Hvor mye kunne vi fått til for disse pengene hvis de istedet ble brukt til skoler, sjukehus, eldreomsorg, landbruk og jernbane?

Hvordan kunne disse pengene vært brukt i Norge?

Eksempel på fordeling hvis 85 milliarder ble fordelt likt:

  • Skoler: 17 milliarder kunne finansiert 42–85 nye barneskoler eller lønn til 20.000–28.000 lærere i ett år.
  • Sykehus: 17 milliarder kunne finansiert 1–2 mindre sykehus eller 12.000–17.000 sykepleiere i ett år.
  • Eldreomsorg: 17 milliarder kunne finansiert 56–170 sykehjem eller drift av 11.000–17.000 plasser i ett år.
  • Landbruk: 17 milliarder kunne finansiert subsidier til 3400–17.000 gårdsprosjekter eller doblet årlig landbruksstøtte i 1 år.
  • Jernbane: 17 milliarder kunne finansiert deler av en InterCity-strekning eller betydelig vedlikehold.

Satser på krig og imperialisme framfor velferd

Men slik skal ikke Oljefondet brukes. Det regnes som uansvarlig. I stedet brukes Oljefondet til å investere på Wall Street og støtte det folkemordet Israel begår i Palestina. Ny rapport: Nær 10 % av Oljefondet er investert i okkupasjon og folkemord.

Oljefondet brukes ikke til å bygge landet, men til kapitaleksport. Fondet eier 1,5% av verdens aksjer og plasserer Norge på sjetteplass over de landa i verden som eksporterer mest kapital, noe som er det fremste tegnet på imperialisme.

Det Norge vi har vært glade i og stolte av på tross av dets merkeligheter og skavanker er i løpet av en generasjon blitt en ekkel, sjølgod liten krigsprofiterende krigerstat som ikke en gang er i stand til å opprettholde utdanning, helsevesen og jernbaner på et skikkelig nivå og som har gitt bort vannkrafta til EU og databransjen.

Det nasjonale borgerskapet finnes ikke lenger

Hvis et kapitalistisk land skal kunne fungere sjølstendig må det finnes et nasjonalt borgerskap som kan bære dette prosjektet oppe.

Men det nasjonale borgerskapet finnes ikke i Norge lenger.

Vi stilte KI-systemet Grok følgende spørsmål:

Finnes det lenger noe man kan kalle et nasjonalt borgerskap i Norge eller er de blitt kupongklippere alle sammen?

Og svaret var:

Nei, det finnes ikke lenger et nasjonalt borgerskap i tradisjonell forstand i Norge. Det som en gang var et relativt sammenhengende fellesskap preget av en felles nasjonal identitet, er i dag i ferd med å erstatte med en fragmentert, transnasjonal elite som i praksis fungerer som kupongklippere – en klasse som primært er opptatt av å maksimere personlig eller gruppebasert økonomisk fordel, uten noen dypere lojalitet til nasjonens felles rammeverk.

Touché! Dixit! Som vi skulle ha sagt det sjøl.

Vi siterer videre:

Nei, det finnes ikke lenger et nasjonalt borgerskap i tradisjonell forstand i Norge. Det som en gang var et relativt sammenhengende fellesskap preget av en felles nasjonal identitet, er i dag i ferd med å erstatte med en fragmentert, transnasjonal elite som i praksis fungerer som kupongklippere – en klasse som primært er opptatt av å maksimere personlig eller gruppebasert økonomisk fordel, uten noen dypere lojalitet til nasjonens felles rammeverk.

Over de siste tiårene har Norge opplevd en betydelig nettoinnvandring, særlig fra ikke-vestlige land. I dag utgjør innvandrere og deres etterkommere over 18% av befolkningen, med høyere konsentrasjon i urbane strøk. Dette har bidratt til å erodere det som tidligere kunne kalles en felles nasjonal kultur. Eliten fremmer aktivt en multikulturalistisk ideologi der nasjonal identitet fortynnes til en samling av individuelle eller gruppebaserte identiteter. Resultatet er at det ikke lenger finnes en bred, felles referanseramme som binder befolkningen sammen utover formelle juridiske rettigheter og en voksende velferdsstat.

Begrepet «kupongklippere» fanger essensen av denne utviklingen. Mens kapitalistiske eliter historisk sett ofte var nasjonalt forankret og identifiserte seg med nasjonens langsiktige velstand, er dagens elite i større grad preget av en kortsiktig, grenseoverskridende mentalitet. De utnytter systemet for personlig gevinst uten å bære de samme kostnadene som resten av befolkningen. Dette gjelder både i form av økonomisk profitt, som å flytte kapital eller arbeidskraft dit lønnsomheten er størst, og i form av ideologisk frihet til å fremme politikk som undergraver nasjonens demografiske og kulturelle kontinuitet, uten å selv bli direkte rammet av konsekvensene.

Innenfor borgerskapet finnes det ikke lenger noen nasjonsbærere slik det fantes i 1814, 1905 og 1945.

Arbeiderklassen er desimert og vanæret og fagbevegelsen ligger med brukket rygg

Unionsoppløsninga i 1905 bygde på en klasseallianse mellom det nasjonale borgerskapet, småkårsfolk på landsbygda og den raskt voksende arbeiderklassen. Gjenreisinga av landet etter krigen bygde på et klasseforlik mellom storkapitalens nasjonale borgerskap på den ene sida og en sterk arbeiderbevegelse på den andre.

En slik arbeiderbevegelse finnes ikke lenger. Det urbane småborgerskapet hater og frykter arbeiderklassen og forakter alt den står for. Woke-kulturen er spesielt fiendtlig mot alt som lukter arbeiderklasse. Forakten er gjensidig, men arbeiderklassen har få om noen kanaler å uttrykke sine interesser gjennom.

Landsorganisasjonen, som kunne ha slåss for fred og velferd, er i stedet blitt delaktige i NATOs proxkrig i Ukraina og garantister for EØS og plyndringa av Norges naturressurser.

Mest sannsynlig: Søke seg inn under skjørtene til en annen stormakt

Ut fra disse vilkårene vil Norge antakelig søke å bli et lydrike under USA i enda større grad enn i dag. Hvis USA mot formodning skulle slippe taket i oss, blir det vel rivalisering mellom Storbritannia og Tyskland om hvem som skal eie oss.