På samme måte som vår eneste naturlige satellitt går i bane rundt oss, har tankene våre ofte kretset rundt månen når det mystiske trenger en forklaring. Den har blitt knyttet til galskap og varulver, og i fiksjonen har dens mørke side gitt opphav til et av 1970-tallets beste album og fantasifulle forestillinger om skjulte nazibaser. Det er altså ikke bare månen som tiltrekker seg oss, men vi tiltrekkes også av den. Den føles gjenkjennelig fordi den er så nær oss, men den kan likevel romme mysterier som overgår vår villeste fantasi.
Britiske Lunar Software har tydeligvis også blitt rammet av månens galskap. De annonserte sin debuttittel allerede i 2012, og etter det som bare kan beskrives som en uvanlig lang utviklingsperiode fylt med utfordringer, er Routine nå klar til å tre inn i rampelyset.
Routine er bygget rundt to sentrale ideer. Den første er retrofuturisme, som tar utgangspunkt i 1980-tallet, og som med sine klumpete datamaskiner ligger tett opp til Alien i sitt uttrykk. Den andre ideen er et fokus på det fysiske og taktile. Alle grensesnitt befinner seg i spillverdenen, representert ved C.A.T.-skanneren din, som har tilgang til terminaler og kan brukes til å lagre spillet og sjekke målene dine. Du kan se lemmene dine, se rundt hjørner, stå på tærne, legge deg helt ned, og når du spurter, rister skjermen voldsomt mens pusten din blir tung.
Dette er en annonse:
Det er litt kjedelig å få tilgang til skanneren din og bytte mellom moduler med forskjellige funksjoner, men ellers fungerer tilnærmingen fint, selv om jeg ikke kan unngå å tenke at det ville ha fungert betydelig bedre i VR.
Et annet konsept som er uløselig knyttet til Routine, er selvfølgelig månen og hemmelighetene den kan romme. I starten av spillet ankommer du en slags rekreasjonsbase på månen, der det raskt blir klart at noe har gått helt galt. De forlatte rommene og korridorene er fulle av personlige eiendeler, elektriske kabler er revet ut av veggene, og flere steder sitter noe som i beste fall er tomatsuppe og i verste fall blod fast på veggene. Utgangspunktet er velkjent, for velkjent, men Lunar Software fortjener ros for tempoet de skreller vekk lagene av mystikk. Du oppdager raskt at noe har fått sikkerhetsrobotene til å oppføre seg fiendtlig, og når du en time senere finner ut hvorfor, reiser det nye spørsmål. Balansegangen mellom å opprettholde mystikken uten å la spilleren vente for lenge er alt annet enn enkel, men Routine lykkes faktisk med det. Det er ikke det at historien er voldsomt overraskende, og tematikken rundt faren ved å overlate kontrollen til maskiner og hvordan vi både skremmes av og tiltrekkes av det ukjente, har blitt utforsket utallige ganger i sci-fi og skrekk. Men selv om det Lunar Software sier kanskje ikke er spesielt originalt, klarer de å være veltalende samtidig som de gjør det.
Dette er en annonse:
Som nevnt ble Routine annonsert tilbake i 2012, en tid da «løp-og-skjul»-skrekk var på moten. Og mekanisk føles Routine veldig mye som et produkt av den tiden. Metodisk utforsker du månebasen mens du løser gåter som kan bringe deg nærmere løsningen på mysteriet. Du har imidlertid ikke fred og ro til å gjøre jobben. De nevnte robotene patruljerer korridorene, og de stiller ikke spørsmål før de går til angrep. Til å begynne med kan de få håret til å reise seg litt, men siden de verken er smarte eller raske og til og med kan deaktiveres ved hjelp av C.A.T.-ens kortslutningsfunksjon, tar det ikke lang tid før de mister evnen til å skremme deg.
Derfor er det en gave til Routine at en ny trussel introduseres omtrent halvveis i spillet. Jeg skal ikke avsløre nøyaktig hva det er, men den overgår definitivt robotene når det gjelder skremselsfaktor. Og på toppen av det hele er den raskere enn deg! På den annen side er det litt frustrerende at mens robotene må ta deg to ganger før det er ute med deg, tar det bare én dans med vår mystiske venn, noe som fører til en større grad av prøving og feiling. Det er aldri det kuleste, men det kan også bremses ned ved hjelp av en annen modul på C.A.T., noe som definitivt er en formildende omstendighet.
La oss dvele ved dette nyttige verktøyet et øyeblikk. Du vil hele tiden finne nye moduler til skanneren din og løse mange av spillets gåter ved hjelp av dem. Den første modulen kan kortslutte kretser, mens Ultraview -modulen, som navnet antyder, er et slags ultrafiolett lys som du kan bruke til å spionere på koder på tastaturer ved å se på fingeravtrykk eller, i et utmerket puslespill, avkode symboler på steder du finner ved hjelp av en serie polaroidbilder. Generelt er spillets gåter en av styrkene, ettersom de ofte krever at du må lete etter kunnskap i dokumentene som ligger spredt rundt omkring og bruke den praktisk, for eksempel når du lager en dekontamineringsvæske i et laboratorium og må lese deg opp på hvilke komponenter som kan fungere sammen. Med noen få unntak føles de naturlige i forhold til fremdriften som er nødvendig for oppdraget ditt, noe som bidrar til den innlevelsen som på mange måter er Routines raison d’être. Det er imidlertid skuffende at den fysiske styringen av karakteren din og måten du nærmer deg grensesnittet på, ikke finnes igjen i spillets gåter. Det handler nesten alltid om å samhandle med skjermer, mens fysikk aldri kommer inn i bildet.
Dette gjør at Routine føles litt begrenset, og den følelsen forsterkes bare av de nevnte katt-og-mus-sekvensene mot fiender. Du unnviker ved hjelp av rudimentære gjemmesteder, for så å ta dem ned med et skudd og løpe for livet. Det føles som starten på 2010-tallet på en kjedelig måte. Og så bør konseptet med å løse gåter med fare for å bli tatt pensjoneres. Det er ikke intenst, bare irriterende.
I det minste er sekvensene vanligvis ikke spesielt vanskelige, så det er ingen frustrasjon, men vi må snart gå videre og gjøre denne typen spill mer engasjerende, for eksempel ved å gi spilleren flere verktøy å bruke taktisk for å skape muligheter til å komme seg forbi fienden. Og så, selvfølgelig, en mer utspekulert AI. Kanskje Alien: Isolation 2 kan vise vei?
Der Routine har sine opp- og nedturer rent mekanisk, treffer Lunar Software spikeren på hodet når det gjelder atmosfære. Den retrofuturistiske månebasen oser av liv, og hvert øyeblikk og hvert rom har et utrolig høyt detaljnivå som virkelig selger stedet. Alt holdes sammen av en tråd, og blinkende lys og blottlagte elektriske paneler indikerer at selv det er på lånt tid. Den gjennomførte atmosfæren bidrar også til å løfte spillets svakere elementer. Som sagt synes jeg at møtene med fiendene ofte var underveldende, men oppbyggingen var nesten alltid spennende og intens.
På den måten endte jeg opp med å like Routine ganske godt. Riktignok kan jeg finne noe å utsette på alle de mekaniske elementene, enten det er de rudimentære møtene med fiender eller mangelen på fysisk aktivitet. Og verken valg av setting eller tematikk er spesielt originale. På den annen side er det en utrolig stemningsfull reise, der hvert eneste rom føles viktig for din fremgang, og sakte men sikkert bringer deg nærmere og nærmere galskapen, men kanskje også sannheten. Routine skriver kanskje ikke et nytt kapittel i skrekkhistorien, men det gjenforteller de gamle på en stilig måte.