Vindkraftdebatten i Hattfjelldal har blitt et symbol på kampen mellom fortiden og framtiden. Den har vekket sterke følelser, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Fjellene, tradisjonelle verdier og fellesskapet vårt er noe vi alle ønsker å bevare.
Samtidig er det et betimelig spørsmål å stille seg; kan vi virkelig bevare alt dette ved å stå stille? Eller må vi tørre å utvikle oss med et blikk rettet mot framtiden?
For mange har ordet vindkraft blitt noe som klinger av konflikt. Men i realiteten handler dette langt mer enn vindturbiner i fjellheimen. Det handler om hvordan små lokalsamfunn som Hattfjelldal skal overleve i møte med store samfunnsendringer. Hattfjelldal har et enormt stort område som kan utnyttes til det bedre, men samtidig så bugner det ikke akkurat av arbeidsplasser. Det mangler etter mitt syn også et framtidsperspektiv for yngre generasjoner som muligens ønsker å fortsette å bosette seg i kommunen.
Vindkraft er ikke et tvangsprosjekt – det er en mulighet. En mulighet til å bygge ny industri, skape lokale arbeidsplasser, bidra inn i den nasjonale energiomstillingen og styrke økonomien i en kommune som lenge har levd på marginalen.
Motstanden mot vindkraft bunner ofte i ønsker om å verne natur og kultur. Det ønsket er legitimt. Men vi må skille mellom å ta vare på naturen og å la den stå ubrukt. I en tid der klimaendringer truer vedens eksistens, er det ikke bærekraftig å avvise fornybar energi med henvisning til lokale ulemper alene. Klimautfordringen er global, og løsningen er ikke å skyve det over til neste person som også sier nei. Dette handler om å gripe sjansen.
Et argument som ofte fremmes, er at prosess rundt dette mangler åpenhet. Det er en viktig påminnelse for oss alle. Et demokrati krever reell medvirkning og at folk blir hørt. Men like sant som det, er at høringsprosesser ikke kan bli en arena der enhver endring settes i bero fordi noen velger å si nei. Det er forskjell på å bli overkjørt og på å være uenig i et demokratisk vedtak.
Kommunens oppgave er å balansere mange hensyn, ikke bare de som roper høyest. Fremtiden tilhører ikke bare dem som er mest engstelige for forandring, men også dem som tør å se nye muligheter. Jeg benytter samtidig sjansen til å berømme de folkevalgte i Hattfjelldal som står i denne stormen. Alle harde uttalelser som kommer deres vei, og generelt hat som har blitt bygd opp mot dem i denne prosessen.
For meg som tilhører den yngre generasjon, er dette mer enn en lokal sak. Dette handler om hvilket samfunn vi arver, skal arbeide i og leve i. Hattfjelldal kan enten velge å klamre seg til stillheten – til frykten for å miste det kjente – eller den kan åpne døren for en utvikling som gir nytt liv til bygda. Vindkraft handler faktisk ikke bare om turbiner og kraft, det handler om verdiskapning, selvstendighet og framtidstro. Det handler om å sikre et levende lokalsamfunn – ikke bare et vakkert postkortmotiv av det som en gang var.