Norge i 2025 ligner Mancur Olsons lammede stat. En løsning er å omfavne teknologiske fremskritt.
Asle Toje
Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Publisert: Publisert:
For mindre enn 2 timer siden
E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.
Norge er et paradoks: Et rikt og stabilt land som i dag preges av politisk lammelse og manglende evne til reform. Mange samfunnsområder beveger seg saktere enn både behov og teknologiske muligheter tilsier. Dette ligner Mancur Olsons ‘lammede stat’.
Den norskamerikanske økonomens teori beskriver hvordan sterke interessegrupper forhindrer endring. Stabile samfunn akkumulerer interessegrupper (fagforeninger, bransjelobbyer, sivilsamfunn).
Disse gruppene søker snevre fordeler, de påfører samfunnet kostnader og øker rigiditet og ineffektivitet. Slik oppstår markedssvikt der rasjonelle forbrukere og profittsøkende produsenter ikke sikrer effektiv produksjon av fellesgoder, selv når små grep vil gi gevinst til lavere kostnad.
Summen av særinteresser skaper et kollektivt handlingsproblem.
Problemet er at enkeltindivider som handler økonomisk rasjonelt, ikke nødvendigvis har interesse av å bidra til et fellesgode – selv om de kan dra nytte av det når det vel er produsert.
De kan ha interesse av å lokalisere gevinst og kollektivisere tap. Ett eksempel, er prosjekt «flytende havvind». Dette er en varslet katastrofe, som aldri vil bli økonomisk bærekraftig. Og allikevel er systemet for lammet til å stanse feilsatsingen før den finner sted.
Norge er, historisk sett, sjelden midt i flokken.
Enten er vi akterutseilt, slik handelsflåten var (bokstavelig talt) da de på 1800-tallet valgt seil over dampkraft – eller så er vi i forkant, som da vi globaliserte raskere og med færre forbehold enn andre land på 1990-tallet.
I 2025 er Norge på ny utrangert. Vi er i ferd med å bli krypt-voktere for en verden som ikke lengre finnes. Våre utenrikspolitiske målsetninger er nå en opphopning av usannsynligheter: «FN-ledet verdensorden», «seier» i Ukraina, «Palestinsk stat», «nullutslippfremtiden».
I boka Since Then [1930] skrev The Times-journalisten Philip Gibbs om Frankrikes lignende virkelighetsfjernhet i mellomkrigstiden. Han la skylden på «en uærlighetens konspirasjon i den franske pressen» som ble «et farlig instrument for propaganda og fordomsfullhet» (s.200).
Norske medier spiller, dessverre, en lignende rolle i vår egen tid.
Journalistene er så opptatt med å fremme narrativ som bekrefter Norges elitekonsensus, at de ikke formidler at verden er i rask endring bort fra insentivene som gjorde norsk statsidealisme mulig og tilrådelig.
Les på E24+
Se E24s livesending: Sprekker AI-boblen?
Økonomien vår er ineffektiv. Høy inflasjon og svak krone tyder på det. Staten tar opp for mye plass og skattetrykket fjerner insentiver til å risikere. Alt for sjenerøse trygdeordninger gir en arbeidstokk med skremmende lav yrkesdeltagelse, ikke minst blant innvandrere.
Den norske ‘administrasjonsmodellen’ for demokrati forsterker denne trenden. Vårt system foretrekker inkrementell endring, dialog og trege beslutninger drevet av elitekonsensus. Statsrådene synes ofte å representere systemet ovenfor folket, ikke folket overfor systemet.
I dette systemet er suksesskriteriet å unngå å gjøre formalfeil. Det belønner prosess fremfor resultater. Mens andre land slipper entrenepenørene inn i forvaltningen, som endringsagenter, er Norge ute av stand til annet enn å «fôre beistet», altså la den lammede staten vokse.
Rettsliggjøring og overforvaltning møter nå kunstig intelligens og global konkurranse. I denne situasjonen kan teknologi være en -av få- gjenværende driver av endring.
Teknologi er en av få ting som kan hjelpe stater med lav endringsevne. Utfordringen er iverksetting.
Mancur Olson skriver i The Rise and Decline of Nations: Economic Growth, Stagflation and Social Rigidities (1982): «Distribusjonskoalisjoner bremser et samfunns evne til å ta i bruk ny teknologi og omfordele ressurser som svar på endrede forhold, og reduserer økonomisk vekst.»
Rettsvesenet viser tydelig hvordan profesjonskamper hemmer fornying. Tolketjenester og advokattjenester er overmodne for automatisering. Behovet for effektivisering og teknologi øker, men få ønsker å bære kostnadene ved endring, selv om samfunnsgevinstene er store.
I energi- og bergverksektoren bremser lokale protester og særinteresser utbygging av industri og infrastruktur. Selv om alle ønsker energi og økonomisk vekst, vil få akseptere lokale kostnader. Resultatet er en opphopet treghet som samsvarer med Olsons modell.
Kjernen i dette er politisk.
Nordmenn har vendt seg til svake mindretallsregjeringer, uten evne til dyptgripende reform. Den nye regjeringen er en av de svakeste i landets historie. Med fire partier nær sperregrensen vil Arbeiderpartiet måtte kjøpe husfred med oljepenger.
- Norsk økonomi forsterker problemet. En stadig større andel av befolkningen mottar trygd eller andre trygdeytelser, noe som gjør at flere nyter og færre yter. Mange velgere har derfor økonomisk interesse av å utvide en forvokst stat ytterligere.
- Også privat sektor påvirkes. Mange bedrifter er avhengige av staten som kunde og tjener mer på fakturerende ineffektivitet enn på innovasjon. Når staten insisterer på kostbar og upraktisk «grønn» teknologi med tvilsom effekt, sementeres strukturer som hemmer effektivitet ytterligere.
- Norsk innvandringspolitikk er ikke økonomisk bærekraftig. Mens tilhengerne påsto at åpne dører ville gi økonomisk vekst, har eksperimentet sammenfalt med lavere økonomisk vekst, investeringer og innovasjon. Storstilt import av lavproduktive borgere var ingen mirakelkur.
- Integreringen går ofte saktere enn forutsatt, og mange står utenfor arbeidslivet. Vi betaler for dette med tap av indre samhold. Resultatet er høye offentlige kostnader, avtagende samfunnsøkonomiske gevinster og en politisk kultur preget av taletrengt maktesløshet.
Norge klarer ikke engang å stramme inn innvandringspolitikken til samme nivå som Sverige, Danmark og Storbritannia hva gjelder familiegjenforening, deportasjon og beslaglegging av verdier.Det er nå over 100 000 ukrainere i Norge. Dersom freden ikke blir som håpet, kan de bli mange flere. Regjeringen har ikke lagt planer for å forhindre dette.
Summen av sterke interesser, økende trygdeavhengighet, overregulering, rettsliggjøring og næringslivets bindinger skaper en demosklerotisk stat. Alle aktører handler rasjonelt for seg selv, men resultatet er irrasjonelt for fellesskapet og hemmer nødvendig modernisering.
Norge står derfor overfor mer enn en teknologidebatt – det står overfor en strukturell nødvendighet. Selv om teknologi ikke alene kan løse strukturelle utfordringer, kan den styrke statens handlekraft og bidra til å gjøre velferdsstaten bærekraftig.
Teknologi kan bryte stillstanden ved å redusere kostnader, effektivisere tjenester og forbedre beslutningsprosesser. Kunstig intelligens, roboter og digitale kundebehandling kan gi offentlig sektor nye verktøy og bryte stagnasjonens makt.
Det er gode grunner til modernisering.
Skatteordningene bør fremme det vi vil ha mer av – som gründere og barnefamilier. Arbeidskraft bør flyttes fra administrativ til produktiv sektor. Langt færre bør ta høyere utdanning. Langt flere bør oppmuntres til å velge arbeid fremfor trygd.
Endring er mulig – og det finnes håp. Olson skriver i The Logic of Collective Action (1965): «Å si at en situasjon er «fortapt» eller håpløs er det samme som å si at den er perfekt, for i begge tilfeller kan ikke forsøk på forbedring gi noen positive resultater.»
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
TEKNOLOGI. Sophia Adampour
Grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
TEKNOLOGI. Eirin Larsen
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
TEKNOLOGI. Ishita Barua
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
UTENRIKS. Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.
Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte «Oljeboka» i 2024.
POLITIKK. Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
EU OG EUROPA. George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
OLJEFONDET. Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
NÆRINGSLIV. Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
SKATT. Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.