Det er uforsvarlig hvordan VGs Hans Petter Sjøli klarer å skrive et så langt og dypt ahistorisk innlegg om Venezuela uten å nevne det mest åpenbare: at Latin-Amerika i over hundre år har vært en slagmark for voldelige USA-støttede kupp, sanksjoner, økonomisk sabotasje og terrorpolitikk mot regjeringer som utfordret Washingtons interesser. Det som blir referert til som «gamle synder» fra venstresiden er egentlig bakteppet for all moderne politikk i regionen.

Vi snakker om et kontinent der USA aktivt installerte og støttet ytre høyre diktaturer gjennom Operation Condor, hvor titusenvis ble torturert og drept av fascistiske regimer Washington kalte «venner». Chile, Argentina, Uruguay, Paraguay, Bolivia, Brasil – en hel region som ble brent ned i kampen for nordlig hegemoni. Og nettopp derfor finnes det en folkelig, historisk forankret motstand mot imperialisme den dag i dag.

Vi kan ikke late som landet eksisterer i et vakuum.

Venezuela sitter på verdens største oljereserver. USA har i flere tiår forsøkt å forme landets politikk – gjennom sanksjoner som ødelegger økonomien, støtte til kuppforsøk, finansiering av opposisjonsprosjekter og direkte økonomisk strangulering. Å analysere Venezuela uten å nevne dette er like intellektuelt uredelig som å skrive om Chile i 1973 uten å nevne CIA.

KRITISK TIL FREDSPRISEN: – Enhver kritikk om Venezuela som ikke tar innover seg USAs langvarige destabilisering av regionen og landets råvareresurser som strategisk mål, er ikke en analyse. Det er et politisk standpunkt pakket inn som moralsk indignasjon, skriver Dillon Ozuna.
Foto: Privat

Sjøli påstår at motstand mot Machado kun handler om en venstreside som projiserer egne ideologier. Det er en beleilig forenkling. Kritikken handler ikke bare om at Machado er «høyreorientert» – men at hun står tett knyttet til amerikanske utenrikspolitiske interesser som historisk har overkjørt demokrati i regionen.

Machados kamp blir ofte omtalt som en «ren demokratikamp». Men i et ressursrikt land som lenge har vært utsatt for ytre press, sanksjoner og en kontinuerlig intervensjonslogikk, må enhver politisk aktør vurderes i lys av nettopp dette. Den største trusselen mot Venezuelas demokratiske prosess og regional sikkerhet har historisk ikke kommet innenfra, men fra utenforstående nyliberale krefter med klare geopolitiske interesser.

Machado har klatret politisk gjennom omfattende desinformasjonskampanjer, blant annet absurde påstander om at Venezuela huser Hamas. Dette er ikke tilfeldig. Det er klassisk «manufacturing consent» i Chomskys forstand: mediefortellinger som bygges for å legitimere bestemte ideologiske interesser. Hun representerer et prosjekt støttet av landets økonomiske elite, som igjen er tett knyttet til internasjonale aktører som i dag åpent forsvarer folkemordspolitikken i Palestina. Machado har selv sagt at Venezuelas kamp er “Israels kamp”.

Å tildele henne denne prisen forsterker derfor ikke demokratiske krefter, men de eksterne antidemokratiske mekanismene i Washington som har formet Venezuelas skjebne i flere tiår.

At dette blir totalt bortvist og geopolitikk blir fremstilt som irrelevante «ideologiske kjepphester», er akkurat den sveiseblindheten Sjøli anklager andre for.

Enhver kritikk om Venezuela som ikke tar innover seg USAs langvarige destabilisering av regionen og landets råvareresurser som strategisk mål, er ikke en analyse. Det er et politisk standpunkt pakket inn som moralsk indignasjon.

Hvis man oppriktig ønsker demokrati og selvbestemmelse i Venezuela, må man være villig til å konfrontere samtlige udemokratiske aktører – de reaksjonære kreftene som sitter i Washington, enten det er Trump eller demokratene. Ellers ender man bare med å gjenta historien latinamerikanere har båret på kroppen i generasjoner.