Hva kan være oppmuntrende og hyggelig i ukene før jul? En relansert versjon av den tretti år gamle «The Beatles Anthology», ni times-lange episoder med banebrytende musikk, hysteri, glede og mimring, kan neppe bli feil.
Gjensynet er litt som å se en gammel flamme fra videregående skole, etter 30 år: Eldre, ja, men pyntet, sparklet og polert i lakken, og like tiltrekkende, egentlig. Den samme feelingen kommer overraskende fort tilbake!
The Beatles hadde allerede vært oppløst i 25 år i 1995. Men likevel, det året var The Beatles faktisk blant de artistene i verden som solgte mest plater. Den fremste grunnen: Den enorme interessen rundt TV-dokumentaren «The Beatles Anthology», som kom sent på høsten det året, kombinert med utgivelsen «Live at BBC», som kom sent i 1994.
Nå er «The Beatles Anthology» her igjen, i nyoppusset versjon. Og selv om både bandmedlemmer og deres publikum faller fra, skinner det fortsatt av The Beatles, noe man (i neste overdreven grad) ser i Disney Channels relansering.
Fascinasjonen og drømmen rundt The Beatles har fulgt to parallelle spor. Det ene, og viktigste, har handlet om musikken de skapte. Det andre har handlet om håpet og spekulasjonen om de noensinne skulle komme sammen igjen og lage ny musikk. Det håpet ble i stor grad slukket for 45 år siden, da en forvirret og gal morder tok livet til John Lennon i New York.
Men håp er seiglivet. Da det i 1995 ble offentliggjort at de tre gjenlevende i The Beatles, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr, hadde jobbet sammen med å lage ny musikk, og en ny TV-serie var på trappene, skjøt The Beatles-interessen fart. Anthology-seriens popularitet gjorde sikkert også at noen håpet på konserter og enda mer ny musikk.
John, Paul, Ringo og George, på John F. Kennedy Airport, 1964.
Foto: AP
De gjenværende tre slukket straks håpet. «Uten John er det ikke The Beatles». Selvsagt. Og da George døde, seks år senere, var alt fåfengt håp borte. Men igjen står musikken, filmene og ny graving i historien. Og den er så rik at de kommer til å fortsette å grave, og vi kommer til å lytte og se, i tiår fremover.
«Anthology» på TV i 1995 endret på alt dette. Serien ble en enorm seersuksess og platene som ble utgitt i forbindelse med serien, solgte i enorme antall, selv om de, for å være helt ærlig, utelukkende er ting bare de eksepsjonelt Beatles-interesserte har interesse av.
Jeg opplevde et utrolig flaut øyeblikk i USA da jeg var der i 1995, og faktisk så første episode der med et vennepar. Min kompis, medium musikkinteressert, gikk ut, motivert av min «Anthology»-interesse, og kjøpte Vol. 1, Dobbelt-CD. Jeg tror han spilte tre spor, og så begravde han den i hylla. Det er risikosport å anbefale kulturobjekter til venner.
Poenget med historien er at omtrent alle lot seg rive med av Anthology i 1995. Det var en fantastisk opplevelse å se live-klipp, intervjuer, tidlige «musikkvideoer» man aldri hadde sett. Og med en flunkende ny «Beatles»-låt (George, Paul og Ringo, som la musikk og sang på en gammel John-demo), «Free as a Bird», som til og med var ganske bra.
Litt som The Beatles-hysteriet, vil nok en slik entusiasme aldri kommer tilbake. Nå ligger jo alt ute på nettet i 10.000 YouTube-klipp. Da? Slike arkivklipp var ekstreme knapphetsgoder.
Den første Anthology-utgaven som ble vist, var drøye seks timer lang. Etter cirka 10 år ble hele serien relansert på DVD, og da sterkt utvidet, med cirka tre timer nytt innhold, til alle Beatles-fantasters store glede. En slags «definitiv» versjon, «director’s cut».
2025-versjonen, den som skinner som gull på Disney nå, er en hybrid mellom disse to versjonene. Spilletid ligger cirka midt mellom de to første versjonene. Men serien har fått seg et kraftig ansiktsløft.
Lyden er fabelaktig, alle bildene er så knivskarpe som mulig, alle tennene til gutta er kritthvite, og øynene til Paul er skummelt blå. AI har definitivt strøket sin kjærlige, perfekte hånd over verket, og så kan folk mene hva de vil om akkurat dét.
Er man opptatt av ting som «PK» og «Woke», vil man sikkert også finne ut at 1995 ikke er 2025. Sekvenser, for eksempel der John gjør spastiske bevegelser i kropp og ansikt, som de moret seg med (og forklarte at var uskyldig ment) i DVD-versjonen, er resolutt fjernet her.
Ukjent dato, men ikke akkurat ukjent band, in their prime.
Foto: AP
La oss si at de fleste leserne her verken så på TV i 1995, eller har sett DVD-ene av Anthology. Hva kan man da vente seg? La meg komme enkelte mulige innvendinger i forkjøpet: Dette er serien som på veldig mange måter skapte malen for rockedokumentarer, som det har blitt tusenvis av, de 30 årene siden 1995.
Man går kronologisk fremover, og innimellom får man, forhåpentligvis, interessante og opplysende intervjuer med sentrale folk i historien som fortelles. Det er nok mulig at enkelte tenker at dette er litt vel safe og tradisjonell filmskaping. Men, kalibrer, litt som med Beatles selv, at dette var en aning sensasjonelt og nyskapende da det kom.
Kronologi er nevnt. Vi får hele utviklingen, fra Liverpools (overraskende grønne) forsteder etter 2. verdenskrigs utbombete Liverpool, via Hamburgs kneiper, til The Beatles-galskap i England, og USA og verden, og overgangen til dop, langt hår, moderne rock og studioliv, til krasjlandingen da 60-tallet var over. Ingen fortellerstemme. Alt er fortalt av de fire selv, de var i overkant av 50 år, bare 20 drøye år etter bruddet. Og John, da, i arkivopptak fra 70-tallet.
De omtrent eneste andre som får fortelle, er produsenten George Martin, altmuligmannen deres, Neil Aspinall, PR-sjefen Derek Taylor og arkivopptak av manager Brian Epstein. Det er ingen kritikere som kommer med panegyriske analyser eller samtidige artister eller yngre disipler som maler dem opp og ned med overstrømmende ros.
Det er bare fortellinger om hvordan det opplevdes å være «i stormens øye», som er deres eget bilde som gjentas ofte: Det er vilt kaos rundt dem i år etter år. Men i lukkede rom, rundt de fire, er det helt rolig.
Innimellom de korte intervjusekvensene drives historien videre av sensasjonelle filmklipp og en stor mengde konsert- og TV-opptak av disse eviggrønne hitene deres. Grunnen til at jeg ikke har betenkeligheter med å anbefale alle som kan å se den, er at selve historien er så episk og perfekt. Oppgang og fall, vennskap som brytes (og leges), sjarme og kjemi til tusen. Vær vitne til hvordan den vestlige verden ble bergtatt av dem.
Det er mye annet å more seg med også. Opptakene ble gjort over en lengre periode på starten av 90-tallet. Både klærne og frisyrene til de gjenlevende gutta er opp og ned på skalaen «underholdende». Jeg har alltid prøvd å holde hardt på at George var «min» Beatle (alle har en!). Men jeg fornektet det i 1995, og er voksen nok til å si det nå: Han er Herr Nedtur i disse intervjuene.
Til å være en fyr som alle berømmet for sin humor og vennlighet, er han påfallende negativ og mutt gjennom alle disse 8 pluss timene. Paul er litt friere enn de standard-høflige svarene man er vant med fra ham. Stakkars gutt, han har blitt spurt 50.000 ganger om de samme tingene de siste 55 årene. Og før det også.
Ringo er for meg stjerna her. Genuint interessant å høre på, morsom og klok og ærlig.
The Liverpoodlians på amerikanske jord, for første gang, i februar 1964.
Foto: AP
Som ekstra lokkemiddel for å tilbringe timer med «Beatles Anthology» nok en gang, har filmmakerne laget en ekstra times episode, som består stort sett av opptak fra da de tre gjenlevende jobbet med disse «Threetles»-sporene, av gamle John-opptak, i 94–95. Det er rørende å se, men er mest en kuriositet. Og selv om de har bare inkludert klipp der stemningen er god, aner iallfall jeg en undertone av at «dette gjør vi kun for dokumentarens skyld.»
Negative George tillot aldri «gjenforening» på 90-tallet, og det er like greit at det ble sånn. De er borte nå, nesten alle. John, George, George Martin, Neil Aspinall, Derek Taylor, Brian Epstein.
Paul og Ringo turnerer fortsatt, utrolig nok. Hver for seg, da.
Diskusjonen er gammel, og evig gyldig, når man diskuterer rock og populærmusikk: Foretrekker man at artist beholdes i sin evig perfekte tilstand, der man kan fantasere om hva man aldri fikk oppleve, eller vil man ha mange og lange avsluttende kapitler, av varierende og gjerne synkende kvalitet, men likevel, alltid et og annet som minner om storhet?
The Beatles’ store rivaler (og gode venner) The Rolling Stones er fortsatt aktive. 80-åringene er ikke skumle og farlige lenger, men, tross alt, de er her, skrukkete og rustne. The Beatles vil alltid være et sted mellom 20 og 29 år gamle og temmelig perfekte, i alle sine gleder og krangler og bitre slutt. Det, som en god nummer to etter musikken, har vært med på å bygge myten.
Jeg tror ikke det er så mye å håpe på for dem som vil tørste etter nytt Beatles-stoff. KI-opprenskning av gamle live-opptak fra Hamburg, da de var et knallhardt rockeband, før gjennombruddet, vil nok komme. Man klarer kanskje å grave frem film fra et loft for å lage dokumentar om en potensielt interessant vinkling.
Men, let’s face it, folkens: Drømmen er over, sang Lennon allerede i 1970, i solo-låta «God», der han tok farvel med The Beatles. Han og vi andre måtte videre i livet. Hans varte tragisk nok bare 10 år til. Vi andre kan føle varmen i «Anthology» når vi trenger. Gjensyn etter 30 år kan være riktig så hyggelige.
Ikke glem at også vinylutgavene av boksen også er ute i nye versjoner. Eller, forresten, bare glem det. Det er for dyrt. Nei da. Jo da. Nei da.