Det er vanskelig å snu negativt til positivt. Spesielt når du aldri kommer ut av den negative spiralen som fortsetter å prege Lillehammer Ishockeyklubb.
Ingen ting er verre for interessen i idrett enn stillstand. Det kan være fullstendig ødeleggende i lengden. Og det er der Lillehammer Ishockeyklubb har vært lenge, og fortsatt er i. Og ikke kommer seg ut av. De er og blir nummer seks. Eller sju.
Bildet som danner seg er at klubben ikke kommer noen vei. Og det er opp til klubben å motbevise det, ikke omvendt.
Klubben trenger støtte, publikum, support.
Men når følelsen om at det samme har pågått gjennom hele 2020-tallet, så fester likegyldigheten seg, troen forsvinner, bekreftelsen på «det de visste» kommer snikende, selv etter en brukbar start på sesongen.
«Hockeysaker leses ikke,» får jeg høre av lederne mine i GD. Igjen: Interessen er nok der, tror jeg, men den ligger i dvale, på grunn av to ting de siste årene: Økonomiske problemer og at klubbens A-lag ikke kommer noen vei.
Folk bruker tiden sin på andre ting enn det de har sett så mange ganger de siste årene.
Hvor ble det forresten av supporterkulturen hos distriktets eneste eliteserielag? Jeg husker serieåpningen, jeg kikka til høyre for meg på pressetribunen, så fire-fem guttunger med flagg og tenkte: «Det kommer vel flere».
Det gjorde det ikke.
De prøvde å bidra, de få som sto der med drakt og skjerf, men det var litt skremmende å se at kulturen virket å ligge brakk.
Døde kulturen med min tidligere skolekamerat Gillan og Kniktberget?
Enhver klubb trenger en levende supporterkultur. Lillehammer IK hadde det. Men hva skjedde? Er det viktigere å være på en showkamp i Kristins Hall enn å reise seks mil sørover til Hamar for å se (nok et) lokaloppgjør i ishockey?
Hvis du ønsker å by opp til fest, beholde «Hockey-classic», så bør du stille opp på bortebane også, for å vise at dette er viktig.
Det er skrevet nok om den kollisjonen Lillehammer Ishockeyklubb klarte å skape med showkamp kontra Mjøs-derby i Hamar.
Det ble bare feil, og det tror jeg ledelsen i klubben ser selv også. Det er faktisk mer skremmende at interessen er så lav at det å reise seks mil sørover ikke frister.
Ganske tidlig i sesongen satt jeg med Storhamars suksesstrener Petter Thoresen, og han hadde sett mye bra i denne versjonen av Lillehammer Ishockeyklubb, han likte det han så og snakket varmt om hvor viktig rivaliseringen mellom klubbene er.
Etter 1–7 nå sist, og kollisjonen med showkampen, var han ikke like imponert for å si det mildt.
Etter en lovende sesongåpning, med sju seire og en fjerdeplass på tabellen etter 13 kamper, har det gått brått nedover med Lillehammer IK. Åtte tap på de siste 11 kampene, knust to ganger av Storhamar (1-6 startet nedturen, 1–7 sist helg var pinlig).
Og tilbake på sjuendeplass. Plasseringene de siste fem sesongene er som en repetisjonsøvelse på Haglemoen: 6-7-7-6-7. Og utslått i kvartfinalen, uten å være i nærheten, de siste fire sesongene.
Jeg vet at mange jobber godt i klubben, det står ikke på det. Og det er tendenser til bedring på A-laget.
Men det er ikke enkelt å selge inn budskapet når du står stille.
Lillehammer Ishockeyklubb har en stor jobb å gjøre i tiden som kommer.