HRS har fulgt Rinkeby med interesse siden begynnelsen av 2000-tallet, da vi så på bydelen som et slags case for hvordan høy ikke-vestlig innvandring kan påvirke et samfunn. Utviklingen ble imidlertid verre enn vi hadde forestilte oss.

Ikke minst gjorde ungdommer i bydelen tidlig opprør. De viste sin misnøye med tilværelsen med opptøyer, brannbomber og steinkasting. I 2010 rapporterte vi om ungdommer som tente på skolen, biblioteket, og den lokale politistasjonen og en bank ble utsatt for hærverk og påtent, i tillegg til at kjøretøy, søppel og annet som det var mulig å få fyr på, brant på forskjellige steder. Brannmannskapene slapp ikke til da omkring 60 ungdommer aktivt forhindret slukkearbeidet. «Det eneste som synes slukket i Sverige er det politiske lederskapet», konstatert vi tørt.

Men heller ikke i medieredaksjonene var lyset på. Svenske medier gjorde det de kunne for å «forstå» og «unnskylde» disse ungdommene. De hadde jo innvandrerbakgrunn, stakkars, så det var «utenforskap» – skapt av den hvite majoriteten – i tillegg til at «fattigdommen» var utbredt – siden de stakkars innvandrerne måtte ta til takke med dårlig betalte jobber. Dette kan mest av alt kalles bullshit. For man tok ikke tak i de reelle problemene, da man rett og slett ikke innså hva problemene var.

For Rinkeby utviklet seg mer og mer som en slag isolert øy i Sverige – og det er den enda.

Og det var i Rinkeby gjengene Shottaz og Dødspatruljen ble født. Og det var her beboerne ble vitne til en krig som til tider fikk blod til å flyte i gatene. Rinkeby ble sentral i gjengenes kamp om narkotikamarkedene i Sverige.

Provosert

Det er mange år siden det var noe hvit, svensk majoritet i Rinkeby, og arbeidsplassene i bydelen forsvant omtrent like raskt som de ble anlagt på grunn av kriminalitet og utrygghet.

Norske medier brydde seg heller ikke nevneverdig om hva som foregikk i en bydel som Rinkeby, i alle fall ikke før daværende statsråd Sylvi Listhaug (FrP) besøkte bydelen (i 2017). Men da var norsk MSM mest interessert i å slenge dritt om Listhaug, og mente at hun hadde «fordommer» og at hennes tilstedeværelse var «provoserende».

I slutten av februar i år besøkte en annen statsråd Rinkeby, nemlig den svenske integreringsminister Mats Persson (L). Men – i motsetning til Listhaug – hadde Persson «kledd seg for anledningen», og da med skuddsikkert vest. (Det samme gjorde ellers den svenske innenriksminister Ander Ygeman under sitt besøk i bydelen i 2016, men han representerer jo sosialdemokratene så det fikk ingen oppmerksomhet.)

Perssons skuddsikre vakte derimot medienes oppmerksomhet. Det skapte «sterke reaksjoner» kunne Aftonbladet fortelle med referanse til en anonym kilde:

– Jeg synes det er usmakelig. Hadde han bare hatt på seg sivile klær, ville ingen ha brydd seg, ingen vet hvem han er. Nå var det som om han prøvde å gjøre seg selv til et mål.

Nei, «ingen» i Rinkeby vet hvem han er, og neppe heller så mange andre i det svenske samfunnet, om personene så er i regjering eller annet. De har nok med seg selv, ikke minst fordi de har selvisolert seg fra det øvrige Sverige og Vesten med.

«Dem» og «oss»

I flere tiår har altså Rinkeby, bare 14 kilometer nord for Stockholm sentrum, hatt et tvilsomt rykte som en av de tøffeste ghettoene i Sverige, et område med en av de høyeste drapsratene i landet og en av de største konsentrasjonene av somaliere. For eksempel var det i 2021 nærmest daglige skytinger. Da ble ni unge menn, de fleste med somalisk opprinnelse, drept i byen.

Det er også den bydelen i Stockholm kommune hvor innbyggerne er fattigst.

Hver innbygger i Rinkeby hadde en gjennomsnittlig inntekt på 217.000 kroner i fjor. Til sammenligning var gjennomsnittsinntekten på innvandrertette Søndre Nordstrand i Oslo på 410.000 kroner i 2020 (litt lavere lå det på Stovner, Alna og Grorud, lavest på Stovner med 391.000 kroner).

Så, ja visst er det et «dem» og «oss», skapt av et sløvt og selvgodt politisk lederskap innen innvandringspolitikken.

Av Sveriges omtrent ti millioner innbyggere er mer enn to millioner født utenfor landets grenser, ikke minst i MENAPT-land som Somalia, Syria, Afghanistan og Irak.

De ti største innvandrergruppene (altså innvandrere uten etterkommere) i Sverige fordelte seg slik i 2024 sammenlignet med 1990:

 

Som vi ser har veksten vært enorm for en rekke av innvandrergruppene – med unntak av «de hvite finnene» som forlater Sverige. Nedgangen er på 41 prosent (89.749 færre i perioden). Høyest er veksten for Eritrea med en økning på 9.280 prosent, deretter Afghanistan på 8.611 prosent, og Syria på 4.213 prosent.

Lille Mogadishu

Mange av de i overkant av 74.000 somalierne i Sverige bor som nevnt i Rinkeby som har ca. 19.000 innbyggere. Lokalbefolkningen har gitt bydelen kallenavnet «Lille Mogadishu» med direkte referanse til Somalias hovedstad. Akkurat det forstår den danske avisen Berlingske godt, som besøkte bydelen nylig. De er der på en lørdag, da det er en byfestival.

På en parkeringsplass er det matboder, og luktene av mat fra Tyrkia, Mexico og Somalia konkurrerer med hverandre.

Orkestre fra Brasil, Tyrkia, Hellas og Somalia spiller på scenen. Og mens den svenske folkemusikken ikke tiltrekker seg mange, får en østafrikansk sanger satt i gang en dansefest foran scenen.

Det yrer av kvinner som bruker slør og har ansikter dekket til på forskjellige måter. Noen av de somaliske kvinnene bruker Khimar-skjerf, et tradisjonelt hodeplagg fra hjemlandet. Flere menn har tatt på seg Khofia, en sylindrisk hatt med mønstre, som er populær blant spesielt eldre somaliske menn.

De aller fleste på denne festivalen er somaliere. Og Berlingske registrerer at det ikke er noen puber på torvet. Ingen dyre kaffebarer. Ingen sykler. Ingen av de klassiske store supermarkedene.

Er dette begynnelsen på Det Nye Sverige? Men nå er det nærmere to år siden det sist var skyting i bydelen. Har Rinkeby tatt affære?

Politiet tilbake

I seks år var Rinkeby og området rundt uten egen sentral politistasjon.

Politiet trakk seg rett og slett tilbake da det ble gjort stadige forsøk på å sprenge lokalene deres, skudd ble avfyrt mot patruljer i bydelen, og steinkasting var en tilbakevendende del av politibetjentenes hverdag.

Men nå har politiet vendt tilbake, selv om de slet med å i det hele tatt få noen fra anleggsbransjen til å legge inn anbud. Det var for farlig å bygge stasjonen.

Rundt 300 ansatte jobber i en grå bygning i flere etasjer som er kledd i tykke stålplater som tåler eksplosjoner, det er skuddsikre vinduer og utallige kameraer som overvåker hver krik og krok rundt stasjonen. Ifølge Berlingske ligner bygningen mest om et fort midt i et svensk boligområde. 

Politistasjonen styres av Rissa Seidou. Hun er av gambisk opprinnelse, men vokst opp i Frankrike. Utover å være politi er Seidou kjent for å være frittalende og legger ikke mye imellom når problemer skal kommuniseres. Ei heller når hun møter kriminelle. Selv mener Seidou at hennes gambiske utseende er en medvirkende faktor til at hun slipper unna med å snakke svært så direkte til folk, folk som ellers ikke er kjent for å stole på politiet.

Nettopp at det er så mange ulike innvandrere i bydelen er ,ifølge Seidou, i seg selv en utfordring, og politiets arbeid handler derfor ikke minst om å gjøre det klart for alle hva som aksepteres og ikke. Klar tale er enklest for alle, fastslår Seidou. Det kan være at Seidou er politiledelse av «den gamle typen» – som vi i dag mangler, i alle fall i Norge.

Og visstnok tok lokalbefolkningen imot politiet med nærmest jubel, i alle fall den delen av befolkningen som ønsker fred og ro, og plass til å leve livene sine. Om enn disse livene fortsatt ligner mest på livene fra opprinnelseslandet. 

Sveriges skyld

Når beboerne selv skal forklare hva som gikk galt i Rinkeby er det typisk «Sverige» sin skyld. Det tilbakevendende tema er at Sverige overlot Rinkeby til seg selv og de kriminelle. På én måte er det sant, men den samme lokalbefolkningen ser ikke ut til å forstå at de selv har et stort ansvar for hvordan bydelen utvikler seg.

Somaliske Iman Elmi jobber som sosialrådgiver i Rinkeby, hvor hun også bor med sine to halvvoksne sønner.

 – På den tiden var det som om Sverige forlot oss – overlot oss til oss selv. Politistasjonen ble stengt, og alle offentlige myndigheter stengte kontorene sine og trakk seg ut, til og med de store dagligvarebutikkene forsvant, beskriver Elmi til Berlingske, og fortsetter:

 – Sverige etterlot en by og en gruppe borgere som var helt alene med de problemer som eksisterte. Arbeidsledigheten var høy, og jeg husker en gruppe unge mennesker som var dypt frustrerte over sine fremtidsutsikter. Jeg tenker det var naturlig at frustrasjonene måtte få utløp. Det var den gang da steinkasting ble en stor greie i Rinkeby. Biler ble brent ned, og vi satt igjen med en veldig vanskelig situasjon. Det var ikke gode tider i Rinkeby.

Samme opplevelse har somaliske Mohammed Hagi Farah (73), som har bodd i området siden midten av 1990-tallet. «På 2010-tallet var det tydelig at situasjonen i Rinkeby var i ferd med å komme ut av kontroll. Det var som om Sverige lot oss ligge bakpå – trakk oss ut. Vi fikk ingen støtte, selv om vi tryglet om det, og så gikk det i nedoverbakke», sier Farah og viser til alle brannene, blant annet da 100 biler ble satt i brann på bare én natt. «Vi følte at ingen ville hjelpe oss, at vi var nesten alene», konkluderer han.

Farah mener at det var beboere selv som klarte å få bydelen ut av den verste situasjonen, da de gikk ut i gatene og prøvde å få roet ned stemningen. Kanskje det var noe de burde tenkt på tidligere?

Nå er altså både staten, politiet og myndighetene tilbake – og ifølge politiet er det bare én ting som fungerer: Knallhard styring. Politiets hovedregel er å ikke gi de kriminelle fred.

Og kanskje er det slik at aldri så galt, så er det godt for noe: I dag skal beboerne i Rinkeby ha høyere tillit til politiet. Så roen synes å ha senket seg i Rinkeby, i alle fall på overflaten. Men den er fortsatt som en isolert øy i Stockholm – og en «øy» med dårlig rykte. Forklaringen fra ulike er at det grunnleggende problemet er at altfor mange mennesker ikke ønsker å være en del av Sverige.