Litt om hosteller og hva man kan oppleve der

Fra livet på hostell. Foto: Lars Birkelund.

Denne artikkelen er en introduksjon til fire kommende artikler med inntrykk etter min «Europa-turne» i oktober/november. Det blir en blanding av personlige opplevelser, vevd sammen med betraktninger over landenes historie etter den kalde krigen og hvor landene står i den anspente geopolitiske situasjonen nå.

Lars Birkelund.

Da jeg begynte å reise i mai i fjor hadde jeg en del penger til overs og snudde ikke mye på skillingen. Men etter hvert fant jeg ut at jeg måtte begynne å økonomisere. Derfor ble det for det meste hosteller da jeg reiste rundt i Europa denne høsten.

Jeg liker hosteller, sjøl om standarden er opp og ned, som på hoteller. Ulempen med å dele rom med ukjente kvinner og menn opplever jeg som mindre enn jeg trodde på forhånd. For man treffer stort sett bare hyggelige og interessante mennesker.

Wifi finnes på alle hosteller jeg har vært på, men ikke like bra over alt. Når man bestiller rom må man ellers være obs på at man i noen tilfeller må betale ekstra for sengetøy og håndklær.

På Nomad Hostel i Stockholm 8. til 10. oktober, var det blant annet en gruppe med seks kvinner fra Malaysia. De skulle videre på biltur rundt i Norge. Tog til Oslo og leiebil derfra.

I Vilnius, Litauen traff jeg tre syrere som jobber som sjåfører, og de inviterte meg inn på et måltid de var i ferd med å lage på hostellets kjøkken.

På Trinity Hostel i Minsk var det særdeles internasjonalt, med en kineser, en fra Usbekistan, en fra Kasakhstan, en fra Nigeria, to russere og to hviterussere.

På Safestay Warsaw Old Town var det også et godt mijø, der jeg blant annet traff en polakk, en franskmann og en amerikaner (fra New York) i kafeen.

Jeg snakket lenge med polakken, som bodde på et av de andre rommene og som jeg traff i kafeen den siste kvelden (noen hosteller har kafeer med litt servering, evt. frokost). Dvs, han ble født og vokste opp i Belgia, men flyttet til Polen med polsk kone for 20 år siden.

Den belgiske polakken fortalte at han hadde vært med NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999 og noe etter, og at han da hadde fått sympati med serberne etter først å ha blitt fortalt at de var skurker som måtte bombes. Med andre ord det samme som Kristian Kahrs erfarte da han var ansatt i NATOs pressekontor i omtrent samme periode. Han bosatte seg i Beograd, mer eller mindre i solidaritet med serberne. Kahrs ble nektet adgang til Kosovo da vi prøvde å dra dit sammen i april. Omtalt her:

Polakken sa at han som NATO-soldat hadde fått i oppdrag å avvæpne en gruppe serbere, som tryglet om å få beholde våpnene fordi de fryktet å bli drept av kosovo-albanere. Men NATO-styrkene var overlegne og serberne lot seg avvæpne. Et par uker seinere var polakken med på å samle opp lik og kroppsdeler av de samme serberne.

Jeg ankom Tirana, Albania med forsinket fly fra Warzawa kl 2:30 natt til 23. oktober og måtte vekke opp en sovende vert på hostellet. Jeg hadde bestilt seng på et av de billigste hostellene i byen, også fordi det ligger nær sentrum. 16 euro eller 1600 lek for to netter (vekslingskurs). Den tyrkiske verten var også min romkamerat den første natta. Han introduserte seg som Ismael, eller iSmile, som han korrigerte med et smil.

Det var seks senger på rommet. Men jeg var aleine der de to siste av tre dager. Slike «kupp» kan man gjøre utenom turistsesongen.

På Kultura Hostel i Shkoder, nordover i Albania, var verten så grei at han rådet meg til å bestille seng i seksmannsrom i stedet for enkeltrom, da jeg sannsynligvis ville få rommet alene (enkeltrom ville ha blitt dyrere), noe som viste seg å stemme. Til gjengjeld var det ikke så sosialt og internasjonalt på Kultura Hostel, sannsynligvis fordi turistsesongen var over. Men et hostel på andre siden av gata var likevel fullbooket.

I Sarajevo ble jeg kjent med en tyrker, ca. 40 år. Han presenterte seg som Mehmed, var sint på Erdogan og sa at han var på flukt. Jeg fikk inntrykk av det var en slags politisk straff som ventet ham. Men egentlig tviler jeg på at han er tyrkisk. For han forsto ikke mine spørsmål om kurdere i Tyrkia. Han viste meg bilde av en datter på 16 år. Til henne hadde han fortalt at han bor i England. Han klaget på at afghanere er «bad people», noen afghanere hadde visstnok ranet ham. Kanskje han egentlig er afghaner mens han brukte denne historien som kamuflasje?

«Tyrkeren» var arbeidssøkende og levde nærmest på et eksistensminimum. Det finner jeg ingen grunn til å tvile på. Heller ikke på drømmen hans om å komme innenfor Schengen-området.

Jeg måtte fortelle ham at det er vanskelig å få opphold i Norge. I skrivende stund har den ene niesen til min kone ganske nylig giftet seg med en tyrker. Nå er hun gravid i femte måned, men det er likevel ikke lett å få opphold i Norge for hennes ektemann, fortalte jeg.

Jeg ga «tyrkeren» fem euro og han kunne ikke få takket meg nok under resten av oppholdet.

På hostellet Zagreb Speeka i Kroatia var det en hyggelig og omtenksom egyptisk vert.   Dertraff jeg også en pakistaner med en interessant historie. Han fortalte at han har bodd i Ukraina siden 2008 etter kortere opphold i Russland og Aserbajdsjan. I byen Vinnytsia, 245 km nordvest for Kiev, har han to barn med en ukrainsk kvinne. Men han flyktet til Zagreb kort tid etter Russlands invasjon i 2022 fordi han ville unngå å bli tvunget inn i hæren.