KRONIKK

Stormaktene handler først, forklarer etterpå, og forventer at allierte tilpasser seg.

Den raske eskaleringen mellom Trump-administrasjonen og Venezuela denne høsten har skapt overskrifter i både utlandet og i Norge», skriver spaltist Vegard Sande Henriksen.
Anna Rose Layden / NTB

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Den raske eskaleringen mellom Trump-administrasjonen og Venezuela denne høsten har skapt overskrifter i både utlandet og i Norge. På få uker har USA flyttet flåtestyrken Carrier Strike Group 12 til Karibien, autorisert offensive CIA-operasjoner, gjennomført angrep på båter de har anklaget for narkotikasmugling, og 29. november kunngjorde USAs president, Donald Trump, at han stenger Venezuelas luftrom.

Alt dette har blitt gjennomført uten godkjenning fra Kongressen eller internasjonal forankring.

For Norge og Europa reiser dette et mer ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hvor står Norge og Europa når USA går inn i en multipolar stormaktsrivalisering hvor internasjonale normer og verdier ikke lenger er en forutsetning.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det som skulle bli en triumf i amerikansk regimeendring, endte i stedet som en av de største utenrikspolitiske fiaskoene.

Fra kuppstøtte til konfrontasjon

Konflikten mellom Trump og Maduro startet ikke i 2025. Den hadde et dramatisk høydepunkt allerede i 2019, da Trump-administrasjonen aktivt støttet Juan Guaidós mislykkede kuppforsøk.

Det som skulle bli en triumf i amerikansk regimeendring, endte i stedet som en av de største utenrikspolitiske fiaskoene Washington har opplevd i Latin-Amerika på tiår. Maduro ble sittende, Guaidó flyktet, og USAs innflytelse i regionen ble svekket.

Dagens krise foregår derfor i skyggen av 2019. For Trump, som i sin andre periode er enda mindre villig til å akseptere tap av ansikt, handler Venezuela i 2025 ikke bare om Venezuela. Det handler om å gjenopprette amerikansk dominans i en region USA mener de skal dominere.

Dette er realisme i praksis: en stormakt forsøker å hindre rivaler fra å etablere fotfeste i sitt nærområde, samtidig som den gjenoppretter tapt maktprestisje etter en tidligere ydmykelse.

Venezuela ønsker ikke «en slaves fred», sa president Nicolás Maduro til tusenvis av tilhengere mandag, og viste til den amerikanske militære utplasseringen som han hevder har «testet» landet hans i 22 uker.
Juan Barreto / NTB

Monroe-doktrinen 2.0

Monroe-doktrinen, som er «USAs prinsipp om at ingen eksterne stormakter skal få innflytelse i Amerika», har lenge vært sett på som et glemt historisk prinsipp. Trumps Venezuela-politikk viser hvor raskt gamle doktriner kan gjenoppstå når geopolitikken strammes til.

For hva er egentlig kjernen i dagens eskalering?

  • At Kina har investert tungt i venezuelansk olje og infrastruktur.
  • At Russland har brukt Venezuela som politisk støttepunkt og som markør mot USA.
  • At Panama-kanalen, hvor Kina har betydelig økonomisk innflytelse, ble gjenstand foramerikanske trusler om «tilbakeføring» tidligere i år.

Når vi legger dette sammen, blir bildet klart: Venezuela er ikke nødvendigvis et autoritært eller et narkotikaproblem. Det er et geopolitisk symbol og slagmark for amerikansk hegemonisk stabilitet.

I hegemonisk stabilitetsteori krever en dominerende makt (her: USA) at rivaler holdes borte fra kritiske regioner. Venezuela er akkurat i en slik region: nær amerikansk territorium, rik på energi og strategisk viktig for kontrollen over Karibia og det sørlige Atlanterhavet.

Det er et geopolitisk symbol og slagmark for amerikansk hegemonisk stabilitet.

En president som tester maktens grenser

Angrepene på båter og stengingen av Venezuelas luftrom viser en annen dimensjon av situasjonen: Trump-administrasjonen er villig til å bruke militær makt raskt, direkte og uten Kongressens eller internasjonale institusjoners godkjennelse.

Trumps administrasjon fortsetter å beordre bombing av båter i Karibia.
Miguel J. Rodriuez Carrillo / NTB

Det er en praksis som peker mot en mer president-drevet amerikansk utenrikspolitikk, der militærmakt brukes som et taktisk verktøy for å sende politiske signaler, ikke bare for å oppnå strategiske mål.

For rivaler fremstår dette som uforutsigbart.

For allierte fremstår det som destabiliserende.

Men for Trump selv er det en demonstrasjon av makt, både internasjonalt og innenrikspolitisk.

Et geopolitisk skifte

Trumps Venezuela-politikk er langt mer enn et regionalt drama. Det er et varsel om hvordan makt brukes i en verden der stormaktskonkurransen er tilbake for fullt. At USA igjen opererer ensidig er ikke nytt, men det nye er hvor og mot hvem denne makten nå brukes: mot en suveren stat som både Kina og Russland har knyttet strategiske bånd til.

Det gjør Venezuela til en direkte test på hvordan stormakter håndterer hverandre i en multipolar tid. Det er stormaktspolitikk i sin reneste form, synlig, risikofylt og rettet mot rivaler, ikke bare mot regimer.

For Europa og Norge er lærdommen klar: Vi går inn i en æra der internasjonale normer og institusjoner ikke lenger fungerer som sikkerhetsnett. Stormaktene handler først, forklarer etterpå, og forventer at allierte tilpasser seg.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.