Misjonærbarna:

I Kenya ble Berit Anne Kleppenes internatmor for barn som levde langt vekk fra foreldrene sine.

– Vi trodde først at vi skulle til Sør-Amerika, men så fikk vi en invitasjon fra noen venner som fortalte at det var behov for internatforeldre i Kenya. Jeg var sikker på at Gud ønsket oss der. Det var ikke tilfeldig, men «Gudfeldig», forteller Berit. 

De jobbet som misjonærer og internatforeldre parallelt, men de tre første årene hadde de hovedfokus på internatlivet.

«Misjonærbarna»-serien

Fra 1950- til 1990-tallet sendte mange norske misjonsselskap ut misjonærbarn på internatskoler i Afrika og Asia, ofte i svært ung alder.

Internat ble sett på som nødvendig for å gi barna norsk skolegang.

Mange tidligere elever forteller om alvorlige belastninger, som tidlig separasjon fra foreldre, streng religiøs disiplin, psykisk press, vold og enkelte steder seksuelle overgrep.

Kritikken mot praksisen vokste på 2000-tallet, og vitnesbyrd fra tidligere internatbarn førte til granskinger.

Misjonsselskapene har siden kommet med flere offentlige beklagelser for omsorgssvikt, manglende tilsyn og at varsler ikke ble tatt på alvor.

I dag får misjonærbarn ikke lenger skolegang på slike internat av organisatoriske hensyn, og flere hjelpetiltak er etablert.

I ABC Nyheters artikkelserie «Misjonærbarna» får du høre historien fra flere sider.

Les de andre artiklene i serien her:

Internatforeldre
Foto: Privat

Morgenen startet med å vekke barna som bodde på internatet. Det var til sammen åtte barn, og noe mindre det første året.

To av dem hadde kjøkkentjeneste og hjalp til med frokosten før skoledagen begynte.

Berit jobbet som hjelpelærer og tok de rollene som trengtes: regnskapsfører, sykepleier og litt lærer.

Internatforeldre
Foto: Privat

Mannen hennes var kunstnerisk av seg og hadde sløyd med barna. Det fantes ingen krav for å være internatforeldre, bare et behov for hjelp der det trengtes.

Lunsjen kalte de «drikkefri»: kenyansk te med mye sukker og melk, og hvitt brød med smør.

– Ikke veldig sunt, spør du meg, men typisk i Afrika. Drikkevannet var regnvann som ble kokt og kjølt ned. Når skoledagen var over, hadde kokken laget norsk middag.

– Det var noen internatforeldre fra Bergens-kantene som blant annet hadde lært kokken å lage raspeball.

Fredager i Kisumu

Hver fredag dro skolen til den nærmeste storbyen, Kisumu. Der hadde de svømming i to timer før foreldrene kom for å hente ungene.

– Det ble en møteplass der vi voksne, barna og foreldrene spiste lunsj sammen før helgen.

På mandagene kom foreldrene tilbake til internatet for å levere ungene.

– Internatet ble som et slags gjestehus, med små samlinger.

Internatforeldre
Foto: Privat

Lite kontakt, stort ansvar

De yngste barna var førsteklassinger. De sov to og to for å slippe ensomheten. De eldste, som var ungdomsskoleelever, ville helst sove alene.

– Det kunne komme noen tårer fra førsteklassingene når foreldrene dro.

Berit tok seg av barna som om det var hennes egne. En natt ble en av guttene alvorlig syk mens mannen hennes var borte på språkkurs. Hun var alene.

– Det var kun Gud jeg kunne gå til.

Veiene var for utrygge om natten, så sykehuset var ikke et alternativ. Hun knelte foran sengen til gutten og ba om at han skulle bli frisk fra de voldsomme magesmertene.

– Vi dro bare til sykehuset hvis det var helt akutt.

Etter at hun ba for gutten, gikk smertene bort, og han fikk sove, forteller Berit.

Internatforeldre
Foto: Privat

Kontakt med foreldrene til barna var vanskelig. Telefonlinjene var dårlige, og ofte fikk de ikke vite om sykdom eller uhell før de hentet barna på fredagene.

– Våre egne barn var også på internat den siste perioden. Vi fikk ikke vite at den minste hadde hatt malaria, og at den andre hadde brukket hånden, vært i full narkose og blitt operert etter å ha falt ned fra mango-treet, før vi så dem igjen på fredagen.

Barna som ble igjen i helgene

Ikke alle barna fikk reise hjem i helgene. Noen hadde foreldre som bodde flere timer unna.

– De syntes vi veldig synd på.

Disse barna ble igjen hos ekteparet, og sammen med deres egne barn dro de på turer og gjorde helgene gode.

– Jeg tok på meg mamma-rollen til en viss grad.

I fraværet av foreldrene leste de Guds ord for barna og hadde lesestunder der de minste fikk sitte på fanget, forteller Berit. Hun sier hun prøvde å være lik med alle barna og ikke favorisere noen, og å gi like mye kjærlighet til alle.

Internatforeldre
Foto: privat

Berit beskriver tiden i Kenya som en god tid.

– Det var ingen tøffe dager, jeg hadde Gud.

Før avreise var hun i tvil. Mange rundt henne syntes det var galskap å ta med tre barn til et fremmed land med dødelige sykdommer, men følelsen hun fikk da hun landet i Kenya fjernet all tvil.

Internatforeldre
Foto: Privat

– Jeg kjente fred, det var her jeg skulle være.

De opplevde at barna trivdes og hadde en fin tid der, og familien følte seg velsignet.

Internatforeldre
Foto: Privat

Berit og mannen hadde ikke mye kontakt med De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM) som de ble sendt ut fra. De måtte klare seg selv. Det var menigheten hjemme i Norge de hadde mest kontakt med.

– Vi sendte rundt 40 brev til forskjellige menigheter om økonomisk støtte.

Til slutt fikk de nok til å dekke det som var anbefalt til en familie. Berit forteller at de ikke led noen nød, og beskriver det som at Gud velsignet det de hadde.

Et delt bilde av internattiden

Berit synes det er trist at noen misjonærbarn har opplevd vonde ting, som overgrep, på internat.

– Det er helt ufattelig at sånt skjer i kristne miljøer. Vi kjenner ikke til at noe slikt skjedde på vårt internat.

Hun opplever at fokuset ofte ligger på det negative, og at alle misjonærbarn har fått et stempel som ikke gjelder for alle.

– Det har ødelagt for dem som hadde en veldig fin tid, som jeg tror var mange.

Internatforeldre
Foto: Privat

Hun mener at i det store bildet er det få som har opplevd det å bli sendt bort som negativt, og at organisasjonen Sendt bort har skadet omdømmet til misjonærbarna.

– Jeg synes det er fint at de som ikke hadde det bra, har fått mye fokus og hjelp, men det har også negative sider. Mennesker er mennesker, og svakhet finnes blant oss alle.

Internatforeldre
Foto: Privat

Ekteparet har deltatt på flere Kenya-treff, hvor tidligere misjonærbarn og familiene møttes og mimres om den fine tiden de hadde.

– Det var gjensynsglede, og det har blitt varige vennskap. Vi var som en stor Kenya-misjonærfamilie.

– Vi håper at alle barna som var der ute, deler de samme gode minnene som vi gjør.