Midtlivskrisen slår tungt inn i Monica Isakstuens nye stykke. Hos dem som lever i et parforhold, vil trolig tvilen snike seg inn i løpet av livet:
Valgte jeg riktig? Er det virkelig dette mennesket jeg skal dele livet mitt med? Og hva gjør jeg hvis valget kjennes feil?
Isakstuen har skrevet et stykke som trolig går rett hjem hos middelaldrende kulturbrukere.
SLUKNET: Når den utemmede forelskelsen er over og det bare er hverdag og vane igjen – hva gjør man da? Det forsøker Du (Hermann Sabado) og Jeg (Hanne Skille Reitan) å finne ut av i «Han andre».
Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret
Lykkens motsats
Monica Isakstuen har gjort brutalt ærlige granskninger av kjærlighetens, familiens og samlivets morkne og skyggelagte kroker både i romaner og skuespill.
Her tar kvinner valg som går på tvers av rolleforventninger, her kan mødre revne av sinne. Isakstuen setter ord på mammalykkens motsats.
I «Han andre» er det knapt glør igjen av den ildfulle forelskelsen. Lidenskapen er skjøvet til side av vaner og hverdagstralt, og «Jeg» (Hanne Skille Reitan) kjenner at hun vil noe annet.
Men det skal litt til for å gi opp noe man har satset på, så «Jeg» har tatt med «Du» (Hermann Sabado) til et sted ved havet.
Kanskje kan det ordne seg?
Å OVERLEVE SOM PAR: Monica Isakstuen inviterer publikum inn til den vanskelige praten. Stykket har humor, følelser og mye gjenkjennelig for den som har levd eller lever i et parforhold.
Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret
Bitende og gjenkjennelig
Starten er fin og energifylt. Mariann Hole, som spiller «Hun andre» og er en slags speiling av Jeg-personen, springer begeistret fra rom til rom og oppdager verden på nytt.
Men det er noe som ikke stemmer i Holes sprudlende spill: Øynene hennes er fylt av tårer. Det er som om det underliggende og verkende i stykket, pipler ut allerede i åpningsmonologen, fra øynene til «Hun andre».
Det samme skjer når «Jeg» har en fantasidrøm. Også hennes øyne flyter, også hun gir et annet inntrykk enn det teksten sier. Og snart er idyllen brutt, snart er hverdagslivet og alt det grå en realitet.
«Jeg» vil noe annet og mer, vil oppdage noe på nytt, mens «Du» forsøker å komme henne i møte uten helt å forstå hva det er hun ønsker og vil.
Og her, i dette, er Isakstuen på sitt beste.
Bitende og gjenkjennelig maler hun frem de små, essensielle og trivielle uutholdelighetene i et samliv. Djevelen ligger i detaljene, og Isakstuen kjenner sin djevel.
DE ANDRE: «Han andre» handler også om å skjele til hvor vellykkede andre er, hva de får til, hvordan de har det sammen.
Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret
Parallelt
De to parene befinner seg på samme sted der ved havet. Kanskje er de to ulike par, i hvert fall beskylder de hverandre for å spionere, men samtidig speiler de hverandre.
Det ene paret tilsynelatende lykkelig, det andre i en revnende tilstand. De møtes fysisk og samtidig på et annet bevissthetsnivå.
Isakstuen lar teksten bevege seg mellom helt konkrete møter og møter som kunne skjedd i et parallelt univers.
Slik utforsker hun parforholdene for å dykke dypere inn til de to som forsøker å finne tilbake til hverandre. Ett av grepene hun bruker, er en gjentakelse av scener, at de samme replikkene spilles ut av de ulike karakterene i ulike settinger.
Jeg synes det fungerer godt.
SAMME PAR? To par befinner seg på samme sted i «Han andre». Det ene paret er tilsynelatende lykkelig, det andre i en tilstand av fortvilelse. De speiler hverandre – kanskje er de to utgaver av samme par?
Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret
Klavertramping
Hanne Skille Reitan gjør en sterk rolle som «Jeg». Det er et krevende gravearbeid rollefiguren hennes gjør, og Reitan bringer frem et utall nyanser, svingninger og følelser uten at karakteren bikker over i noen klisjé.
Og det selv om manuset et par steder er noe uvørent.
I en scene bringer Jeg-personen noe umotivert inn et fatalt perspektiv i teksten når hun uttrykker ønske om at de heller skulle mistet et barn enn å ha det sånn at de ikke har lyst på hverandre som par.
Isakstuen vet at hun, med sine presise formuleringer, tydelig har invitert publikum til å åpne det litt mørke rommet i seg selv som heter «hva hvis» – det rommet der man åpent kan tvile på alt og drømme om et annet liv.
Denne kontrakten med publikum, som gir rom for å åpne det skjøre og såre i denne typen begjærstenking, blir nærmest klavertrampet i når «Jeg» heller vil ha et dødt barn enn å ha det slik hun har det nå:
Jeg er usikker på om det gagner tekstens og forestillingens prosjekt å bringe inn ønsket om en uskyldig tredjeparts død på denne måten.
Og det kan være hardt for den i publikum som sitter på erfaringen «Jeg» så lettvint utbasunerer.
Her tar teksten en uklok retning, men ensemblet håndterer den godt, og teksten henter seg heldigvis inn igjen.
BRA LØST: Forestillingen beveger seg enkelt mellom konkrete rom og ulike bevissthetstilstander, godt hjulpet av lyssetting og scenografi.
Foto: Lars Opstad / Nationaltheatret
Litterært
Spillet er preget av overskudd, energi og tett replikkveksling, selv om stykket best ivaretar det kvinnelige perspektivet.
Samtidig har replikkene et noe litterært preg i fremføringen.
«Gisper» blir uttalt med g, for eksempel, og innimellom stopper det litterære preget uttaleflyten.
Men leken med språket, skiftene og vridningene på hva som blir sagt, turneres elegant både i tekst og av ensemblet.
Likhetene med dramatiker Arne Lygre er åpenbare, men Isakstuen har samtidig en helt egen dramatisk stemme, ikke minst i hvordan hun lar karakterene nærmest gå seg vill i hvordan de skal håndtere språket.
«Han andre» er i tillegg svært underholdende, og vil trolig gå rett hjem hos den middelaldrende middelklassen.
Det kan fort bli gull for teateret.
Se Karen Frøsland Nystøyl snakke om stykket i «Nyhetsmorgen»:
Om stykket
Tittel: «Han andre»
Av: Monica Isakstuen
Tid: 4. desember 2025 – 17. januar 2026
Sted: Nationaltheatret, Oslo
Varighet: Ca. én time og 45 minutter uten pause
Medvirkende: Hanne Skille Reitan, Hermann Sabado, Mariann Hole, Bernhard Arnø
Kunstnerisk lag:
- Regissør: Maren Bjørseth
- Scenograf og kostymedesigner: Olav Myrtvedt
- Lysdesigner: Øyvind Wangensteen
- Komponist og lyddesigner: Alf Lund Godbolt
- Videodesigner: Torbjørn Ljunggren
- Maskør: Eva Sharp
- Dramaturg: Olav Torbjørn Skare
- Dramaturg: Elin Grinaker
Publisert
08.12.2025, kl. 11.55