Det er vanskelig å se hvem som skjuler seg under den sukkerspinnsrosa lua, de mange rundene med oransje tyll i halsen og en kåpe som kunne tilhørt dronning Sonja. Men ikke langt unna hennes majestet selv, er det ingen ringere enn landets julestjerne, Sissel Kyrkjebø, som går imot meg. 

Denne saken er laget av Dagbladet pluss. Les andre intervjuer her.

FY FY: Dette er de vanligste tabbene nordmenn gjør når de er på restaurant – små grep gjør en stor forskjell.

Med to små hunder i teten vandrer hun elegant nedover Slottsparken, mot et julepynta sentrum. 

Lyslenker fra fortausrestauranter og varehus glitrer i skomringa, og gatene myldrer av mennesker.

– Det er så koselig å komme inn til byen. Jeg setter mye mer pris på Oslo, nå som jeg ikke lenger bor her, deler den utvaska bergenseren. 

TRE PELSKLEDDE: Det er de små pelsdottene som får styre showet når Sissel er på luftetur i Slottsparken. Foto: Kristin Svorte.

For etter ti år i tigerstadens kjas og mas bestemte artisten og ektemannen Ernst Ravnaas seg for å søke roen mer landlig til. 

Nå nyter de livet på praktgården i Hov, ved Randsfjorden i Søndre Land, som de sikret seg i 2011. Det var to år etter at paret ble godseiere at de i all hemmelighet giftet seg i den nye hjembygda. 

STØTTESPILLER: Sissel er takknemlig for å kunne reise rundt med mannen på slep. – Jeg har reist nok alene, sier hun. Foto: Tore Skaar.

Det var likevel ikke før da coronapandemien herjet for fullt, at de solgte leiligheten i hovedstaden og flyttet permanent ut til friskere luft og nærhet til naturen. 

Men livet til 56-åringen står på ingen måte stille av den grunn. 

Sammen med en fotograf, har jeg som Dagbladets utsendte fått henge med i kulissene, under Sissels aller viktigste juleforberedelser. 

Mens vi traver bort mot Vika Terrasse snakker vi om høytida som begynner å snike seg på. For det er ikke til å unngå å nevne at Sissel for mange er selve symbolet på jula.

– Jeg blir veldig rørt når jeg møter folk som forteller hvilken plass jeg har i deres tradisjoner, men jeg klarer ikke helt å skjønne det. Det varmer meg likevel utrolig mye når ungdom kommer bort til meg og forteller at jeg minner dem om jula de har eller hadde med bestemoren, som alltid hørte på mine låter.

LEDERSTJERNEN: Sissel har lett for å glemme betydningen hun har for publikummet sitt. Foto: Kristin Svorte.

Jeg prøver å få et bilde på hvordan feiringen hjemme i Hov ser ut.

For det er ikke vanskelig å få bilder i hodet av hvordan huset til selveste juledronningen kan se ut. 

Men beskrivelsene kommer nok så momentant: 

– Minimalistisk og koselig, beskriver hun. 

For hjemme hos Sissel og familien er det aller viktigst å lage et skikkelig lekkert julebord, med deilig mat.

Siden Sørlandsmannen er oppvokst med torsk og hun selv med pinnekjøtt, står gjerne begge rettene på menyen. Om noen av gjestene har andre ønsker, skal man ikke se bort fra at også det kommer servert på pene fat. 

– Men jeg er for sliten til å pynte i alle kriker og kroker. 

For det er ikke før sent 22. desember at det blir jul på tunet hjemme hos familien Kyrkjebø Ravnaas. 

Baking av sju sorter, julevask og kransebinderi, dankes nemlig ut av et titalls julekonserter rundt om i Skandinavia. Hun nøyer seg derfor med det aller viktigste. 

Juletrefangsten skal derimot gjøres på skikkelig vis. 

– Vi pleier å hugge ned en ordentlig «stikk meg i hjel-gran» fra skogen bak huset, som vi nærmest må ha fullt verneutstyr til for å få hele veien inn i stua. De stikker noe jyselig, understreker hun med brei dialekt. 

I fjor kom riktig nok ikke treet lenger enn rett utenfor utgangsdøra. 

– Vi hadde funnet det flotteste juletreet vi noen gang har hatt, men det ble en liten strek i regninga da vi ikke fant juletrefoten. Da kunne vi ikke noe annet enn å sette det ned i snøen, ler hun, og understreker at det er sånn det blir når man er sent ute. 

Og opp på treet kommer alt annet enn fargekordinerte kuler og pynt satt i system. For her i gården henges både ruggel og stubb opp på granbaren. 

– Det er det som er koselig, syns jeg. 

Hun mimrer tilbake til da hun som liten jente pyntet treet i barndomshjemmet og deler av et øyeblikk fra da leiligheten til foreldrene skulle ut for salg.

– Jeg hjalp til med oppryddingen. På loftet fant jeg en gammel og slitt pappeske, som nærmest holdt på å falle fra hverandre. Da jeg åpnet lokket på eksen, glinset det i julepynt som mor og far hadde tatt vare på fra jeg og mine to brødre var små. 

For 30 år siden sang Sissel Kyrkjebø «Se ilden lyse» under OL på Lillehammer i 1994. Nå er hun tilbake der det hele startet. Video: P4

– Jeg syns det er sjarmerende når hver kule har sin egen historie. Så selv om noen av dem er litt knust, kommer de opp på treet hos meg.

Sissel husker godt høytidsfeiringene hjemme i den lille leiligheten utenfor Bergen sentrum. De få kvadratmeterne som lå rammet inn av høystrakte fjell og et himmelblått hav.

– Vi hadde det helt fantastisk. Storfamilien var samlet og vi satt alle generasjonene rundt middagsbordet.

Stadig får hun raske glimt av hvordan alt var. 

– Jeg ser mamma stå på kjøkkenet og kokkelerer den maten som det nå er jeg som steller i stand til mine døtre, det stemningsfylte hjemmet pappa pyntet opp, hele søskenflokken som hadde kledd seg opp i  finstasen. Når de øyeblikkene kommer kan jeg føle på både et stort savn og en sorg over at det er en tid som er over. 

– Det er så få igjen av oss som satt rundt det julebordet.

Sissel mistet storebroren sin brått, da han bare var 36 år gammel. Da sjokkbeskjeden kom var hun bosatt utenfor København med sin daværende ektemann Eddie Skoller, og var høygravid med deres yngste datter. Det var på 30-årsdagen hennes at den seks år eldre broren ble gravlagt. 

For ni år siden gikk også faren hennes bort. Han ble rammet av Alzheimer – den samme sykdommen som nå har ført til at moren hennes har blitt flyttet over til et omsorgshjem. 

Hun kjenner på en glede av å ha skapt sin egen nye familie, og til og med fått en bonusfamilie. 

– Det må være fryktelig for dem som er helt alene i jula. 

LYSGLIMT: Sammen med mannen og hennes to døtre, har Sissel lagd fine tradisjoner som gjør jula med familien til et eventyr.

– Selv om jula er en tid for å mimre litt ekstra over de som ikke lenger er blant oss, er det også en tid for å skape nye tradisjoner og minner med de menneskene man har rundt seg.

Som det å gå rundt juletreet. Det var noe hun som liten jente ikke hadde mulighet til hjemme i den trange stua. Nå som det ikke står på plassen, danser familien rundt grana hvert år.

– Vi har lagd en tradisjon hvor alle velger en sang vi synger et eller to vers av, mens vi holder hverandre i henda og svinger oss rundt. Av og til må vi sette inn noen bamser, sånn at vi når helt rundt, smiler Sissel. 

Sangene som spilles varierer fra år til år, for utenom et par faste slagere. 

– Barbara Streisand har en ganske heftig versjon av «Jingle Bells», så jeg og jentene har en tradisjon hvor vi setter den på full guffe mens vi hopper og danser rundt. Etterpå avslutter vi med «Deilig er jorden», ler hun. 

De små gårdshundene piler att og fram, fra side til side og på kryss og tvers av de bare Oslo-gatene. Snutene trekker bort til alt de labber forbi.

Chila Tequila og Tascha heter de, og er i likhet med mannen en del av Sissels gode hjelpere under nok en juleturné.

Årets førjulsferd føyer seg inn i rekken av hennes 36 år lange tradisjon med å spre juleglede. Men selv om Norge kan smykke seg med Kyrkjebø som en av landets nasjonalskatter, når den klokkeklare stemmen langt utover det ganske land.

Like etter at vi går inn sceneinngangen til Oslo Konserthus, trapper tre damer opp i foajen. To av dem er fra Tyskland. Tredjemann fra Ungarn. De skal alle på den fullsatte konserten som Sissel om et par timer skal holde i Store Sal. 

Nå har de blitt invitert til å hilse på deres store idol. 

De tripper fram og tilbake, får roser i kinna og tårer i øynene.

Sissel møter dem med en klem når hun kommer ned trappa. Hun er varm i stemmen når hun på tur og orden spør den entusiastiske følgerskaren om spørsmål. Hvor de bor, hvor lenge de skal feriere i byen, hva de holder på med. 

Damene ler forsiktig. Forteller at de er nervøse. 

JULEKORT: Damene er over seg av begeistring når Sissel skriver en personlig hilsen de kan ta med seg hjem til jul. Foto: Kristin Svorte.

– Ikke vær det, sier hun med et mildt blikk. 

De har alle masse de ønsker å dele med den folkekjære sangstjerna. 

Veninnene fra Tyskland, som har kledd seg opp i rød og blå julekjoler, elsker norsk musikk og har en stor fascinasjon for Norge. For sopranen i duoen er Sissel til stor inspirasjon. 

Gabriella kjøpte billetten allerede i februar. Hun ville sikre seg den beste plassen. 

– Kan du ikke være så snill å gi et lite signal når du ser oss i salen, spør hun håpefullt. 

Trekløveren er imidlertid ikke de eneste som kommer langveis fra for å oppleve «Sissels jul».

– I kveld har vi reisende fra både Taiwan, Sveits og Sør-Afrika i publikum, sier hun begeistret.

De sistnevnte skal se begge konsertene hun skal holde denne kvelden. 

Den internasjonale interessen for Sissel ble vekket allerede da hun som 16-åring opptrådte i pausen under Eurovision Song Contest-finalen i Grigghallen i Bergen i 1986. I hvit bunad bergtok hun publikum med sin egen versjon av «Jeg tok min nystemte chitar i hende». 

NASJONALSKATTEN SISSEL: Her i Grieghallen i Bergen i 1986. Foto: Inge Gjellesvik NTB / Scanpix

Oppmerksomheten blassnet på ingen måte da hun åtte år senere åpnet OL-eventyret i Lillehammer med sangen «Se ilden lyse». 

Kveldens program er strikt, og forberedelser som skal gjøres før Sissel entrer scenen er mange. Hun må derfor etter ti minutter takke de tre damene for praten og komme seg på plass på VIP-rommet som er holdt av til henne, Ernst og hundene. 

Sissel pakker ut av veska. Sminke, hårprodukter, halstabletter og Fribol, alle sangeres bestevenn. Hun legger tørkepapir på bordplata og liner opp de ulike produktene. 

SIN EGEN SMINKØR: Det ingen sminkør som følger med når Sissel skal finpusse sminken før konsert. – Jeg fikk høre at jeg like godt kunne lære meg det selv først som sist, ler hun. Foto: Kristin Svorte.

En morgenkåpe og tøfler fra hotellet er også med. 

– Jeg er helt nødt til å vaske av meg den ene konserten før jeg starter på den neste. Jeg blir helt gjennomsvett. Og siden det ikke er bad på rommet må jeg traske gjennom gangene, og da lønner det å ha på morgenkåpe, ler hun.

På et lite sidebord står en vannkoker, et par teposer, honning, sitron og ingefær. I tillegg er det lagt fram en skål med tomater og et fat med litt fukt og nøtter borte ved sofaen. 

– Jeg tror nok rideren min er ganske ulik mange andres, innrømmer Sissel og bestiller en kopp te av manageren. 

Det er noen få minutter til Sissel skal ha lydprøve på scenen. Vi har derfor tid til å ta en rask pust i bakken i den grå toseteren inne på rommet. 

– Hvilken julegave husker du best? 

Hun legger hodet på skakke og tenker. 

– Det må ha vært da jeg som liten jente så inderlig ønsket meg en hund. 

JULEMINNER: Sissel har 56 julefeiringer bak seg og må gå tilbake i minneboksen når vi setter oss ned for å mimre tilbake. Foto: Kristin Svorte.

Da hun reiv av gavepapiret, satt hun øynene rett i en turkis puddel laget av 100 prosent polyester. 

– Den var så syntetisk og hard, jeg ble mildt sagt utrolig skuffa. For det var jo selvsagt en levende liten pelsdott jeg hadde satt på ønskelista, sier hun mens den ene hunden ligger på fanget og den andre ved siden av i sofaen. 

– Hva er ditt største juleønske for i år? 

– I frykt for å virke flåsete eller patetisk så må det være at krigen i Ukraina og Palestina tar slutt. Det gjør at alle andre ønsker falmer litt. 

Urolighetene som kommer tettere og tettere på er noe som preger Sissel.

– Jeg har venner som er veldig engasjert i konfliktene, og når jeg ser hvor mye det påvirker dem, smitter det over på meg. Særlig når vi opplever krig i et annet land i Europa føles det som at det kommer helt inn på dørstøkken. 

Men selv om hun jobber for å holde seg oppdatert, ser hun viktigheten av å bygge opp et lite skjold. 

– Jeg kan ikke la det gå dit at det preger meg så mye at jeg stopper å gjøre ting. Nå som all informasjon trenger inn enten man ønsker det eller ei, behøver man av og til å stikke hodet i sanda.

At hun og familien kan leve trygt og godt, og glede seg til en høytid sammen med familien er noe av det hun er aller mest takknemlig for i førjulstida. 

– Det er ikke en selvfølge, for selv om jula skal være for alle, kan den for mange være ufattelig røff. 

SKJULES FRA MAMMA: Solveig Kloppen røper at hun ikke har sett videoene som sønnen Albert legger ut av henne på Tiktok. Reporter: Sanne Holt. Video: Nora Skavhaug/ Rød Løper/ Tiktok/ @albertkloppen

Sissel blir oppløftet av å tenke organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon som jobber for å gjøre julen litt lettere for folk som trenger det, uavhengig av hvem de er, hvor de bor eller hvilke forhold de lever under. 

– Alle trenger å bli sett. 

Det sier hun når vi kommer inn på at hun i slutten av november mottok æresprisen for «Årets kvinne» under KK-gallen på Grand Hotel. 

For selv etter nesten 40 år i rampelyset, varmer det Bergensdama når andre legger ned tid og energi for å hylle andre. 

– Det er en følelse alle trenger å kjenne på. 

LATTERMILD: Den smittsomme latteren jomer i salen når artisen gjør seg klar før show. Foto: Kristin Svorte.

Det er ikke lenge til salen i konserthuset fylles av 1600 publikummere fra land og strand. Sissel må derfor gjennomføre de aller siste ritualene før det braker løs. 

Etter at hun har ledd og moret seg gjennom lydprøven, serveres en rykende fersk suppe opp på rommet hennes. 

Selv om det er lenge siden hun har spist og tiden er knapp, får de firebente bestevennene servert hver sin tallerken med noe som ligner kjøttdeig, men lukter som død rotte, før hun setter seg.

HUNDEHVISKER: «Stay» sier hun til de små, før maten kommer på gulvet. – Vi er litt språkforvirra hele gjengen, så de har lært seg å respondere på flere språk, ler hundemoren. Foto: Kristin Svorte.

– Det er nok langt fra så luksuriøst som det kjøttet vi spiser, skyter Ernst inn fra sida.  

Det neste på tapetet er en rask lur. Hun må lade opp alle batterier. 

En drøy time seinere strømmer det til med gjester. Et hav av sterianlys flakker oppe på scena. Det stilner i publikum.

Det nydelige vesenet fyller hele rommet med en stemme som trigger hver en hårsekk på armene. 

MAGI: Når Sissel entrer scenen blir det en magisk stemning i Store Sal i Oslo Konserthus. Foto: Kristin Svorte.

Ikledd en elegant gullkjole som sleper langs det svarte gulvet, åpner hun med de første strofene i «Vintermorgen», som hun har skrevet sammen med ektemanenn sin: 

«It’s dark, so still i feel the silence. Another morning will soon arise. I love this time. With all it’s darkness. Within a moment the sun will shine».